15. desember 2009

Den gang lykken var en sykkel

Jeg har nettopp publisert en artikkel i årets utgave av årboka for Fåberg og Lillehammer Historielag. Med ”sykkel” som gjennomgangstema skriver jeg om oppvekst på Lillehammer i årene etter 2. verdenskrig. Dette var en tid da det var mangel på det meste. Når familiens økonomi dessuten var meget beskjeden, forble sportsutstyr og det meste av alt annet en gutt ønske seg, bare en drøm. Mest av alt ønsket jeg meg en sykkel. Jeg ble fort klar over at drømmen bare kunne bli en realitet hvis jeg tjente pengene selv. Heldigvis var skolen den gang så viselig ordnet at vi bare gikk annenhver dag. Det ga muligheter. Jeg fikk meg jobb som visergutt, først hos en baker, senere i en kolonialbutikk.

Følelsen som svulmet i brystet da jeg kunne trille hjem på nyinnkjøpt sykkel, kan ikke beskrives med ord. Det kan heller ikke følelsen da jeg første gang svingte inn i skolegården og gutta strømmet til for å beundre nyervervelsen. I årene som fulgte var ett av årets store øyeblikk den dagen om våren da en kunne ta fram sykkelen. Den dag i dag når jeg kjenner lukten av vår, minnes jeg den herlige følelsen det ga å kunne sette seg på sykkelen i vårvarmen og tråkke av gårde. Spesielt nydelig var det å suse av sted på de få veiene som var asfaltert. Sykkelen utvidet aksjonsradiusen og dermed friheten og følelsen av å beherske verden.

Sykkelen ble aldri låst, rett og slett fordi jeg ikke hadde noen lås på den. At noen skulle stjele en sykkel, var like utenkelig som at noen skulle ta den nøkkelen alle visste lå under dørmatta og låse seg inn i annen manns hus. Å sette fra seg en sykkel ulåst i dag, vil være det samme som å henge på den en plakat med teksten ”Vær så god å ta den!” Forskjellen gir grunnlag til refleksjoner over hva slags samfunn vi egentlig har skapt vi som vokste opp i etterkrigstiden, da den materielle velstanden var liten, men samholdet og respekten for andres eiendom var desto større.

En opplevelse fra mine egne barns oppvekst illustrerer endringen. Min eldste sønns sykkel ble stjålet. Sykkelen ble meldt stjålet, vi fikk utbetalt forsikringspengene og ny sykkel ble anskaffet. En dag neste vår oppdaget min sønn en gutt som syklet på den stjålne sykkelen. Han fulgte etter ham og merket seg hvor gutten bodde. Sammen oppsøkte vi foreldrene og la fram fakta. Reaksjonen var overraskende: ”Har ikke dere fått erstattet sykkelen av forsikringsselskapet?” Jo, vi hadde da det, men .. . ”Hva er det dere da bråker med?” – Vi måtte gå med uforrettet sak. Sykkelen ble ikke utlevert før vi fikk politiet til å ringe faren og true med at de ville komme og hente den.

Men historien stopper ikke der. Sykkelen var jo erstattet av forsikringsselskapet. Derfor telefon til selskapet om at sykkelen kunne hentes hos oss. Det viste seg vanskelig. Forsikringsselskapet var åpenbart ikke interessert i sykkelen som vitterlig tilhørte dem. Gjentatte anmodninger var nytteløse. Min yrkesbakgrunn tilsa at en pedagogisk vri var forsøket verd: Hva vil dere jeg skal si til min sønn, som jeg etter beste evne har forsøkt å forklare at sykkelen ikke lenger er hans? Heller ikke det gjorde inntrykk. Enden på visa ble at vi skulle sende forsikringsselskapet en sum penger for en sykkel vi ikke trengte. Vår sønn undret seg over moralen i de voksnes verden, og vi som foreldre fikk en leksjon i hvordan verden hadde forandret seg siden vår egen oppvekst.

Ingen kommentarer: