En fredspris som vil bli husket

Den store Nobeldagen er over. Prisvinneren er reist hjem, og alle ser ut til å være fornøyde. Fredsprisen til Obama har vært møtt med kritikk. Både her hjemme, i USA og andre steder i verden har det vært hevdet at han ikke har fortjent en, at den ”kom for tidlig”. Etter at ikke minst aviser i redaksjonelle kommentarer, har gjentatt påstanden til det kjedsommelige, har man fulgt opp med meningsmålinger der man har spurt folk om Obama har fortjent fredsprisen. Som man spør, får man svar, flertallet har svart nei.

Jeg skrev etter tildelingen at pristildelingen til Obama lar seg forsvare, og Jaglands tale under seremonien i Oslo Rådhus bekrefter etter min mening at dette er en vurdering som står seg. At pristildelingen er ”premature” og ”kommer for tidlig”, er egentlig en pussig påstand. Skal prisen primært være en påskjønning for lang og tro tjeneste? Vi har sett mange eksempler på at folk har fått fredsprisen for ting de har utrettet mange år tilbake. Men ifølge Nobels testamente skal prisen tildeles den som det siste året har gjort mest f eks for internasjonal forbrødring. At Obama har gjort mye nettopp for internasjonal forbrødring, er hevet over tvil. Hvem har gjort mer ”det siste året”? Spørsmålet er stilt mange ganger. Jeg har ikke sett at noen av kritikerne har forsøkt å svare.

Allerede nå ser det ut til at noen av kritikerne har forandret mening, muligens fordi de etter Jaglands tale i har fått mer innsikt i begrunnelsen, og hva intensjonen med prisen egentlig er. Jeg noterer også at Obamas tale blir godt mottatt i USA. Men det er klart, hvis Obamas videre bestrebelser for å nå sine gode mål, mislykkes, vil kritikere komme tilbake. I så fall er vi i samme situasjon som for mange andre prisvinnere, som har mislykkes i sitt arbeid. Men hva som måtte skje i framtida, kan ikke brukes som begrunnelse for verken det ene eller det andre.