16. desember 2009

Den gode bestefarpedagogikken

Allerede fra tidlig barnsben av ble jeg sterkt knyttet til min bestefar på morssiden. Det er mer enn 44 år siden han gikk bort over 90 år gammel. Men fortsatt er min følelsesmessige tilknytning til mannen og det han stod for, like stor. Han er et av de store idealer i mitt liv. Ikke mange har betydd mer for meg enn han. Det var noe med den genuine interessen for den unge slekt. Ikke slik at han idylliserte barndomstiden. Dertil var hans egen alt for mye preget av husmannsguttens slit og mangel på barndom. Men han idealiserte barnebarna sine på en måte som økte vårt velvære og bidro til å skape et godt selvbilde.

Selv hadde han bare tre måneders skolegang årlig på omgangsskole. Kanskje var det derfor han fulgte barnebarnets skolegang med argusøyne. Han koketterte med at han knapt kunne skrive. Brev jeg har gjemt, motbeviser påstanden. Det skapte sensasjon i hjembygda da han som husmannsgutt ble stilt først på kirkegulvet ved konfirmasjonen. Han snakket med stor respekt om kapellanen som vågde å gjøre dette, og som dermed gikk glipp av både gris og sau, slik honorarskikken var blant bøndene den gang.

Han var selvsagt ikke feilfri. Barn av sin tid som han var, hadde han klare autoritære trekk. Men i omgangen med meg og de andre barnebarna, var han mildheten selv, dog uten noen som helst sans for det pysete. Han fortalte om harde oppvekstvilkår. Tolv år gammel flyttet han til en gård langt unna barndomshjemmet og arbeidet full tid som gårdsgutt. På konfirmasjonsdagen fikk han låne en hest av bonden og red alene til kirken. Ingen av familien var der.

Bestefar fortalte om oppveksten uten snev av den ufyselige «den-gang-jeg-var-ung»-tonen som får unge mennesker til å sperre av for enhver kommunikasjon med den eldre generasjon. I det hele tatt, bestefars beretning om sin egen oppvekst var uten romantisering av fortiden. Den var realistisk og sann, og gjorde desto større inntrykk i det unge sinn.

Jeg traff ham ikke så ofte, stort sett bare i sommerferien. Samværene dreide seg sjelden om lek. Bestefar kjente den vel ikke i teorien, men praktiserte den desto mer, den genuine bestefarpedagogikken: Vi gjorde ofte noe sammen. Barn elsker å bli tatt med i de daglige gjøremål. På den måten opplever de at det er bruk for dem. Hvis barnas nærmeste ikke har bruk for dem, hvem har det da? Fra forskningen vet vi at dette er viktig for utviklingen av såkalt prososial atferd hos barna, dvs. positiv atferd som for eksempel å hjelpe, dele og samarbeide med andre.

Bestefar tok meg med i alle de nyttige gjøremål han drev med, og det var ikke lite, for dette var på en bondegård. Selvfølgelig hadde min bestefar her en stor fordel. Han fikk bestefarpedagogikken så å si gratis. På en bondegård er det alltid noe å holde på med som barn synes er morsomt å få være med på, særlig når barnebarnet er bygutt. I dag må bestefar som regel være mer bevisst på hva han gjør sammen med barnebarna, slik oppdragelsesoppgaven er blitt en mye mer bevisst oppgave for foreldrene. Barn har ikke i samme grad som tidligere anledning til å lære av livet selv. Desto viktigere blir det å benytte alle anledninger til å ta dem med inn i livet. De formelle skole- og opplæringssituasjonene blir det alltids nok av. Her har bestefar sin store oppgave og mulighet.

2 kommentarer:

Sigrid sa...

Nå ble jeg jammen rørt! Syns dette var utrolig flott å lese. Når man er ung tenker man sjelden over at også "de voksne" har en far og en mor - langt mindre en bestefar og en bestemor - og det er godt å bli minnet om noen ganger.

Kjenner at det skal bli godt å komme seg vestover over nyttår og få gitt mine besteforeldre en go'klem.

Odd sa...

Min bestefar døde lenge før jeg ble født så han kjente jeg ikke.

Men jeg er bestefar til en gutt på 2,5 år. Og den rollen er utrolig morsom. Kan du tenke 2,5 år og snakker som en foss. Skal vi leke faffen? Og vi leker med biler, bygger hus, ute i garasjen og snekrer. Kan det bli bedre for meg? Neppe........