Unødig syting

Et par PR-rådgivere besværer seg i VG over hvor ille det er at Obama ikke stiller opp på flere av de mange arrangementene som holdes i Oslo i forbindelse med utdelingen av Nobels fredspris. Særlig ille er det visstnok at fredsprisvinneren ikke deltar på barnearrangementet på Rådhusplassen og ikke spiser lunsj på Slottet. Obama framstår som ”en arrogant gjest, Nobelkomitéen er ”ydmyket”, og det er ”krisetider for Nobels fredspris som institusjon”, får vi høre, intet mindre.

Du verden, sier jeg. Fredsprisvinneren er verdens mektigste mann. Han står f.t. oppe i enorme utfordringer både på hjemmebane og utenriks, og har faktisk en del andre ting også å tenke på, bl a klimakrisen. Han møter på klimakonferansen i København, og det er viktigere. I Oslo stiller Obama der han først og fremst skal møte opp, i Rådhuset for å ta imot prisen, og han deltar på banketten om kvelden. Dessuten gjør han det en statsleder skal gjøre når han er gjest i et annet land. Han møter vertslandets statsoverhode og verstlandets øverste politiske leder. De fleste av de andre arrangementene som det er så ille at han ikke stiller opp på, og som blir kalt ”tradisjonsrike poster” av dem som ojer seg, er påfunn fra Nobelkomitéen fra de senere år og slett ikke gamle i fredsprisens historie. Alt dette er greit nok for prisvinnere som har god tid. Obama har det ikke, og det bør respekteres. Jeg er tilbøyelig til å være enig med dem som sier at denne sytingen vitner om at vi nordmenn har lett for å bli fornærmet.