Når makten taler

Det er ikke vanskelig å forstå kirkerådsleder Nils-Tore Andersens frustrasjon over politikere som så til de grader gir blaffen i hva kirken mener i en sak som angår kirken. Kirkens egne organer har på behørig vis behandlet forslaget fra bispemøtet om å få en 12. biskop som kan ivareta presesfunksjonen, 10 av 11 biskoper, et nærmest enstemmig kirkeråd og 73% av Kirkemøtet har gått inn for at denne biskopen av praktiske grunner må plasseres i Oslo. Biskopene, som denne saken gjelder mer enn noen andre, har uttalt at så viktig er plasseringen nær kirkens øvrige sentrale styringsorganer, at de ikke er tjent med den 12. biskopen hvis plasseringen blir en annen.

Likevel velger altså politikerne å gjøre nettopp det kirken ikke ønsker. Men er det så galt å plassere en biskop i Trondheim? Selvfølgelig ikke. Det gale er at politikerne ikke har tatt på alvor til hva kirkens demokratiske organer har bedt om og deres begrunnelse for ønsket, og i stedet gjort saken til noe helt annet, bl a med en argumentasjon med nasjonalistiske undertoner som burde være kirken fremmed og masse tåketale om Trondheim som ”åndelig sentrum” o.l. Som Nils-Tore Andersen treffende uttrykker det: ”Politikerne har gitt Den norske kirke en løsning vi ikke har bedt om, svart på et spørsmål vi ikke har stilt, og totalt overkjørt det kirkelige demokrati.”

Det gjør nettopp de politikerne som ellers aldri nøler med å klage over det demokratiske underskuddet i kirken. Jo da, alle er klar over at den formelle makten fortsatt ligger i Stortinget og regjeringen. Men dette er en ordning som har overlevd seg selv og vedtatt avviklet om kort tid. Det hadde faktisk vært mulig for politikerne å erkjenne at nettopp det er situasjonen, og begynt å øve seg på en ny situasjon. Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum er naturligvis veldig glad. Han synes nok han har vunnet en stor politisk seier. Der i gården er man jo ikke vant til så mye. Han er også freidig nok til å si at ”når dette har roet seg, vil løsningen bli en god opplevelse for kirken”. Slik taler makten. Den vet å fortelle folk at de opplever det godt å bli overkjørt av staten. Kirkens demokratiske organer har talt, og de har talt tydelig. Men makten mener å vite hva som er best.

Flere vil nå begynne å snakke om at med denne avgjørelsen har man tatt det første skrittet på vei mot en erkebiskop i Trondheim. Det høres jo flott ut. Men få i kirken ønsker det. Biskopene har uttrykkelig reservert seg mot en slik utvikling. Det er faktisk noe oppsiktsvekkende og paradoksalt ved at det er Ap av alle som nå på en avgjørende måte kanskje bidrar til en utvikling mot en mer embetsstyrt kirke på bekostning av legfolkets posisjon og makt i kirken.

Helga Pedersen møter kirkens argumentasjon med å vise til at det er ”gode flyforbindelser her i landet, og man har telefon og internett. Mange offentlige organer er spredt over hele landet, så det er ingen grunn til at ikke Kirken skal klare å koordinere det.” Med rette karakteriserer Nils-Tore Andersen en slik argumentasjon som tøv. Kanskje Helga Pedersen burde foreslå at fiskeriministeren plasseres i Tromsø, og næringsministeren i Stavanger? Ja, for også der har de faktisk gode flyforbindelser, og etter det jeg vet har de også telefon og internett.

Mange vil nok nå være spent på hvordan kirkens organer vil forholde seg. Biskopene har uttalt at de takker nei til et nytt tolvte bispeembete, dersom regjeringen plasserer det i Trondheim. Kirken må nå vise at dette ikke bare er ord, og i praksis vise at man mener alvor.