Lovhjemlet samværsrett for besteforeldre?

Det er lett å forstå den fortvilelse som mange besteforeldre opplever når de av ulike grunner mister kontakten med barnebarna. Barnebarna er noe av det aller kjæreste i besteforeldrenes liv, og det gjør hjerteskjærende vondt å bli hindret i å treffe dem. Jeg har selv gjort en del besteforeldreforskning og vet at det på flere måter som regel er godt for barnebarnas utvikling å ha kontakt med besteforeldrene. Derfor er det også forståelig at enkelte mener at besteforeldre bør få en lovhjemlet rett til samvær med barnebarna. Spørsmålet er likevel om det er klokt å innføre en slik lovbestemmelse.

    Det siste initiativet på området kommer fra en gruppe som fronter saken under tittelen «Barns rett til besteforeldre». I et innlegg i Bergens Tidende for noen dager siden hevder initiativtagerne at de negative aspektene ved å lovfeste samværsrett for besteforeldre og slik gjøre spørsmålet til en sak for domstolene, vil oppveies av de positive – at barna får kontakt med flere personer som vil dem vel.

     Her tror jeg de tar feil. De negative konsekvensene er alt for store. I argumentasjonen blander man sammen besteforeldrenes moralske rett til kontakt med barnebarna med juridiske rettigheter. Det dreier seg her om en type mellommenneskelig kontakt som egner seg lite for lovregulering.

     Jeg studerte dette spørsmålet ganske grundig for en del år tilbake, og arbeidet resulterte i en lengre tidsskriftartikkel. Jeg har også skrevet om spørsmålet på nettstedet http://www.besteforeldre.no/ og i et par tidligere poster på denne bloggen.

     Temaet er vanskelig, fordi det er følelsesladet og fordi det berører det prinsipielt viktige spørsmålet om foreldrenes førsterett til å treffe avgjørelser i barnets liv og oppdragelse. De som taler sterkt for besteforeldres samværsrett, hopper alt for lett over foreldrerettsprinsippet. Det er også karakteristisk at man sier lite om hvordan man mener at en slik lovbestemmelse skal se ut. Man viser bare til USA og enkelte europeiske land som har lovbestemmelser i denne retningen, og sier at vi må få en lovendring så Norge kommer på linje med disse landene.

    Men for det første er det ikke uten grunn at det er få land i Europa som har slike lovbestemmelser, og de praktiseres gjerne meget restriktivt. Når det for det andre gjelder USA, har en del stater innført «vidåpne» lovbestemmelser som gir besteforeldre og andre anledning til «når som helst» å gå til retten med krav om samvær så sant man mener det tjener «barnets beste». Dette gjelder vel og merke også om begge foreldrene lever og bor sammen. Ikke overraskende har disse lovbestemmelsene vakt så stor harme blant mange amerikanske foreldre at en del av dem har organisert seg for å kjempe imot denne lovgivningen og «gjenopprette foreldrenes rettigheter», som de kaller det. Man har hatt en rekke opprivende rettssaker – hvorav den mest kjente, Troxel vs. Granville, gikk helt til amerikansk høyesterett, der det saksøkende besteforeldreparet etter ni år i rettssalene tapte saken. Saken illustrerer hvor ille det kan gå når en begynner å dra mellommenneskelige problemer inn i rettssalene. (Du finner en nærmere omtale av denne saken her.)

     I Norge vurderte både Barne- og familiedepartementet og Stortinget spørsmålet i forbindelse med revisjon av barneloven i 1997, men ingen gikk inn for å lovfeste en rett for besteforeldre til å søke om samvær når begge foreldrene er i live, og tanken fikk svært liten støtte i den høringsrunden som gikk forut for lovrevisjonen (Ot prp nr 56 1996-97; Innst O nr 100 1996-97).

     Utgangspunktet i norsk rett er at det bare er barnets foreldre som har juridisk rett til samvær med barnet, så langt dette er forenlig med barnets beste. Ingen andre har i utgangspunktet noen rett til samvær. Barnelovens § 45 åpner imidlertid for at når en eller begge foreldrene er døde, kan besteforeldre (og andre som er nært knyttet til barnet) kreve at retten fastsetter om de skal ha rett til å være sammen med barnet, og hvilket omfang samværsretten skal ha. Også i tilfelle der en av barnets foreldre er nektet samvær med barnet, kan besteforeldre under gitte betingelser få fastsatt rett til samvær. Endelig har barnevernloven en bestemmelse om at fylkesnemnda for sosiale tjenester kan bestemme at «andre enn foreldrene» (f.eks. besteforeldre) skal ha rett til samvær med barnet.

     Når begge foreldrene lever og bor sammen, ligger det i sakens natur at et rettslig krav om samvær vil være aktuelt bare hvis det foreligger en eller annen konflikt mellom foreldrene og besteforeldrene, slik at foreldrene motsetter seg samvær. At noen da med rettens hjelp skulle kunne tiltvinge seg samvær, kan oppfattes som et urimelig inngrep i foreldreretten som neppe kan føre til noe godt.

     Det kan også hevdes at selve eksistensen av generelle lovregler om samværsrett for besteforeldre kan virke negativt inn når generasjonene diskuterer samvær. En uuttalt trussel om rettslige skritt fra besteforeldrenes side vil ligge i luften, og slike «forhandlinger i skyggen av loven» kan sette foreldrene i en tvangssituasjon som kan gi besteforeldrene et urimelig «overtak». Sannsynligvis vil det også forsure klimaet i familien på en måte som til syvende og sist ikke er til barnets beste. (Les resten av artikkelen ved å klikke på "Les mer" under.)

     Besteforeldre og barnebarn er knyttet sammen gjennom barnas foreldre. Det er en logisk konsekvens av foreldreansvaret, som blant annet innebærer at det er foreldrene som har myndighet til å bestemme hvem barnet skal være sammen med. Det må også gjelde spørsmålet om samvær med besteforeldrene.

     Vanligvis er ingen bedre kvalifisert til å avgjøre hva som er best for barnet enn barnets foreldre. Det bør derfor være de som har foreldreansvaret som også har ansvaret for å etablere og tilrettelegge kontakten mellom barnebarn og andre, besteforeldre inkludert. Når barnet bor sammen med bare den ene av foreldrene, må det være denne som har ansvar for kontakten mellom barn og besteforeldre på sin side av familien, mens samværsforelderen må ha ansvaret for kontakten mellom sine foreldre og barnet. Situasjonen blir dramatisk endret når en av foreldrene dør og den ansvarlige for kontakten med besteforeldrene på barnets ene slektsside er borte. Da er det ikke urimelig at lovverket gir mulighet for å sikre besteforeldrene samvær, slik den norske barneloven åpner for.

     Ved foreldrebrudd aktualiseres spørsmålet om samværsrett for besteforeldrene i tilfelle der foreldrene ikke er villige til å inngå avtale om samvær eller samværet boikottes av bostedsforelderen. Her er utgangspunktet at barnets foreldre har en konflikt seg imellom. Det kan være vanskelig nok for barnet. Ved å åpne for søksmålsadgang for besteforeldrene, risikerer barnet å bli blandet inn i ytterligere en konflikt, som i verste fall kan bli mange konflikter. Også besteforeldre kan være skilt. Barnets besteforeldre kan representere fire familieenheter, som alle evt. ville ha selvstendig søksmålsadgang. Dermed ville barnet måtte forholde seg til flere samværsordninger som løper parallelt – med nærmest daglige muligheter for konflikter ved for eksempel henting og bringing, i forbindelse med reising osv. Bortsett fra at en må spørre om barnet i det hele tatt vil ha tid til alle samværene utenfor hjemmet, er det vanskelig å se at en slik situasjon skulle være forenlig med prinsippet om barnets beste. Tvert imot taler mye for at dette vil føre til mindre stabilitet og trygghet for barnet.

     Mange besteforeldre kan fortelle om liten kontakt med barnebarna fordi bostedsforelderen hindrer at samvær med den andre forelderen blir gjennomført. Dette er et alvorlig problem, og det er ikke vanskelig å forstå den sårhet og fortvilelse en slik situasjon skaper. Men det er tvilsomt om boikott av samværsrett for den ene av foreldrene løses på noen god måte ved å tildele samværsrett til enda flere personer, i dette tilfelle besteforeldrene. Boikott av foreldresamvær må forsøkes løst ved hjelp av mekling og eventuelt gjennom tvangsgjennomføring. Under alle omstendigheter har foreldrene mulighet for å gjøre avtale om at barnet skal ha samvær med besteforeldrene.

     Rettsapparatet er lite egnet til å løse mellommenneskelige konflikter. Jurister er ikke spesialister på barn og barns beste. Utfordringen ligger ikke primært på det juridiske området, men på det pedagogiske. I stedet for å forsøke å løse problemene ved lovregler, bør en konsentrere seg om å formidle kunnskap om intergenerasjonelle relasjoners betydning for det gode liv generelt og for barns utvikling spesielt. Utfordringen består i å skape holdninger som gjør at spesielt foreldrene ser betydningen av at barna får god kontakt med sine besteforeldre, og at besteforeldrene på sin side blir seg bevisst hva de kan bety for sine barnebarn, og lærer hvordan de kan utøve besteforeldrerollen på en god måte.Trenger man faglig hjelp, er familievernkontorene et bedre sted å oppsøke enn advokatkontorene.
     Noen ganger hjelper ikke all verdens kunnskap og veiledning, og konflikten vedvarer. Men man gjør ikke situasjonen bedre for barna ved at man med loven i hånd øker konfliktnivået eller skaper nye konflikter. Det understrekes av en viktig erkjennelse fra besteforeldreforskningen, som viser at kvaliteten i forholdet mellom besteforeldrene og barnets foreldre er en avgjørende faktor for om besteforeldrene skal kunne ha betydning for barnets utvikling. En lovbestemmelse som vil gjøre foreldrene og besteforeldrene til motstandere i en rettssal, skaper ikke et bedre forhold og bidrar dermed ikke til barnets beste.

For spesielt interesserte: Se O. Evenshaug: «Samværsrett for besteforeldre?» Tidsskrift for samfunnsforskning, nr. 1/2004, s. 65-82.

17. oktober: De siste avsnittene har fått en tilføyelse.