Men også på allmenne samfunnsmessige saksområder ser vi det samme. I likestillingsspørsmål og innvandringspolitikken skal man ikke si mye som bryter med den etablerte sannhet, før man er stemplet. Det er både overraskende og skremmende at man finner denne dypt udemokratiske og autoritære holdningen også i akademiske miljøer, ja, ikke minst der. Ønsker du å gjøre karriere, må du være nøye med hva du sier og mener. I mange miljøer, bl a i kunstnermiljøer, er det ikke uvanlig å bli stigmatisert hvis du melder at du er troende kristen.
Kanskje må man komme utenfra for å se hvor sneversynt og selvgod det man gjerne kaller åndseliten kan være i Norge. Religionshistorikeren og forfatteren Hanne Nabintu Herland har markert seg i debatten som en som våger å si det få tør å si. Blant annet har hun kritisert både innvandringspolitikken og den norske homofilidebatten. I det meningskonforme mediebildet vi har i Norge, er det et lyspunkt at hun i det hele tatt slipper til. Herland er vokst opp i Afrika og kom til Norge først som 19-åring. I et intervju i Vårt Land i dag forteller hun om sin bakgrunn.
I intervjuet sier hun bl a:
Kanskje må man komme utenfra for å se hvor sneversynt og selvgod det man gjerne kaller åndseliten kan være i Norge. Religionshistorikeren og forfatteren Hanne Nabintu Herland har markert seg i debatten som en som våger å si det få tør å si. Blant annet har hun kritisert både innvandringspolitikken og den norske homofilidebatten. I det meningskonforme mediebildet vi har i Norge, er det et lyspunkt at hun i det hele tatt slipper til. Herland er vokst opp i Afrika og kom til Norge først som 19-åring. I et intervju i Vårt Land i dag forteller hun om sin bakgrunn.I intervjuet sier hun bl a:
”Jeg gir en røst til de kontroversielle og sier det folk flest tenker. Ikke det den såkalte åndseliten tenker. Det er sterke føringer på å være politisk korrekt i landet vårt. Mange professorer sender nervøse mailer til meg og spør «hvordan skal det gå med deg nå?» Blant folk flest møter jeg takknemlighet og glede, også blant akademikere og mediefolk, men da bak lukkede dører. Det er mange som tenker disse tankene, men som ikke sier dem offentlig av frykt for represalier.”
Hun har dessverre rett.
Hun har dessverre rett.
16 kommentarer:
Jeg opplever litt av det samme. Hver gang jeg komemr emd moderat kritikk av Israel blir jeg stemplet som anti-semitt.
Hver gang jeg kommer med kritikk av Usa blir jeg kalt Usa hater.
Å si sin menig høyt er ikke det samme som å kunne kreve at folk skal være enige med deg.
Respekt går begge veier min gode mann og i dag er det jammen ikke mye respekt for anderledes tenkende å spore i konservative miljøer.
Jeg kunne sikkert ha nevnt ekteskapsdebatten og hva slags beskyldninger oss liberlae har fått der, men jeg tror du tar poenget nå.
Underlig at du vil gjøre dette til en debatt om "konservativ", "radikal", "liberal" eller hvilke merkelapper du vil bruke. Selvfølgelig går respekt begge/alle veier. Det er nettopp denne mangelen på respekt fra majoriteten jeg etterlyser. Når det gjelder "beskyldninger" i ekteskapsdebatten kan sikker mye sies. Jeg konstaterer imidlertid at det liberale standpunktet vant fram i Stortinget.
Hva slags respekt er det du er ute etter? For meg virker det ofte et mennesker som komemr emd en slik kritikk er mer sure fordi deres alternative meninger ikke vinner frem.
I innvandringsdebatten er det ikke mulig å være uenig med FRP uten at Frp føler seg forfulgt.
I debatten om den nye ekteskapsloven var det mindretallet som beskyldte tilhengerene for alt slags mulig stygt.
Retten til å ha en alternativt standpunk er fint, men å kreve at et flertallet skal like det er en helt annen.
Jeg skjønner at "respekt" er et fremmedord. - Ekteskapsloven er etter min mening et godt eksempel på hvor ensidig de dominerende mediene styrte debatten. - Det er ikke et spørsmål om å "like" et standpunkt, men å la det slippe til og lytte til argumentasjonen for det med tilbørlig aktelse uten å stigmatisere og definere det over og ut som totalt uinteressant. Å beskylde folk man er uenig med for å være "sure", er et godt eksempel på det jeg her mener.
Norge skal i prinsippet være et liberalt demokrati. Det betyr at flertallet styrer, men samtidig som mindretallets rettigheter ivaretas.
Ekteskapsloven illustrerer dette: Flertallet bestemmer at homofilt ekteskap er likestilt med heterofilt ekteskap. Samtidig tvinges f.eks. ikke den katolske kirken å vie personer av samme kjønn.
Tilbaketrekking av statsstøtten til Frelsesarmeen kan muligens være et eksempel på majoritetstyranni.
Enig. Men regner med at ikke bare den katolske kirkes ekteskapssyn skal respekteres, men også Den norske kirkes syn. Kirkemøtet i Den norske kirke har slått fast at i henhold til kirkens lære er ekteskapet en institusjon for kvinne og mann. - For øvrig: Etter min mening er tilbaketrekking av statsstøtten til Frelsesarmeens barne- og ungdomsarbeide et godt eksempel på flertallets misbruk av makten.
Vel, når det gjelder den norske kirke er saken litt mer komplisert. 9 av 10 nordmenn er medlem av statskirken, men hvem og hvor mange deltar egentlig i styringen av kirken? Kongen/statsråd er vel ikke lenger kirkens øverste organ, så Den norsk kirke svever i det fri selv om den er statlig.
Jeg er medlem av statskirken og er ikke komfortabel med at kirkens "lære" styres av en håndfull gamle gubber som har tilbragt altfor lang tid på MF eller TC (minoritetstyranni om du vil). Men som sagt, det er en annen historie. Saken er mye klarere når vi ser på de små livssynsamfunn, Frelsesarmeen blir tydeligvis ikke akseptert som et slikt.
Når det gjaldt ekteskaploven så var det mindretallet som faktisk sttigimatiserte. Det var ltt synelig i avisene Norge idag, dagen og til tider vårt land.
Når det gjelder den norske kirke så møter de seg selv i døren. de vil være en statskirke, men samtidig krever de å være herrer i egent hus. Rettere sagt en stat i staten. Det mest ryddige i denne saken hadde vært hvis stat og kirke skillte lag, men den ballen er nå kirken sin.
Man kan selvfølgelig bruke usaklige og billige karakteristikker som "gamle gubber" "med alt for langt tid på MF" osv når man skjuler seg bak et psevdonym, men særlig bidrag til debatten er dette med all respekt ikke. - For øvrig deltar det omtrent like mange i styringen av Den norske kirke som i de politiske partiene, i store organisasjoner som idretten osv, osv. Men alle som ønsker det har god anledning til å delta hvis de bare gidder. - At det skulle være noen prinsipiell forskjell mellom Den norske kirke og mindre livssynssamfunn når det gjelder statlige overgrep, skjønner jeg ikke.
Statelig overgrep?
kirken har selv valgt å være en del av staten.
Skal man snakke om overgrep må man snakke om tvang. Det blir det ikke i dette tilfelle siden staten ikke tvinger kirken til å være en del av den.
Andre livsynssamfunn er ikke en del av staten og kan derfor gjøre som de vil.
Man kan ikke få både i pose og sekk.
Jeg føler ofte at en del kristne er meget egositiske. De vil ha friskoler, men de vil likevel ha tvangsforing av kristendom til de som velger dne offentlige skole.
Men jeg vil ikke være emd å styre dne norske kirke. dete r det mange andre religiøse som ikke vil heller derfor blir tale om kirkedemokrati i staten uvesentlig.
En kirke jeg ikke tro på skal være den av den staten jeg tilhører. Dette er verken logisk eller særlig demokratisk.
Det er fullstebdig feil å påstå at Dennorske kirke ønsker ikke å være "en del av staten". Hvis du har fulgt litt med, vil du vite at det er tvert imot. I og med kirkeavtalen i Stortinget i vår har kirken endelig nådd fram overfor politikerne når det gjelder ønsket om å bli herre i eget hus.
Å hevde at kristne vil "ha tvangsforing av kristendom" er vulgærargumentasjon av verste sort. Når debatten dras ned på et slikt nivå, ser jeg liten hensikt i å fortsette.
Misforståelig skrivefeil ovenfor. Skal være: Det er fullstendig feil å påstå at Den norske kirke ønsker å være "en del av staten".
Det du mener er vulgært er faktisk et faktum. Når man forsøker å fjerne formålsparagrafer og fortrinn kristendommen har i den norske skole blir man møtt med massiv motbør. Man blir beskyldt for meget grove ting av mennesker som skulle ha vist bedre.
Kirken har ikke kjempet for løsrivelse, men for selvstyre. Dete r faktisk to forskjellige ting. nå har de fått det som de vil og er nå en stat i staten.
Kirken vil "styre seg selv" (i praksis de gamle gubbene + ditto damer), men det er jo meget bekvemt å være en del av staten mens kommunene besørger den tekniske driften.
Samtidig vil ikke kirken slippe sitt klamme grep om det norske samfunn, bl.a. i spørsmål som gjelder livssyn, alkohol, søndagsåpne butikker etc (jødene i Norge må jo akseptere sabbatsåpne butikker - det er majoritetstyranni!).
PS:
Jeg hadde ikke nølt med å bruke uttrykket "gamle gubber" selv uten pseudonym.
Det finnes forresten en del unge folk som dessverre er gamle gubber i hodet.
Jepp: ”du må få mene akkurat det du vil, bare du mener som oss”
Legg inn en kommentar