21. september 2009

Angrende Venstrevelgere

Det er ikke måte på hvor mange som etter valget beklager at det gikk så dårlig med Venstre og at Sponheim ikke ble gjenvalgt. Jeg har også selv skrevet at jeg håper Venstre vil reise seg igjen, men i motsetning til mange andre som nå er så lei seg, har jeg aldri stemt Venstre. Mange tidligere Venstrevelgere har imidlertid sviktet Venstre denne gangen. Sympatien for Venstre kommer bl a til uttrykk ved at det strømmer nye medlemmer til Venstre etter valget.

Mitt spørsmål blir da, hvor var alle disse sympatisørene da valget skulle tas? Tårene som nå felles for Venstre, ligner litt på de krokodillenes. Mange har stemt ”taktisk”, sies det. Ja vel. men alle som svikter det partiet de er mest enig med og stemmer et annet parti ut fra en eller annen taktisk vurdering, må vite at de rammer sin ”egentlige” partipreferanse. De bør derfor ikke være overrasket over at det gikk dårlig for Venstre.

Tidligere stortingsrepresentant Paul Chaffey, skrev i en kommentar i Dagsavisen rett før valget at han pleier å råde folk som spør at de bør glemme taktikken og stemme på det partiet de er mest enige med, uavhengig av om partiet er stort eller lite, og uavhengig av hvem som vil samarbeide eller sitte i regjering med partiet. Dette fordi velgerne påvirker bare Stortingets sammensetning, og det er viktig at Stortinget har en sammensetning som reflekterer befolkningens verdier og holdninger. Jeg er helt enig og følger rådet i praksis. Hadde alle Venstresympatisørene som nå sviktet Venstre, gjort det samme, ville ”Venstreulykken” ikke skjedd.

2 kommentarer:

frr sa...

Tja. Eller har Venstre falt tilbake til et mer naturlig nivå for partiet, sånn rundt sperregrensen.

Og Sponheims mange manøvre i etterkant gir jo igjen assosiasjoner til begrepet vingling.

Odd Haugerud sa...

Ja det er ikke lett i den politiske verden. Der hvor det finnes mennesker der finner det meninger. Og det er heller ikke lett å komme ut til folket dem det budskap men har. I denne mediaverden så er det de store overskrifter som teller. Har man et ”vanlig” budskap så er det verre. Lars Sponheim har nok harr en naturlig evne til å skape oppslag. Alvor og hunor har han noe greid å sammenkople. I alle fall av og til. Men Lars er nok en stribukk som man må ta kraftig igjen med om det skal lykkes. Politikk er også pedagogikk. Dette kan du jo en del om, og som gammel lærer så er også jeg opptatt av det. Jeg har også en sønn som har jobbet på Helgas hus inntil å vår.
Nå har jeg aldri stemt venstre og kommer vel neppe til gjøre det. Jeg har holdt meg til KrF. Man kan ikke være enig i alt i et parti, men det er å komme nærmest. Men det som forundrer meg litt i politikken er at der ser ut som der er de få som styrer mye. Mennesker med makt kan være bra om de har gode hensikter. Nå skal man vel ikke være altfor engstelig i Norge hvor demokratiet står sterkt. Jeg tror vi kan sammenligne stortinget med hvilken som helst annen gruppe. Det er noen som bestemmer. Og gruppedynamikk er interessant. Hvordan styre en gruppe. Der er faktisk et studium. Og det er interessant.