Fortsetter omtrent som før

Det ble fortsatt rød-grønn regjering. Vi lever sikkert godt med det, så lenge det varer. Etter forrige valg var det mange som ikke trodde de rødgrønne vil klare å holde i hop i fire år. Jeg var blant dem som tvilte, og tok feil. Jeg melder tvilen også denne gangen. Årsaken er naturligvis at SV ble så kraftig redusert at regjeringstvilen uvilkårlig vil melde seg. Allerede i dag antyder SV-veteranen Rolf Reikvam at SV kan bryte ut av regjeringen. Dersom SV ikke får gjennomslag for en mer human asylpolitikk og en strategi for tilbaketrekning av de norske styrkene fra Afghanistan, så bør partiet vurdere å trekke seg ut av regjeringen, sier Reikvam.

Det blir sikkert en kamp innad, der Kristin Halvorsen ikke vil gi seg så lett. For hun har virkelig fått smaken på godstolen i Finansdepartementet og de store limousinene. Alle hennes kommentarer om at ”den rødgrønne politikken vant valget” er egnet til å bortforklare SV’s braknederlag, men er til innvortes bruk for å begrunne fortsatt regjeringsdeltagelse. At det var SV som berget det rødgrønne flertallet er med respekt å melde noe tøys. Det var Ap som til tross for SV’s store tilbakegang sikret fortsatt Jens-regjering, sammen med et Sp som holdt stand.

Under alle omstendigheter blir SV’s innflytelse i regjeringen svekket, uansett om Jens i dag ikke vil snakke om et svakt SV. SV har i dag fem statsråder og Sp fire. En trenger ikke være mye til spåmann for å si at SV i løpet av høsten også bare vil ha fire. Om partiet setter SV’s stilling inn på at hun fortsatt skal ha Finans, skal bli spennende å se.

Valgets store overraskelse var Venstres sammenbrudd. Riktignok fikk vi et lite varsel gjennom et par lokale Hordalandsmålinger, som ga vonde signaler til Sponheim. Men ingen meningsmålingsinstitutter klarte å fange opp nederlaget. Venstre har åpenbart ikke noe grunnfjell partiet kan stole på. Det ligger vel i venstre-liberalismens natur at det er litt for mye som kan aksepteres, Sponheims forsikringer om at han står oppreist til tross. Venstre-liberalister svikter når de finner det for godt, slik Venstre også har sviktet i viktige verdispørsmål i siste stortingsperiode.

Fryktelig sårt for Sponheim, som konstaterer at bare 0,2 prosent mer til Venstre hadde gitt ikke-sosialistisk flertall. Men det er ingen grunn for noen til å hovere, slik Hagen så smålig gjorde i natt. Venstre har reist seg før, og gjør det sikkert igjen, uten Sponheim, som vil bli savnet. Jeg håper i hvert fall det. For vi trenger et sterkt sentrum. Når Sp for lengst har sviktet, står et svekket Krf tilbake som det partiet som først og fremst skal holde liv i sentrum. Her må det jobbes hardt. Og Krf tåler ikke særlig mer årelating. Fortsetter nedgangen neste valg, er sperregrensen farlig nær, og da kan toblokksystemet være etablert for godt. Det vil ikke være bra.

Til tross for at de ikke-sosialistisk partiene fikk nesten femti tusen stemmer mer enn de rødgrønne, fikk altså de siste flest mandater. Urettferdig, kan man si. Kanskje til og med en smule udemokratisk. Men slik er valgordningen. Og en hundre prosent rettferdig ordning er det vel ikke mulig å få til.

Endringen i mandatfordelingen ble ikke stor. Tretten mandater flyttet på seg – og de flyttet seg mot høyre. Hvorvidt det vil få noen betydning for politikken er vel mer tvilsomt, bortsett fra at SV får mindre innflytelse i regjeringen. Men den har vel egentlig ikke vært så stor de siste fire årene heller.

Vi fortsetter altså omtrent som før.