Kirkevalgets resultater

Deltagelsen i kirkevalget har fått stor oppmerksomhet både før og etter valget. Det har naturligvis sammenheng med at Stortinget har lagt vekt på en økning i valgdeltagelsen i forbindelse med diskusjonen om kirkens friere stilling i forholdet til staten. En undersøkelse en tid før valget viste at 23 prosent av de ca 3,2 millioner stemmeberettigede medlemmene i Den norske kirke hadde planer om å delta i kirkevalget. Men en ting er å si at man ”har planer” om å delta. Noe annet er å gjøre det. Jeg skrev før valget i en kommentar til undersøkelsen at hvis halvparten av disse stemte, vil det være er bra resultat.

Nettopp slik ble også resultatet. Vel 12 prosent stemte ved menighetsrådsvalget og ca 10 prosent ved bispedømmerådsvalget. Med andre ord: et godt resultat, etter min mening. Statsråd Giske sier til Vårt Land at han kunne ha ønsket seg bedre valgdeltagelse. Men det er noe annet enn å være misfornøyd med deltagelsen, slik avisen formulerer det i overskriften i sin nettutgave. Alle kunne sikkert ha ønsket seg enda høyere deltagelse. Men på bakgrunn av at deltagelsen er tre-firedoblet, og det faktum at kirkevalget var kjent av nesten hundre prosent av kirkens medlemmer, kan vi slå fast at kirkevalget har legitimitet.

Ulike kommentatorer er opptatt av å beskrive personvalget til bispedømmerådene ut fra etikettene ”konservativ” og ”liberal”. Jeg tror en skal være noe forsiktig med å trekke alt for bastante konklusjoner om dette. Riktignok kan en si noe om valgresultatet ut fra de forsøkene som ble gjort før valget på å anbefale visse kandidater ut fra deres holdning til spørsmålet om ekteskapslov og vigselsliturgi for samkjønnede par. Og her har vel begge ”pressgrupper” lykkes rimelig bra i den forstand at begge har fått inn en god del av sine anbefalte kandidater, gruppen med etiketten ”konservativ” med noen flere enn de ”liberale”. Men en stor gruppe representanter har ikke vært villig til å signalisere noe standpunkt i denne saken. Dertil kommer at kirkevalget slett ikke omfatter alle som skal møte i bispedømmerådene og på Kirkemøtet. En del representanter skal velges indirekte, av menighetsrådene, og en del skal velges av og blant ulike kategorier ansatte i kirken. Dessuten har vi biskopene som møter i kraft av sitt embete.

Dette er også grunnen til at vi ikke kan trekke noen endelig konklusjon med hensyn til rådenes og Kirkemøtets alderssammensetning. Men det direkte valget ga utvilsomt en klar aldersmessig skjevhet i favør av de yngste, og i disfavør av de eldste. Vi ser med andre ord nøyaktig den samme trenden i kirkevalget som i de politiske valgene: eldre mennesker blir underrepresentert. Det er ikke bra. Når det derimot gjelder den kjønnsmessige fordelingen, er kirken bedre enn de fleste, med svært jevn fordeling: 52 % a de valgte medlemmene er kvinner og 48 % menn.

Det vil naturligvis føre alt for langt å kommentere personvalgene nærmere. Men jeg merker meg at tre av det gamle Kirkemøtets mest profilerte og interessante medlemmer, Anne Tveter og Torstein Husby i Oslo og Jenny Skumsnes Moe i Hamar, ikke ble gjenvalgt. Tveter er endog nestleder i Kirkerådet og hører, sin relativt unge alder til tross, til de aller mest erfarne delegatene på det sittende kirkemøte. Alle de nye som nå er valgt fra Oslo og Hamar, skal være meget dyktige for at vrakingen av Tveter, Husby og Skumsnes Moe skal innebære en styrking av Kirkemøtet.

En av de nye Oslo-representantene er Anfin Skaaheim, som har vært generalsekretær i tre av de frivillige organisasjonene innenfor Den norske kirke. Med den spenning som nå hersker mellom de frivillige organisasjonene og kirkens demokratiske organer, er valget av Skaaheim viktigere enn det jeg tror mange er klar over. Alene det forhold at Skaaheim var villig til å stille opp, har hatt en stor symbolsk betydning i en tid da mange innenfor disse organisasjonene er mest opptatt av å snakke nedsettende om kirkens organer. Nominasjonsutvalget i Oslo bispedømme viste stor mangel på klokskap da de unnlot å nominere Skaaheim, slik de også unnlot å nominere Anne Tveter. Men begge ble nominert gjennom folkelige aksjoner, og Skaaheim ble også valgt. Jeg vil tro at valget av Skaaheim vil bidra til å styrke båndene mellom Den norske kirke og de frivillige organisasjonene. Det burde alle som ønsker kirkens beste være glad for.

Oppdatering 29. september:
Alfabetiseringen av kandidatlistene ved bispedømmerådsvalgene har ført til at uforholdsmessig mange kandidater med etternavn som begynner med bokstav tidlig i alfabetet, er blitt valgt, forteller Vårt Land. Årsaken er at mange av dem som har stemt, ikke har forstått hvordan man skal behandle stemmesedlene. På dette grunnlag karakteriserer valgforsker Frank Aarebrot hele kirkevalget som et ”lekestuevalg”, og sammenligner det med et ” fullstendig amatørmessig gjennomført DDR-valg”.

Det er lenge siden Aarebrot bestemte seg for å slakte kirkevalget, og overdriver ikke så rent lite. Det går an å se, også for Aarebrot vil jeg tro, at hensikten med de alfabetiserte kandidatlistene har vært den beste. Man har ønsket å flytte innflytelse og makt fra nominasjonskomiteen til velgeren, noe som er totalt fraværende i de politiske valgene, der partienes nominasjonsmøter har all makt når det gjelder personvalget.

Det er en overdrivelse å hevde at alfabetiseringen av kandidatlistene har avgjort valget. Flere kandidater på nedre del av listene har gjort et godt valg. Ordningen har fungert bra for dem som har skjønt den. Ikke desto mindre er det helt klart at man må ta på alvor de svakhetene ved kirkevalget som nå får oppmerksomhet. Enkelte sider ved ordningen kan ikke være godt nok gjennomtenkt. Det bør være fullt mulig å rette på svakhetene uten at de gode sidene ved ordningen går tapt.