King of rock’n roll

I dag ville Elvis Aaron Presley ha fylt 75 år, hvis han hadde fått leve. Han døde bare 42 år gammel. 16. august 1977 ble han funnet livløs på badet med over 10-14 narkotiske stoffer i kroppen. Han var stor mens han levde, men som det så ofte skjer med dem som dør unge, er han nesten blitt enda større etter sin død.

For en som var tenåring på 1950-tallet var og er Elvis ”Kongen”. Jeg har barnebarn som vil si at den tittelen må forbeholdes Michael Jackson. Greit nok. Den debatten over generasjonsgrensene kan vi leve med! I respekt for Michael Jackson og barnebarna velger jeg å presisere i overskriften. Men for meg er Elvis uovertruffen. Ingen over, ingen ved siden.

Jeg har ofte undret meg over hvordan Elvis traff oss i hjertet med sin musikk. Det var på en måte som det sa Pang! – og han satte seg i kroppene våre. Senere har jeg satt mest pris på ham som gospelsanger. Det blir hevdet at det også var gospel han selv oftest lyttet på. Avisa Vårt Land minner om at selv om Elvis var størst i rock’n roll-revolusjonen, var det innenfor gospel han vant alle sine tre Grammy-priser, den første for albumet How Great Thou Art (1967). Men det kan ha sammenheng med at Grammy-prisene ble opprettet først i 1958. Elvis revolusjonerte populærmusikkens ”sound” og hadde en rekke ”hits” før den tid.

På Elvis Presley Plaza i starten av Beale Street i hjembyen Memphis står det en flott statue av Elvis. Ikke langt unna i samme gate står statuen av en annen av Memphis store innbyggere innenfor musikkens verden, W. C. Handy. Den geografiske nærheten mellom statuene av ”Den hvite mannen med den svarte stemmen” og ”The father of blues” er naturlig. Litt av en musikkhistorisk gate, kan en si! Et besøk for noen år siden var en stor opplevelse.