13. januar 2010

Reformer i Den norske kirke

Den norske kirke er som kjent inne i en omfattende reformperiode. Etter den historiske kirkeavtalen mellom stortingspartiene våren 2008, er det klart at vi står foran en oppløsning av statskirkeordningen. Kirkerådet er nå i full gang med å utforme et forslag til ny kirkeordning. En arbeidsgruppe under ledelse av Trond Bakkevig er nettopp oppnevnt for å bistå Kirkerådet i dette arbeidet.

Mindre kjent er det kanskje at Den norske kirke også arbeider med viktige reformer av kirkens ”indre liv”, nærmere bestemt reform av kirkens gudstjeneste. En rekke utvalg har på mandat fra Kirkerådet utarbeidet forslag til ny ordning for hovedgudstjenesten, med nye liturgier for bl a dåp, samt forslag til ny liturgisk musikk, ny tekstbok og ny salmebok. Hele dette materialet har vært ute til høring. Oppsummering av høringen vil i mars bli lagt fram for Kirkerådet, som også skal behandle saken senere i år før og Kirkemøtet etter planen skal fatte vedtak til høsten.

En av dem som har latt seg høre å saken, er biskop emeritus Andreas Aarflot. Den tidligere Oslo-biskopen har på egen hånd utarbeidet en omfattende vurdering av de mange forslagene, forslaget til ny salmebok inkludert. Vurderingene og kommentarene har han selv sørget for å få trykt og utgitt i bokform, og boka kan skaffes ved henvendelse til forfatteren. Boka har fått tittelen ”Her er Guds hus og himmelens port”, med undertittelen ”På vei mot nye gudstjenesteformer”.

Aarflot innleder boka med et kort historisk riss av gudstjenestens framvekst og utvikling, etterfulgt av noen pastorale tanker hentet fra enkelte av hans bispevisitaser i Oslo bispedømme. Når det gjelder selve forslagene, har Aarflot viktige vurderinger og kommentarer både til prosessen som har ført fram til forslagene og til de konkrete forslagene. Han kritiserer prosessen for at her har det gått for fort. ”Reformprosess i høygir”, kaller han det, og det er lett å være enig. Hastverket har etter Aarflots mening ført til at man ikke har tatt seg tid til den nødvendige prinsipielle gjennomtenkning, og arbeidsmåten med mange underutvalg har ført til utilstrekkelig vurdering av helheten i liturgien. Han finner det påfallende at det blir sendt ut et forslag ”som i den grad er ribbet for historiske og prinsipielle overveielser”, og den stramme tidsfristen som Kirkemøtet har fastsatt for det ferdige resultatet har etter hans mening bidratt til en ”heseblesende og ufullstendig fremleggelse av et halvgodt forslag”. Av hensyn til sakens viktighet bør derfor hele prosessen bli forlenget, mener Bispemøtets tidligere preses.

Det vil føre alt for langt å gå nærmere inn på Aarflots vurdering av de ulike forslagene. Men et særtrekk ved de fremlagte utkastene er etter hans mening at aksenten ligger sterkere på det skapelsesteologiske perspektivet enn det frelseshistoriske. Han mener også at de som har utarbeidet det nye gudstjenesteforslaget har tatt for lett på utfordringen til å bestemme gudstjenestens særpreg og grunnmotiver. Det kan med andre ord synes som man ikke har hatt noen gjennomarbeidet teori om hva en gudstjeneste skal være. Aarflots bidrag i så måte er interessant lesning.

Aarflot nøyer seg ikke med kritisk vurdering. I vedlegg til slutt i boka leverer han til overveielse alternative forslag til bl a ny høymesseliturgi og ny dåpsliturgi. Aarflot har utvilsomt rett i at det særlig er forslaget til ny dåpsliturgi som gir sterkest grunn til kritiske merknader. Det første forslaget som kom fra Kirkerådets underutvalg var så håpløst dårlig at Kirkerådet måtte be om bearbeidet forslag. Men heller ikke det utsendte forslaget er på langt nær godt nok. Aarflot påviser at forslaget verken kommer til rette med luthersk antropologi eller den lutherske frelsesforståelse.

Som pedagog vil jeg tillegge at forslaget heller ikke er særlig vellykket når det gjelder utformingen av spørsmålet til foreldre og faddere ved døpefonten. Men det vil jeg si litt mer om i en senere bloggpost. Aarflots bok anbefales for alle som er opptatt av ”hjerteslaget i den troende menighets liv” – gudstjenesten.

Ingen kommentarer: