Willoch og Levin

Det burde ikke være vanskelig å slå fast at Kåre Willoch ikke er noen rasist. Men det burde være like klart at Willoch var lite skjønnsom i ordbruken når han kunne få seg til å si at han ikke så lyst på muligheten for at Obama ville føre en annen politikk i Midtøsten fordi Obama hadde valgt en jøde som stabssjef. Med sin velkjente mangel på evne til å innrømme feil satt det langt inne for Willoch å innrømme at han burde ha ordlagt seg annerledes. Han har ingen grunn til å bli overrasket over at uttalelsen utløste reaksjoner. På denne bakgrunn mener jeg nok at de mange som har kastet seg over Mona Levin etter at hun satte rasismenavnet på Willochs uttalelse, godt kunne ha dempet seg noe. Det må kunne sies – uten at man dermed fratar Willoch hans innsikt og på mange måter sakssvarende analyse av situasjonen i Midtøsten.

Mona Levin skriver i en kronikk i Aftenposten i dag at hennes anliggende har vært å fokusere på den voksende antisemittismen i Norge, ”den som rammet meg tungt da jeg var barn, den som rammer andre uskyldige barn i dag av samme grunn – bare fordi de er jøder – den som får unge jødiske par som vil stifte familie til å emigrere fordi de ikke våger å bo her, den som fører til at en jødisk embetsmann i Oslo blir slått ned på åpen gate, eller at en kommuneansatt leder kan kreve at en arbeidstager fjerner sin David-stjerne, fordi «den er så provoserende».
Mona Levin forteller også om Jødisk Museum i Oslo som sendte ut informasjon til alle videregående skoler i østlandsområdet om museumsbesøk. En lærer svarte, under fullt navn, at han vil besøke museet når Palestina er fritt. Levin spør: ”Har en lærer her i landet lov til å ta et slikt standpunkt på vegne av en offentlig skole, koble en 150 år lang del av norsk historie med en politisk situasjon i dag? Kan han unnlate å la sine elever få kunnskap om dette – før Palestina er fritt?”
Dette er de forstemmende fakta som vi alle burde ta inn over oss, Kåre Willoch og Kristin Halvorsen inkludert. Sistnevnte sier det er uforståelig at det er mulig å bruke karakteristikken rasist om Kåre Willoch og spør hva er det som utløser så sterke følelser. Halvorsen prøver ikke en gang å besvare spørsmålet, og viser med det at hun ikke tar tilstrekkelig inn over seg alvoret i de tendenser til antisemittisme og jødehat som Mona Levin forteller om.

Et jødisk ektepar gir Levin rett og sier at de kjenner mobbingen av jøder på kroppen akkurat nå: ”Willoch tilhører den politisk korrekte eliten i majoritetsbefolkningen. Når han setter en minoritet i bås på den måten han har gjort, setter han minoriteten i en offerrolle. Men offerets reaksjon blir ikke tatt på alvor. Tvert imot bidrar han til en konsensus om at dette ikke kan være så farlig.”
Levin skriver videre:
«Mona Levin elsker Israel,» sa Willoch i TV. Hva vet han om det? Jeg elsker Norge, for det er mitt fedreland, her har familien min bodd siden før 1880. Jeg er glad i Israel som jeg er glad i Italia, og særlig er jeg glad i Sverige, for takket være svenskene er jeg i live i dag – det var minutter om å gjøre at jeg var blant dem som ble sendt med Donau fra Akershuskaia i 1942. Donau er troppetransportskipet Max Manus sprengte, og som vises i all sin veltede velde i Drøbaksundet mot slutten av filmen. Om bord i den var storparten av min familie i november 1942. Jeg har ikke familie i Israel, og fordi så mange i både mors og fars familier endte i Auschwitz, har jeg ikke hatt noen stor familie i Norge heller.”
Mona Levin framhever utenriksminister Jonas Gahr Støre som et eksempel til etterfølgelse: ”Han har stått opp for de norske jødene og fremmer en form for Israel-kritikk som jeg som norsk jøde finner uproblematisk." – Enig. Etter det som har skjedd, ville det gjort godt om Kåre Willoch hadde erkjent at det ikke var så rart om norske jøder reagerte på hans uttalelser, strukket ut en hånd og i likhet med Gahr Støre stilt opp for de norske jødene, som er en meget utsatt minoritet i det norske samfunnet. Han behøvde ikke avstå fra sin saklige Israelkritikk for det.