Kritikkverdig og illojalt av prest og biskop

Biskop Tor Jørgensen har ordinert til prest en kvinne som lever i samboerforhold. Det har vakt oppsikt, noe som ikke bør overraske noen. Bispemøtet har i en enstemmig uttalelse om samboerskap og kirkelig ansatte sagt følgende:
”Bispemøtet vil uttrykke den klare forventning til alle kirkens ansatte og ledere at de for egen del velger ekteskapet som ramme om sitt eget samliv. Medarbeidere i kirken må ikke med sitt liv vitne mot ekteskapet som Guds gode ordning. Det er ikke forenlig med de krav kirken stiller til sine ansatte å etablere seg i samlivsforhold utenom et ordnet ekteskap.”
På denne bakgrunn er Jørgensens handlemåte uforståelig og kritikkverdig. Jeg spør som mange andre – i hvilken annen sammenheng kunne en leder handle så stikk i strid med reglene inne for det fellesskap han er ansatt? Neppe mange. Og som vi har opplevd før når en biskop handler tilsvarende illojalt, så skjer det med dominerende mediers og samfunnstoppers jublende tilslutning.

Jørgensen kan ikke skjule seg bak det faktum at Bispemøtets vedtak ble gjort før han ble biskop. Jørgensen sier han handlet etter beste skjønn. Men det skal vel ikke så veldig mye skjønn til for å forstå at et vedtak gjelder til det evt blir endret. I andre sammenhenger blir en slik opptreden gitt navn etter fortjeneste – uakseptabelt og illojalt. Ved å bryte med kirkens felles praksis skaper biskopen splittelse i kirken – og bryter dermed også med en av sine aller viktigste forpliktelser – å skape enhet og samhold i kirken.

Jørgensen gir ingen begrunnelse for hvorfor hand handler som han gjør. Vi får høre at det dreier seg om et ”spesialtilfelle” og at ”av og til passer ikke ekteskap inn i den enkeltes liv”. Han sier han forventer at presten gifter seg, men verken biskopen og presten sier noe om hva som er den ”spesielle” grunnen til at presten ikke har inngått ekteskap før ordinasjonen. En slik grunn er heller ikke lett å se. Men uansett - som Eivind Skeie sier i en kommentar til saken på bloggen sin:
”Hvis det er noe helt spesielt med dette samboerparets holdninger eller livssituasjon som gjør at de må være samboere, bør også den presten som ble ordinert være i stand til å sette ord på dette i offentligheten. Både hun og biskopen har en form for veileder- og tilsynsrolle, og de har begge talens bruk. Da er det underlig at biskopen ikke har noe annet å si enn at dette er et spesielt tilfelle, mens den nyordinerte presten ikke sier noe. Men etiske valg må vel begrunnes, i det minste av presteskapet?”