Jeg forstår ikke at noen gidder å hisse seg så voldsomt opp over at Bjarne Håkon Hanssen har fortalt om sine erfaringer med Snåsamannen. Hanssen gjør ikke krav på at hans historie representerer noe vitenskapelig bevis for noe som helst. Han har kun fortalt om en erfaring har han gjort. Det må være lov. Dessuten har han tillatt seg forsiktigvis å antyde at man på medisinsk vitenskapelig hold kanskje bør utvise en viss ydmykhet overfor alt vi ikke forstår i denne verden. Hans lille formaning synes desto mer nødvendig når en ser den utrolige arrogansen som for eksempel professor Kristian Gundersen utviser i denne saken. Gundersen sier bl a at historien Hanssen forteller, kan sammenliknes med fiskeskrøner. Ved en slik måte å argumentere på bidrar Gundersen mer til å svekke tilliten til skolemedisinen enn noen ”snåsamann” kan gjøre.
Toralf Gjerstad har sagt tydelig i fra om at ”healer” er det siste han ønsker å bli kalt. Likevel klistrer Dagbladets kommentator, Simen Ekern, denne betegnelsen på ham. Det er respektløst. Gjerstad har om igjen og om igjen gjort det klart at han aldri har anbefalt noen å droppe vanlig medisinsk behandling. Tvert imot, han understreker at han alltid ber folk ha full tillit til legene og den medisinske vitenskap. – Det bør vi alle ha, og det tror jeg også folk flest har. Så får vi lytte med respekt på de historiene troverdige og anstendige mennesker har å fortelle. Personlig er jeg skeptisk, men bøyer meg for at det er mye jeg ikke forstår.
5 kommentarer:
Ja, det er merkelig å høre hvordan noen utdannete mennesker uttaler seg når det er noe de har imot eller ikke er enige. De prøver å nedverdige eller latterliggjøre den personen de argumenterer med. Jeg synes det er blitt for mye av det idet offentlige rom.
Dette handler like mye om å respektere vitenskapen. Det er ikke slik at vitenskapsmenn generelt er negative og lukkede mennesker som ser det som sin oppgave å latterliggjøre alt som er nytt.
Tvert i mot er vitenskapens natur å undersøke det man ikke forstår. Ikke godta ting uten å undersøke.
Skal man undersøke noe må man nødvendigvis stille kritiske spørsmål. Dette kan for noen virke som latterliggjøring. Noen ganger er det også slik at ting blir latterlige når de gås etter i sømmene. Andre ganger finner man ut at det faktisk er hold i de påstandene som blir framsatt.
Mange spør seg: Hvorfor må man etterprøve ting som har virket i tusenvis av år? Svaret er ganske enkelt. Det er ikke alle ting som er bra bare fordi de er gamle. Det "hjalp" å smør kumøkk på åpne sår i middelalderen. Det var noe alle visste. Årelating ble brukt mot de fleste sykdommer fordi det var allmennt akseptert som metode.
Noen behandlingsformer har imidlertid tålt å bli ettergått, og er blitt bevist å ha effekt. Det er det som er vitenskapens oppgave. Å finne ut hvorfor noe virker eller ikke virker.
Vitenskapens oppgave i forhold til Snåsamannen er ikke å bevise at hans behandling ikke har effekt, men å etterprøve de påstandene som blir framsatt.
Til Anonym: Jeg tror knapt noen vil si seg uenig i det du skriver. Jeg har selv arbeidet ved en forskningsinstitusjon i det meste av mitt yrkesaktive liv, og tror alle vettuge mennesker respekterer vitenskapen. Men det er ikke det denne diskusjonen dreier seg om. Den dreier seg faktisk mer om hvorvidt visse er i stand til å respektere de erfaringer mennesker forteller om. Det er her enkelte svikter når de kaster seg over Bjarne Håkon Hanssen, som tydeligvis ikke skal ha lov til å fortelle om hva han har opplevd – og som harselerer med Gjerstad, som uten personlig vinning og med full respekt for vitenskapen bruker de evner han har til beste for sine medmennesker.
Man kan godt ha ydmykhet overfor det uforståelige. Men bare fordi noe er uforståelig for en enkelt person, så er det ikke nødvendigvis det for alle.
Om David Copperfield flyr så virker det uforståelig, men han flyr jo ikke på virkelig. Men Han får det til å se ut som om han gjør det. Så selv om det er uforståelig for en tilskuer, så er det ikke virkelig uforståelig. Det er f.eks ikke uforståelig for Copperfield selv.
Så for at noe tilsynelatende uforståelig skal fortjene ydmykhet så må det virkelig være uforståelig. Det må altså være et virkelig fenomen man ikke forstår.
Når det kommer til påstanden om at Joralf (ikke Toralf!) kan helbrede mennesker så må man først finne ut om han virkelig kan dette. Altså man må finne ut om det virkelig er et uforståelig fenomen som skjer.
Før man har virkelig dokumentasjon på om dette funker eller ikke så blir påstanden din et forsvar av å tro på hva som helst, og at tro skal behandles med en slags egen respekt. Man skal liksom ikke stille spørsmål med tro, uansett hvor håpløs den er. Det mener jeg er en feil og farlig tankegang.
Jeg har ikke påstått at tro skal behandles ”med en slags egen respekt” eller at man ”liksom ikke [kan] stille spørsmål med tro, uansett hvor håpløs den er”, som du uttrykker det. Jeg har ikke snakket om tro i det hele tatt. Det er det du som bringer inn i denne debatten. Jeg har snakket om respekt for folks erfaringer og at man bør vise Gjerstad den respekt at man ikke tillegger ham oppfatninger han ikke har. Men jeg respekterer at folk ”tror” på dette ut fra de erfaringer de har gjort. Selv er jeg som før nevnt skeptisk. Og så får vitenskapen gjøre så godt den kan med de metoder og teorier som til enhver tid står til rådighet. – For øvrig forstår jeg deg slik at du mener det eneste ”virkelige” er den form for virkelighet som kan underlegges naturvitenskapelig bevis. Det er etter min mening også en form for tro.
Legg inn en kommentar