Jeg opplever de fleste hjemlige demonstrasjonene i forbindelse med Gaza-tragedien som lite tjenlige – enten det gjelder politikere og kulturarbeideres uforpliktende oppfordringer til boikott av Israel eller ihuga Israelsvenners ensidige støtteerklæringer til staten Israels politikk. Jeg sier meg enig med professor Janne Haaland Matlary som i Aftenposten i dag skriver: ”Hver gang det smeller i Midtøsten, skynder man seg å skru på autopiloten her hjemme: Hvor skal jeg legge meg for å være riktig plassert i det norske politiske landskap?
Denne navigasjonsøvelsen er særdeles unyttig: «Hvem som er verst»-analysen gir ingen løsning.”
Personlig har jeg derfor liten sans for demonstrasjoner av den typen som ”Med Israel for fred” sammen med flere andre organisasjoner skal holde foran Stortinget i morgen, på samme måte som jeg ikke har noen tro på venstresidens skrik og rop utenfor den israelske ambassaden. Etter min mening skal man ikke ha særlig gangsyn for å se at konflikten i Midt-Østen er alt for komplisert til at den kan henges på enkle slagord i demonstrasjonstog.
Jeg er glad for at de øvrige politiske partilederne lar Frp’s Siv Jensen være alene om å fiske i rørt politisk vann ved stille opp på demonstrasjonen foran Stortinget i morgen. En slik demonstrasjon er spesielt vanskelig for KrF’s Dagfinn Høybråten, som både har medlemmer og mange potensielle velgere som stiller opp. Men Høybråten gjør rett i å avstå, selv om det antagelig vil koste ham stemmer. Stemmer er ikke noe man skal søke for enhver pris. Det viktigste nå er å få partene til å stanse voldshandlingene, ikke å gå på gatene for å krangle om hvem som har rett. Det blir fullstendig feil når folk som kaller seg Israelsvenner hevder ”det er nå Israel trenger oss”, og at det ”er i kriser som dette det avklares hvem som er en venn”.
Hvis man virkelig ønsker fred i Midt-Østen, må man arbeide for at partene stopper voldshandlingene og kommer til forhandlingsbordet for å skape en rettferdig fred. Personlig har jeg ikke mye til overs for Hamas. Men hvor mye jeg enn misliker det, organisasjonen har fått makt ved politisk valg. Andre ser ut til å mislike Israel og alt det landet står for. Men også der har de politiske myndighetene støtte i folket. Er det noe man ikke trenger i en konflikt der begge parter utvilsomt har legitime krav og støtte i folket, er det ensidig støtte til den ene av partene. Honnør til vår utenriksminister som har vist vilje og evne til å holde en politisk linje i samsvar med en slik erkjennelse. Han trenger vår fulle støtte, mer enn rop av slagord – enten disse framføres foran Stortinget eller foran den israelske ambassade.
4 kommentarer:
Bloggen inneholder én kommentar om Max Manus og to om Hamas de siste par ukene. For en som ikke har levd like lenge, hadde det vært interessant å lese om hvordan folk som har opplevd begge deler vurderer likheter og forskjeller mellom motstandsbevegelsen i Norge og på Vestbredden/Gaza. Tyskerne var i Norge i fem år, mens noen palestinere kan telle til over seksti. Hvis de lever så lenge.
Jeg skulle også gjerne lest en analyse av når demonstrasjonstog kan regnes som legitime og nødvendige uttrykk for folkeopinion. Selv kan jeg bare huske å ha deltatt i ett slikt tog i hele min levetid, mot USAs invasjon i Irak i mars 2003 - i Leipzig.
Akkurat i Leipzig opplevde jeg det meningsfylt å gå i et forbausende stille tog sammen med 50 000 mennesker. Byen har tradisjon for fredelige demonstrasjoner siden 1980-tallet, da Østblokkens sammenbrudd blant annet startet i den gamle kulturbyen i DDR.
For min del må folk like gjerne markere enighet eller uenighet i slike tog som å skrike usaklig til hverandre i Redaksjon EN eller Tabloid. Som bloggeren flere ganger har påpekt, er det uansett et fåtall mennesker som får delta der. TV-mediets krav til provoserende form sementerer blokker heller enn å bidra til å smelte eller omforme dem.
En siste ting og et godt unntak når det gjelder forutsigbare gjengangere i debattprogrammer: Navnet Kåre Willoch burde være et godt argument mot at debatten om Israel og Hamas lar seg inndele etter de forslitte og foranderlige betegnelsene høyre- og venstreside.
Takk for kommentaren med interessante problemstillinger.
Når en bare var 7 år da tyskernes okkupasjon av Norge var over, kan en vel ikke akkurat si en har så stor erfaring med å leve under okkupasjon. Tyskernes okkupasjon av Norge under 2. verdenskrig og Israels okkupasjon av Gaza har likheter, men det er etter min mening også en ikke uvesentlig forskjell. Man behøver ikke å være enig i Israels okkupasjon for å kunne lytte til Israels argument om at landet handler ut fra et berettiget ønske om å få leve i sikkerhet. Tyskernes invasjon av Norge var ledd i en angrepskrig – ikke noe annet. Jeg skal ikke gå videre i å beskrive flere forskjeller. De finnes. Men uansett: Israels okkupasjon må opphøre for at det skal bli fred i Midt-Østen og Hamas må slutte med sine rakettangrep. Videre: Fred i Midt-Østen kan ene og alene skje gjennom forhandlinger mellom parter som begge har legitime krav og rettigheter, noe jeg også skrev.
Som det også burde gå fram av hva jeg skrev, er dette bakgrunnen for at jeg mener ”konkurransen” om å være mest pro-Israel eller mest pro-Palestina bidrar lite til å skape grunnlag for den dialogen som må til mellom partene for at fred skal være mulig. Jeg går også gjerne i tog – men ikke for å demonstrere mot eller for noen av partene, men da nettopp for kravet om at begge parter stopper volden og setter seg til forhandlingsbordet for å skape en varig fred.
Helt enig i at TV-mediets krav til provoserende form sementerer blokker heller enn å bidra til å smelte eller omforme dem. Jeg er derfor overrasket over at Willoch vil bidra nettopp til sementeringen ved å stille opp på de premisser Redaksjon EN la for debatten gjennom sin regi i går kveld. For min del droppet jeg derfor å se på.
Så blir spørsmålet tilbake: Hva er analysen og vurderingene til en som ikke har levd like lenge som jeg, men som har et klart hode? For eksempel: anser du Hamas sin framferd både mot sine egne (se f.eks. http://www.iht.com/articles/2008/12/29/mideast/gaza.php) og deres rakettangrep mot Israel som etisk legitime?
Mitt svar er at jeg vil avholde meg fra å etisk legitimere noen av partene så lenge de bruker metoder som bryter med internasjonale konvensjoner og fører til store lidelser og tap av uskyldige menneskers liv.
Men det forhindrer ikke at jeg kan forstå at palestinernes desperasjon kan likne nordmenns i 1940-45.
Allerede i morgen er det forresten mulig å støtte krigens ofre og gå i tog for fred, etter initiativ fra en rekke frivillige norske organisasjoner, blant andre Røde Kors, Amnesty International Norge, Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp, Flyktningehjelpen, Redd Barna, CARE, Norges Idrettsforbund, Norges Fotballforbund, LO, Akademikerne, Unio, Utdanningsforbundet, YS, Norges Kristne Råd, Kirkens Bymisjon, Den norske helsingforskomité:
Oslo: Youngstorget kl. 19.00
Tromsø: Tromsø Domkirke kl 19.00
Bergen: Festplassen kl 19.00
Stavanger: Arneageren (foran Kulturhuset) kl 19.00
Fint. - Da møtes vi på Youngstorget i morgen kveld kl 19!
Legg inn en kommentar