Blogging gir frihet

Jeg har hatt en pause i bloggingen min. Jeg har rett og slett hatt behov for en liten pause. Jeg startet denne bloggen for nøyaktig fem år siden. I løpet av disse årene er det faktisk blitt over 1100 innlegg, eller ”poster”, som det gjerne kalles på bloggspråket, med året 2009 som ”rekordåret” med 518 innlegg, dvs nærmere 1,5 innlegg i gjennomsnitt hver eneste dag gjennom hele året. Slik er det selvfølgelig ikke mulig å holde på i lengden.

Men etter denne pausen gyver jeg på igjen i det nye året. I siste utgave av bladet ”Vi over 60” blir jeg intervjuet om bloggingen sammen med tre andre såkalte ”seniorbloggere”. Her sier jeg bl a at jeg liker å ytre meg. Bloggen er en ypperlig arena for meningsytringer. I en bloggpost for tre år siden karakteriserte jeg meg selv som samfunnsinteressert og en som gjerne har gjerne meninger om mye. Derfor synes jeg det er artig å skrive blogg, der en kan utfolde seg i frihet.

En annen seniorblogger som også blir intervjuet i ”Vi over 60”, Ingeborg Moræus Hansen, peker på det samme: ”Blogging er frihet”. Frihet ”til å mene og formulere uten å være avhengig av salg, antall ord, anmeldere, redaktører og forlag”. Finn Erik Vinje sier at som blogger har du ”eneherredømme over teksten”. Nettopp. Det betyr ikke at en kan slappe av på kravene når det gjelder fakta og saklighet. Bommer du eller svikter du her, blir du lynraskt satt på plass av leserne i kommentarfeltet. Finn Erik Vinje peker for øvrig på et annet befriende trekk ved blogging. Man slipper å tenke kommersielt. Derfor har jeg for min del droppet annonser både på bloggen min og på nettstedet www.besteforeldre.no, som jeg redigerer og drifter. Riktignok går det an å tjene penger på bloggingen. En undersøkelse gjengitt i ”Vi over 60” viser at 37% av dagens bloggere tjener penger på bloggene. Noen av de såkalte rosa bloggene gjør store penger. Men så er de ofte tvers igjennom kommersialiserte.

”Vi over 60” kan også fortelle at det finnes rundt 150 millioner blogger rundt om i verden og at en milliard mennesker leser en blogg. Men svært få av bloggerne er seniorer. Under fem prosent er over 65 år, og bare rundt ti prosent er i alderen 55 til 65 år. Det er aldersgruppen 25-44 år som blogger mest. Fortsatt er altså bloggsfæren først og fremst de unges arena. Jeg savner at flere i min generasjon deltar, og skulle ønske at flere av min jevngamle kunne oppdage bloggen som et sted der de kunne ytre seg og dele sin kunnskap og livserfaring med andre. Blogging er den nye formen for leserbrev og folkemøter. Det er bloggsfæren mye av samfunnsdebatten skjer, sier Nils G. Indahl, som er hovedlærer i digitale medier ved Norges Kreative Fagskole. Internett er en forholdsvis ny arena. Men det er ikke noe nytt fenomen at folk ønsker å nå fritt ut med sine meninger. Dagens bloggere gjør egentlig akkurat det samme som da folk brøt ut av myndighetenes sensur og etablerte de første avisene på 1600-tallet.

Det er slett ikke så vanskelig som en skulle tro. Å opprette en blogg er meget enkelt. Å poste et innlegg på bloggen krever bare et tastetrykk eller to. Ja, hvis folk hadde visst hvor enkelt det er å publisere på nettet, ville langt flere ha blogget. Be eventuelt en av de unge i familien om hjelp. Det behøver heller ikke å koste noe. Både på Googles ”blogger.com” og på wordpress.com kan en opprette gratis blogg.

Flere blir oldeforeldre

I tidligere tider var levende oldeforeldre nærmest et ukjent fenomen. De aller fleste døde lenge før de ble oldeforeldre. Oldemor og oldefar var fjerne mennesker som man i beste fall bare hørte om. Folkeminnegranskerne kan fortelle at i minneoppgaver som er samlet inn fra eldre mennesker som har skrevet om sin barndom, er oldeforeldre fraværende. Men med økende gjennomsnittlig levealder øker ikke bare antall besteforeldre i befolkningen. Et økende antall besteforeldre vil oppleve å bli oldeforeldre, og et økende antall barn og unge vil ha en eller flere av sine oldeforeldre i live.

Vi har ikke data i Norge som viser hvor mange som er oldeforeldre og heller ikke hvor mange barn som har oldeforeldre i live. Men analyser av data fra en stor norsk studie av livsløp, aldring og generasjon (NorLAG) tyder på at det ikke kan være så få. Omkring én av fire i aldersgruppen 70-79 år i denne studien har oldebarn. Denne undersøkelsen omfatter bare de som bor hjemme, slik at institusjonsboere ikke er med. Oldeforeldre er naturlig nok vanligvis relativt gamle, men det finnes også eksempler på oldeforeldre som er ganske unge. Tilsvarende er de aller fleste av de som har oldeforeldre i live relativt unge. I ovennevnte studie fant en at åtte prosent av aldersgruppen 18-23 år hadde oldeforeldre i live. Det eldste oldebarnet i materialet var 33 år.

Vi vet enda mindre om hvordan det oppleves å bli oldeforeldre og innholdet i oldeforeldrerollen. Forskningen på dette feltet glimrer nærmest med sitt fravær. I et intervju i bladet "Vi over 60" (nov 2011) sier en 75-årig kvinne etter å ha fått sitt første barnebarn: ”Å få sitt eget barn var veldig sterkt, å bli bestemor var enda sterkere, og det å bli oldemor var enda et hakk sterkere.” Hun og mannen sier de opplever det som et under at de har fått oppleve å få oldebarn. ”Vi føler en intens omsorg for dem og ber for dem hver eneste dag.”

Sannsynligvis vil de fleste oldeforeldre ha en mer perifer rolle i oldebarnas liv, selv om alder, helsetilstanden og geografisk nærhet vil spille inn. Den aktive rollen vil de nok først og fremst ha i forholdet til de voksne barnebarna. Denne antagelsen understøttes av en amerikansk undersøkelse blant collegestudenter som svarte på spørsmål om sitt forhold til sine besteforeldre og eventuelle oldeforeldre. De ungdommene som hadde oldeforeldre i live, kunne fortelle at de hadde klart mer kontakt med besteforeldrene enn med oldeforeldrene, og de mente at besteforeldrene hadde betydelig større innflytelse på studentenes verdier fra besteforeldrene enn oldeforeldrene. Besteforeldrenes og oldeforeldernes rolle ble oppfattet som forskjellige i deres oppvekst. Besteforeldrene ble gjerne karakterisert som personer som de tilbrakte tid sammen med, omtrent som med venner, og som fungerte som veiledere og rollemodeller, i det hele tatt som personer med en aktiv og innflytelsesrik rolle i deres liv. Oldeforeldrenes rolle ble oppfattet som mer uklar. De fleste hadde vanskeligheter med å beskrive hvilken rolle oldeforeldrene hadde i deres liv. Resultatene kan tyde på at den ”rolleløse rollen” som lenge har karakterisert besteforeldrerollen, nå kanskje er en mer passende beskrivelse av oldeforeldrerollen.

Ikke noe “vrak” i salmeboka

Kirkerådet (KR) valgte å vrake Edvard Hoems gjendiktning av salmen “Amazing Grace” i forslaget til ny salmebok som skal legges fram for Kirkemøtet. KRs sekretariat foreslo at Hoems tekst skulle være med, men da sammen med den engelskspråklige teksten. Dette motsatte Hoem seg. Dermed valgte KR å droppe Hoems tekst, fordi man mente den engelskspråklige burde prioriteres.

”Amazing Grace” er en av mest populære salmene i den engelskspråklige verden. Det er blitt anslått at salmen blir sunget 10 millioner ganger årlig. Originalteksten ble skrevet i 1779 av den engelske poeten og presten John Newton, som hadde bakgrunn som sjømann i den engelske marinen. Salmen står i Norsk Salmebok (1985) i Bodvar Schjelderups oversettelse fra 1973, mens Edvard Hoems gjendiktning fra 1990 står i ”Salmer 97”. Også Trygve Bjerkrheim har gjendiktet salmen.

Her er disse fire tekstene (1. verset):

John Newton:
Amazing grace! How sweet the sound
That sav’d a wretch like me!
I once was lost, but now am found,
Was blind, but now I see.

Edvard Hoem:
Forunderleg, eit vrak som meg
Kan nådens kalling nå!
Eg var fortapt, men fann ein veg.
Eg som var blind kan sjå.

Bodvar Schjelderup:
Kom, kom og hør et gledens ord,
for Gud sitt lys har tent!
Den blinde ser og slaven får
sin frihet, ufortjent.

Trygve Bjerkrheim:
Å nåde underfull og stor,
som fann meg i mi synd!
So arm eg var, men ved Guds ord,
eg ser som før var blind.

Jeg har forståelse for at den engelske teksten bør stå i salmeboka, selv om det også går an å forstå Hoem, som har det prinsipielle syn at det ikke bør være engelskspråklige salmer i en norsk salmebok. I og med at KR er uenig med Hoem her, kom KR i et dilemma som ikke lot seg løse.

Derimot har jeg mindre sans for den innvending mot Hoems gjendiktning som gjelder uttrykket ”eit vrak som meg” i den første linjen. Antagelig er uttrykksmåten for sterk for enkelte. Det blir også pekt på at originalteksten har ordet wretch, som betyr usling, ikke wreck (vrak). Sant nok. På den annen side har Hoem truffet originaltekstens første linje bedre enn f eks Schjelderups oversettelse, der menneskets situasjon som en fortapt synder er blitt borte. Bjerkrheim er nærmere.

Hoems uttrykksmåte holder oss etter min mening på en – kall det gjerne ”rå” måte – på bakken og hindrer det som lett skjer, at salmen havner ut i det søtladne og ”ufarlige”.

Etter det Vårt Land opplyser, har det vært forsøkt å få til endringer i Hoems tekst, uten at man har lykkes. Hoem har et poeng når han sier til Vårt Land: ”Hvis Kirkerådet ikke vil ha den råskap og kraft som er i min tekst, og som jeg også finner i den engelske originalen, får jeg ta det til etterretning.”

Den endelige avgjørelsen ligger hos Kirkemøtet.

Mer vold med en times økning i skjenketiden

I en rekke byer rundt omkring i landet er det politiets erfaring at utvidede skjenketider har ført til en økning i vold og ordensforstyrrelser. Få politikere har imidlertid tatt inn over seg erfaringene. Tvert imot, har man en tendens til å avvise eller benekte erfaringer man ikke liker. (Se bloggpost 16. august d.å.)
Tiltak for å begrense tilgjengelighet av alkohol regnes for å være blant de mest effektive for å redusere alkoholkonsumet og omfanget av alkoholrelaterte skader og problemer. Norsk alkoholpolitikk har tatt i bruk flere virkemidler som begrenser tilgjengeligheten av alkohol, og norske kommuner har adgang til å regulere salgs- og skjenketider innenfor angitte maksimaltider. Tidligere studier fra andre land har vist at større endringer i skjenketidene har betydning for omfanget av vold og andre alkoholrelaterte problemer. Vi har imidlertid så langt hatt lite kunnskap om også mindre endringer i skjenketidene kan ha en slik betydning.

Ved Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) har man nå gjennomført et forskningsprosjekt som belyser nettopp dette spørsmålet, dvs hvilken betydning mindre endringer i skjenketidene, som for eksempel en times innskrenking, har for omfanget av vold og ordensforstyrrelser.

I undersøkelsen er det benyttet tidsseriedata på vold og ordensforstyrrelser og informasjon om eventuelle endringer i skjenketiden fra 18 norske byer som har gjort endringer i skjenketiden fra 2000–2010. De fleste byene har innskrenket skjenketiden, og noen har utvidet den. Noen har både innskrenket og utvidet den i tiårsperioden. I disse byene har skjenketidsslutt ligget mellom klokken 01 og 03 på natten, og skjenketidsendringene har skjedd innenfor dette tidsrommet. Dataene er basert på tall fra Politidirektoratet om anmeldte voldstilfeller nattetid i helgene for alle byene gjennom hele året.

Funnene tyder på at én times utvidelse av skjenketiden førte til en økning på i gjennomsnitt 17 prosent voldstilfeller. Effekten er symmetrisk, slik at antall voldstilfeller går tilsvarende ned ved én times tidligere stengning. For hele landet ble det registrert 25920 voldstilfeller i 2010. Sytten prosent reduksjon betyr at vi kunne vært spart for et meget høyt antall voldstilfeller hvis politikerne hadde hatt mot til å redusere skjenketiden.

Resultatet er et gjennomsnitt for alle byene, og voldsendringene varierte mellom byene. Men for de fleste byene var det en signifikant endring med flere voldstilfeller pr. økt skjenketime. For noen få var det ikke noe endring. Ingen av byene hadde betydelig færre voldstilfeller pr. økt skjenketime.

Lederen for forskningsprosjektet, Ingeborg Rossow, sier at hun faktisk er overrasket over at såpass små endringer i skjenketid gir så betydelige endringer i voldsomfanget. Hun sier at funnene er svært robuste.

Fra tilhengerne av utvidede skjenketider har det vært et gjentatt argument at reduksjon i skjenketider bare forflytter volden fra sentrum til boligområdene utenfor. Rossow sier at man ikke ser noen indikasjoner på at redusert skjenketid har medført en økning i antall voldstilfeller utenfor sentrum.

Kommunikasjonssjef Kristin Gyldenskog i NHO Reiseliv kommenterer resultatene med en uttalelse om at helseminister Anne- Grete Strøm-Erichsen har vært ”heldig” som har fått ”en konklusjon som passet henne”. Kommunikasjonssjefen finner det også hensiktmessig å minne om helseministeren er øverste sjef for dem som har laget rapporten. På denne måten klarer Gyldenskog å antyde at forskerne ved Sirius nærmest er kjøpt og betalt av helseministeren og at det ikke er vitenskapelige krav og kriterier som ligger til grunn for instituttets arbeid, men politiske føringer.

Jeg synes faktisk NHO burde holde seg for gode til å levere en slik type kommentarer. Men når man ikke lenger har argumenter, må man vel ty til insinuasjoner og usakligheter. Kommunikasjonssjefen nøyer seg ikke bare med dette. Hun finner det også nødvendig å påpeke at justisminister Knut Storberget er ”Norges mest kjente avholdsmann resultatene” og at resultatene dermed også ”passer” ham godt. Så kan det vel repliseres at kommunikasjonssjef Gyldenskog neppe er avholdskvinne, uten at saklighetsnivået i debatten dermed er høynet.
Oppdatering: Kommunikasjonssjef Kristin Gyldenskog stilte i NRK/Dagsnytt 18 i kveld og framførte en argumentasjon som sett fra en kommunikasjonsmessig synsvinkel må ha fortonet seg som en katastrofe for NHO. Maken til tøvete dill dall i argumentasjonen er det lenge siden jeg har hørt. Så får hun da også total slakt på Twitter i kveld. Stilles det ikke faglige krav i NHO til hvem man ansetter som kommunikasjonssjef?

Kirkevalgdeltagelse omtrent som forrige gang

Deltagelsen ved kirkevalget ble akkurat som en kunne vente. I en undersøkelse før valget svarte ca 24 % av medlemmene av Den norske kirke at de ville stemme. Ut fra erfaringene fra forrige kirkevalg indikerte det at vi ville få en valgdeltagelse omtrent på samme nivå som forrige gang. I en bloggpost 9. september tippet jeg at valgdeltagelsen ville bli litt høyere enn i 2009, men neppe mye høyere.
Nettopp slik gikk det. Etter at 90 % av menighetene har rapportert resultatet, ligger valgdeltagelsen for menighetsrådsvalget på 13,7 %. dvs en økning på 0,6 prosentpoeng i forhold til 2009-valget. Bispedømmerådsvalget viser en deltagelsesprosent på 10,6 %, en økning på 0,8 prosentpoeng.

Best var oppslutningen i Møre bispedømme, med 17,4 % for menighetsråd og 13,0 % for bispedømmeråd. Dårligst var oppslutningen i Oslo og Borg med en deltagelse på henholdsvis 8,0 % og 11,1 % for menighetsråd og bispedømmeråd. Oslo og Borg er de to bispedømmene med det høyeste antall stemmeberettigede, begge godt over 300.000, mot bare 169.000 i Møre.

Det største spriket mellom andelen som svarte at de ville stemme og andelen som faktisk stemte, finner vi i Nord-Norge og Midt-Norge. I de to nordligste bispedømmene, som har færrest stemmeberettigede, svarte hele 34 % av de som ble spurt at de ønsket å stemme ved kirkevalget, mens den faktiske valgdeltagelsen endte på ca 16 % ved menighetsrådsvalget og ca 12 % ved bispedømmerådsvalget. I Nidaros bispedømme var spriket nesten like stort. I de andre landsdelene var samsvaret mellom hva folk sa de ville gjøre og hva de faktisk gjorde, større.

Skuffende valgdeltagelse – interessant resultat

Kanskje det mest overraskende – og avgjort mest skuffende ved dette valget – var den dårlige valgdeltagelsen. Under hele valgkampen og helt fram til valgdagen har mediene formidlet et inntrykk av en meget stor interesse for å stemme. Det viste seg å være nærmest fullstendig bom. Valgdeltagelsen endte på snaut 63 prosent, en nærmest ubetydelig oppgang fra 2007, da den samlede valgdeltakelsen ved kommunestyre- og fylkestingsvalget var på 61,7 prosent. Alle de store ordene om å slutte opp om demokratiet viste seg altså å være litt for store ord. Valgforskeren Frank Aarebrot mener den dårlige deltagelsen skyldes at frustrerte SV-velgere og Frp-velgere lot være å stemme.

I min hjemby, Drammen, lå valgdeltagelsen faktisk under landsgjennomsnittet, 61,2%. Her stilte Ap med en innvandrer som ordførerkandidat, en kandidat som fikk mye oppmerksomhet også i riksmediene. Men han falt igjennom. Ap gikk faktisk tilbake i Drammen og endte på under 30%, mens Høyre fikk en formidabel framgang og nesten halvparten av alle stemmene. Drammen har en relativt stor innvandrerbefolkning, men det ser ikke ut til å ha hjulpet Ap’s ordførerkandidat. Det er tankevekkende.

Med Frp’s og SV’s kraftige tilbakegang kan vi slå fast at ytterfløyene i norsk politikk er kraftig svekket. Sentrumspartiene kom sånn noenlunde helskinnet igjennom valget, men bare Venstre hadde framgang. I og med at SV og Frp er svekket, kan imidlertid sentrumspartiene bli meget interessante i tiden som kommer, spesielt inn mot stortingsvalget i 2013. Til sammen er Venstre og Krf nå større enn Frp, og skulle Sp også finne veien tilbake til sentrum, noe Borten Moe kanskje vil lykkes med, har disse tre partiene nå nærmere 19 prosent, mens Frp bare har litt over 11 prosent. Det er ikke lenge siden Carl I Hagen hoverte over ”småpartiene”, som han mente knapt hadde livets rett. Nå er situasjonen at Frp mer eller mindre vil forsvinne inn i ”skyggenes dal”, mens både Høyre og Ap vil bringe sentrumspartiene i fokus ved frierier etter beste evne.

Litt overraskende kanskje, at ikke Krf gjorde det litt bedre. Knut Arild Hareide var et friskt pust i valgkampen og stod fram som en sjarmerende og slagferdig debattant med noe så sjeldent i partilederkretser som selvironi. Muligens har han lagt et bra grunnlag for framgang ved stortingsvalget i 2013.

Kristin Halvorsen klarte ikke å vekke særlig interesse under valgkampen, men var smart og frekk nok til å kuppe valgkvelden med meldingen om at hun vil gå av som partileder til våren. Dermed klarte hun likevel å bringe seg selv i fokus, og med den kostnad at mange vil oppfatte det som at velgerne har ”kastet” henne. Det blir spennende å se hvor lenge SV våger å holde fast ved en regjeringsdeltagelse som langsomt og sikkert har ”spist” opp partiet.

Deltagelsen i kirkevalget

Ifølge en undersøkelse Norstat har foretatt for Kirkerådet svarer 24 prosent av medlemmene i Den norske kirke at de vil stemme ved Kirkevalget 11. og 12. september. Hvis alle disse gjør som de sier og avgir stemme, vil kirkevalget få en oppslutning som vil ligge høyt over valgdeltagelsen for fire år siden da 13 prosent stemte ved menighetsrådsvalget.

Men så mange vil det ikke bli. Ved en tilsvarende undersøkelse for to år siden svarte omtrent like mange (23 prosent) at de ville stemme, mens 13 prosent faktisk deltok ved valget, dvs vel halvparten. Undersøkelsen tyder med ord på at vi vil få en valgdeltagelse omtrent på samme nivå som forrige gang. Jeg tipper at den vil bli litt høyere denne gangen, men neppe mye høyere. Under alle omstendigheter vil det være et rimelig bra resultat og ikke gi grunnlag for å snakke om noen "skandale".

Den samme undersøkelsen viser at 90 prosent av de spurte har hørt om kirkevalget. Det tilsvarende tallet i 2009 var 98 prosent. At færre har hørt om valget denne gangen, er kanskje noe overraskende. På den annen side var tallet forrige gang oppsiktsvekkende høyt.

Kirkevalget – aktiv bruk av listene

Jeg oppfordrer alle medlemmer av Den norske kirke til å delta i kirkevalget. Det er viktig å merke seg at hvis en vil ha innflytelse på hvem som skal sitte i menighetsrådet, må en endre på lista med kandidater. I de fleste sogn er det nemlig bare ei liste. Hvis en ikke foretar endringer på lista, påvirker en bare oppslutningen ved valget. Derfor bør en stryke kandidater, gi tilleggstemme og endre rekkefølgen.

Ved bispedømmerådsvalget er en nødt til å gjøre noe med lista, hvis ikke, blir stemmen forkastet. En må prioritere minst én av kandidatene ved å sette tallet 1 utenfor navnet. Hvis en vil ha maksimal innflytelse på valget, bør en også prioritere flere kandidater ved å skrive tallet 2, 3, 4 osv. utenfor navnet.

Professor Harald Hegstad har skrevet en meget opplysende artikkel om betydningen av å bruke lista aktivt for å få maksimal innflytelse på personvalget ved bispedømmerådsvalget. Hegstads artikkel finnes her. Anbefales!

Anbefaler også en artikkel av Martin Enstad, der han viser betydningen av å endre på lista ved menighetsrådsvalget. Denne artikkelen finnes her.

Bevegelse bort fra ytterpartiene

Det er bare noen dager igjen til kommunevalget, og det begynner å tegne seg et rimelig klart bilde av hvilken retning det bærer. Ap ogHøyre kommer til å gjøre et godt valg, og ytterpartiene SV og Frp blir valgets store tapere. Resultatet av skolevalget forsterker inntrykket. Ap her en formidabel opptur. Det er ingen overraskelse. Uansett om man liker uttrykket ”sympatieffekt” eller ikke, kan det ikke være noen tvil om at den tragedien som rammet Ap-ungdommen 22. juli har gjort noe med mange når det gjelder forholdet til Ap. AUF har fått berettiget sympati og medfølelse i hele befolkningen, og kanskje spesielt blant de unge, som uansett eventuelt partipreferanse har identifisert seg sterkt med sine jevnaldringer som ble direkte rammet av terroren. Det har vært flott å se. Og det ville vært underlig om ikke dette også førte til økt oppslutning for Ap ved skolevalget. Dermed ikke sagt at det kun dreier seg om sympati. Jeg tror AUF-lederen har rett i at situasjonen har gitt Ap en mulighet til å markere viktige verdier, som riktig nok de fleste av oss står sammen om, men som i de siste ukene i særlig grad er blitt knyttet til Ap.

Om Ap vil få en tilsvarende økning i oppslutningen ved kommunevalget, tror jeg er mer tvilsomt. 15. august skrev jeg på denne bloggen at den politiske stemningen i favør av Ap som vi så de første ukene etter 22. juli, allerede da var i ferd med å vende tilbake til det ”normale”, men at Ap mest sannsynlig ville få en god del stemmer blant unge mennesker, kanskje spesielt fra unge som ellers ikke ville ha stemt. Skolevalget bekrefter dette. Resultatet vil dermed også ganske sikkert føre til en viss oppgang for Ap.

At Frp opplever en skikkelig nedtur på målingene, er ikke overraskende. Partiet slet allerede før 22. juli. Forsøket på å kjøre fram Hagen-kortet viste seg fort å være totalt mislykket. Pussig partiet ikke har forstått at Carl I Hagen har hatt sin tid. Selv om forsøkene på å gjøre partiet ”medansvarlig” for terroraksjonen er grovt urimelige, ligger det i sakens natur at et parti som i den grad har gjort innvandrerfare til et stort poeng i sin agitasjon, har liten appell i dagens situasjon.

SV’s nedtur er enda større. I skolevalget ble partiet merenn halvert. Det er tydelig signal om hvor det bærer for Kristin Halvorsens parti. SV blir rett og slett spist opp av Ap. Verken bussaksjon eller et nærmest panisk frontalangrep på Frp’s leder i Aftenposten i dag, vil gjøre noen særlig forskjell. Å fortelle det norske folk at Siv Jensen umulig kan bli statsminister etter det som har skjedd i sommer, er vel kanskje ikke så veldig opplysende om hva som er SV’s politikk. Kristin Halvorsen har vært merkelig svak i valgkampen og har heller ikke holdt seg for god til å bruke klassisk hersketeknikk, en øvelse som hun gjennom årene har vært flink til å arrestere andre for. På NRK-radio i forrige uke brukte hun mot statsråd Ola Borten Moe at han er en ”fersk” statsråd som må ”få lov til å prøve seg litt”. En slik uttalelse fra en erfaren mannlig partileder om en yngre, kvinnelige politiker, ville skapt et rabalder uten like.

De såkalte mellompartiene ser ut til å komme noenlunde helskinnet igjennom, kanskje til og med en liten oppgang både for Venstre og for Krf. Både Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande er i ferd med å gjøre en solid valgkamp. Hareide imponerte stort i den første partilederdebatten. I debatten etter regjeringens utspill om kontantstøtten, rotet han seg litt bort i kommentarene til et håpløst forslag fra Bergen Krf om kommunal kontantstøtte, et forslag som er helt fjernt fra realitetenes verden. Krf står seg på å forvalte denne ”gavepakken” fra de rødgrønne på en bedre måte i valgkampen. Selv om de store mediene er rørende enige om at det storartet å kvitte seg med kontantstøtten, har Krf mange gode argumenter som det burde være lett å nå fram med, spesielt hos småbarnsforeldre.

Kirkerådets valgbrosjyre

Har skrevet et innlegg på Vårt Lands verdidebatt.no om kirkevalget, der jeg bl a kommenterer kritikken som er reist mot Kirkerådets valgbrosjyre for at Jesus ikke er nevnt i brosjyren. Etter min mening bommer kritikken en smule med tanke på hva som er hensikten med en brosjyre med valgkort som sendes ut til alle kirkens 3,1 mill medlemmer for å informere om kirkevalget.
I en kommentar til kritikken sier bispedømmerådskandidat Knut Lundby til Vårt Land (papirutgaven i dag) at han savner en tydeligere henvisning til nettstedet kirken.no i brosjyren. I Vårt Lands leder (papirutgaven) blir Lundbys kommentar oppfattet slik at brosjyren mangler slik henvisning.

Man kan selvsagt alltid mene at ting burde sies enda tydeligere. Men det er positivt galt at brosjyren mangler henvisning til kirkens nettsted. På selve valgkortet, nest siste side i brosjyren, henvises det med uthevet skrift både til www.kirken.no, og enda viktigere, til www.kirkevalget.no, som er Kirkerådets spesielle nettside om kirkevalget.

Kritikk er vel og bra. Men den bør være kunnskapsbasert.

Diktatorens fall

Fakta og verdivalg i politikken

Jeg skrev i går en bloggpost om politikere som ikke liker fakta. I dag er eksemplet om mulig enda verre. I Drammens Tidende i dag forteller en representant for ordenspolitiet i Drammen at sommerhelgene i Drammen vært alt annet enn hyggelige. Han gir skjenketidene mye av skylda. Det har vært mye stupfyll og kranglete folk i Drammen denne sommeren, forteller han. Folk blir for fulle, og de blir for kranglete. Og her snakker vi om voksne folk, opplyser han.

Politiet er ikke i tvil om at det har sammenheng med skjenketidene. Det er i den siste skjenketimen, fra kl 02.00 til 03.00, mye av fylleproblemene oppstår. Politiet vil derfor redusere skjenkingen med en time. Det har bevislig gitt gode resultater andre steder, f eks på Kongsberg. Der kuttet politikerne ned skjenketiden med en time, og antall voldssaker har blitt halvert. I Trondheim kuttet man i 2008 skjenketiden fra kl 03.00 til 02.00, og volden gikk ned med 30 prosent det første året etter endringen. På Hamar stoppet man samme året skjenkingen fra 02.30 til 01.30. Nedgangen i vold og grove ordensforstyrrelser i Hamar sentrum i året som fulgte var på 52 prosent. Og forskningen bekrefter politiets erfaringer: Jo mer liberale skjenketider, desto mer vold og skader.

Politiet i disse byene er ikke i tvil om at det er en sammenheng mellom skjenketider fyll, vold og bråk, og synes det er uforståelig at ikke politikere i større byer som Drammen og andre byer kan se sammenhengen. Det er utvilsomt for enkelt å si at tidligere lukking av skjenkestedene alene er årsaken til voldsnedgangen, men det er definitivt medvirkende, mener politiet.

Det er mange som roper på mer synlig politi i gatene. Men de ser ut til å glemme at vi må ha masse politi til å passe på fulle folk i helgene, sier Dag Ebbestad, ordenssjef ved Drammen politistasjon. Vi er nødt til å stå i drosjekøen for å passe på at voksne folk ikke skal fly på hverandre. Det er ikke vanskelig å regne seg fram til at det betyr mindre synlig politi resten av døgnet, sier Ebbestad.

Politiet frykter ikke at tidligere skjenkestopp skal føre til mengder med fyllslag på nachspiel. Argumentasjonen har vi hørt flere ganger, sier Ebbestad. Men det er ikke slik at folk drar hjem og er gale. De aller fleste vil rett og slett dra hjem og legge seg en time tidligere.

Dette er ikke noe nytt fra politiet. Vi har hørt det mange ganger før. Men politikere med makta i byer som Drammen og Oslo nekter plent å se fakta i øynene, at lange åpningstider på skjenkestedene er en viktig medvirkende årsak til volden i gatene. Politikere er ikke dumme. Derfor tror jeg de erkjenner realitetene. Men de ønsker ikke å ta konsekvensen av erkjennelsen.

Jeg skulle ønske slike politikere ville være ærlige nok til å si: Jo visst, vi erkjenner sammenhengen. Men vi oppfatter det som så verdifullt at folk skal ha anledning til å drikke alkohol på utestedene til klokka tre om natta at vi heller får akseptere at det fører til flere alvorlige voldssaker og relativt stor bruk av politiressurser.

Da har man tydeliggjort sitt verdivalg og sine prioriteringer. Og vi velgere kunne gjøre våre valg deretter.

Oppdatering 17. aug 2011:
Drammensordføreren nekter å ta inn over seg politiets erfaringer.

Velgerne gir Frp svar?

Valgkampen er i gang, og Frp med Carl I Hagen i spissen har åpenbart satset på å ta scenen fra første stund. Forsøket har falt ytterst dårlig ut. Det ene utspillet verre enn det andre. Det skulle være nok å nevne hans meget ufølsomme forslag om å begrense terroretterforskningen. Som vanlig svarer Hagen på kritikken med å hevde at han er blitt misforstått.

Ikke rart at hans egne reagerer. Lokale Frp’ere går nå ut og sier at Hagen torpederer partiets valgkamp med sine utspill og at han er blitt en belastning for partiet.

Velgerne ser også ut til å gi partiet svar. Den siste politiske meningsmålingen som ble offentliggjort av TV2 i dag, viser at Frp har falt ned på 12,7 %. Partiet får bare fem prosents oppslutning blant kvinner. Spesielt alvorlig for Frp er at det bare er femte største parti blant ungdom, slått av blant andre KrF, som får en hyggelig oppmuntring på denne målingen med en framgang på 1,3 prosentpoeng.

Ap går tilbake med 1,6 prosentpoeng og Høyre tilsvarende opp. Muligens gir denne målingen et signal om at den politiske stemningen allerede nå er i ferd med å falle tilbake til det ”normale”. Det er selvfølgelig alt for tidlig å si noe om i hvilken grad Ap-sympatien etter terroraksjonen vil vare ved helt fram til valget. Mest sannsynlig vil Ap få stemmene til en god del unge som ellers ikke ville ha stemt. Men hva det endelige resultatet vil bli, er kanskje mer usikkert enn noen gang før. Det som er helt sikkert, er at Carl I Hagen ikke blir ordfører i Oslo.

Når man ikke liker fakta

Så ser vi det igjen. Når en politiker konfronteres med fakta en ikke liker, så benekter fakta, eller bortforklarer fakta. Denne gangen er det en SV-statssekretær i Barne- og likestillingsdepartementet som gir seg ut på denne øvelsen.

En professor i medisin, Anne Eskild, påpeker at det er en klar sammenheng mellom det å ha dårlig råd og det å ta abort eller ikke bli gravid. Hun peker på det åpenbart urimelige i at foreldre som er i lønnet arbeid får utbetalt en årslønn på inntil 475.296 kroner mens de er i permisjon, mens engangsstønaden ved fødsel for foreldre som ikke har krav på foreldrepenger er på vel 35.000 kroner.

Kåre Willoch, som i lenge har framstått som en sterk talsmann for småbarnsforeldres rettigheter, mener det er liten tvil om at mange aborter skyldes at mødrene ikke ser seg råd til å bringe fram barnet. Han mener at dagens ordning med foreldrepenger er klart i strid med forutsetningen som lå bak innføringen av selvbestemt abort.

Svaret fra Barne- og likestillingsdepartementet er benektelse av sammenhengen mellom dårlig økonomi og abort. Hva er så statssekretær Kirsti Bergstøs svar på den urimelighet som her foreligger? At dette er en politisk prioritet! Og hvilket virkemiddel mener hun så bør settes inn overfor denne urimeligheten? Gratis prevensjon. Hører dere, dere kvinner som må nøye dere med 35.000 kroner i engangsstønad? Dere bør sørge for ikke å få barn!

Kan ikke sammenlignes

Mona Levin gir Høyreleder Erna Solberg en høyst nødvendig historieleksjon i Aftenposten i dag, der hun slår fast at muslimhets er forkastelig og slik hets hverken blir verre eller bedre av å trekke paralleller til jødenes historie. Artikkelen anbefales.

Oppdatering:
Grov forenkling. Kronikk av forsker Jorunn Sem Fure i Aftenposten.

Kirkens omdømme og oppdrag

Direktøren for et kommunikasjonsbyrå som selger råd om kommunikasjon sier til Vårt Land at kirkens innsats etter de fryktelige terroraksjonene antagelig vil gi kirken er bedre image og bidra til at kirken vil spille en viktigere rolle i tiden framover.

Mulig det. Som det påpekes i oppslaget i Vårt Land har domkirken i Oslo blitt sentrum for kirkens sorg, håp og fellesskap, formidlet til oss alle gjennom TV. Blomsterhavet nettopp utenfor domkirken understreker det samme.

Direktøren har rett i at dette står i kontrast til de sakene som kirken ellers får oppmerksomhet for i mediene, der fokus som regel er rettet mot konfliktsaker. Slik sett går dette inn i et velkjent mønster. For kirkens bidrag under de siste par ukene er ikke annerledes enn det som skjer hver uke året rundt på lokalplanet, men som får liten eller ingen oppmerksomhet. Kirken har den siste tiden ikke gjort annet enn det den skal gjøre, og som den alltid har gjort og gjør. Men denne gangen er situasjonen så dramatisk annerledes enn det vi ellers opplever av tragedier at dimensjonene blir så mye, mye større. Dermed kommer også kirkens tilstedeværelse så mye tydeligere fram. Biskop Tor Berger Jørgensen treffer godt når han sier til Vårt Land at omdømmet kirken har fått i det offentlige rom ikke har svart til folks forhold til Den norske kirke. ”Det vi ser i dag, er en forstørrelse av det".

Ifølge direktøren skal kirkens ”kjerneprodukt være å gi folk mening, trivsel og trøst”. Ja, det også. Kirkens primære oppgave er å formidle evangeliet om Guds grenseløse kjærlighet og nåde for Jesu Kristi skyld. Dette budskapet gir mening i livet, og i vanskelige livssituasjoner trøst, slik vi har sett den siste tiden. For noen gir det også trivsel, selv om den kristne tro på ingen måte er noen garanti verken for trivsel eller lykke.

Direktøren omtaler kirkens oppdrag i kommersialismens og produksjonslogikkens terminologi. Han snakker om kirkens ”kjerneprodukt” og ”tilbud” som om kirkens skulle befinne seg på et marked for å selge et produkt. Kirkens image og omdømme kan heller ikke være sentralt for kirkens medarbeidere når de utfører oppdraget fra sin Herre og Mester. Derfor er jeg glad for biskop Erlings Pettersen reaksjon på omdømmefokuset. I den situasjon vi nå er oppe i, er han lite opptatt av omdømmetekning, sier han til Vårt Land. ”Jeg er opptatt av å gjøre mitt oppdrag som biskop og gi ord om håp.” Nettopp.

Nobels fredspris til Stoltenberg?

Statsminister Jens Stoltenberg har høstet fortjent ros for måten har taklet en ytterst vanskelig og utfordrende situasjon på etter de fryktelige terroraksjonene forrige fredag. Han er ikke alene. Måten han og andre politiske ledere har opptrådt på, ble utvilsomt avgjørende for den verdige måten nasjonen har reagert på.

Statsministerens og det norske folks opptreden har med rette vakt internasjonal oppsikt. I mange andre land ville reaksjonene vært annerledes. Det hevdes også av internasjonal presse som har fulgt begivenhetene på nært hold.

Det ville ikke overraske om Jens Stoltenberg blir nominert til Nobels Fredspris for sin innsats. Det vil utvilsom sitte langt inne for den norske Nobelkomiteen å gi fredsprisen til en landsmann, og mange vil sikkert si at det får da være måte på. Vel har Stoltenberg gjort en imponerende innsats, men noen vedvarende innsats for fred i verden har han vel ikke gjort mer enn mange andre statsledere rundt omkring i verden, vil nok mange si.

Da bør en kanskje minne om at i 2009 fikk en amerikansk president fredsprisen for å ha ”skapt et nytt klima i internasjonalt diplomati der dialog og forhandlinger foretrekkes som virkemidler”, som det het i begrunnelsen. Det er neppe tvil om at én enkelt tale (i Kairo 4. juni 2009) antagelig var den viktigste faktoren for Nobelkomiteens tildeling. Talen var viktig, ikke minst fordi det nettopp var lederen for verdens mektigste makt som holdt den, og hele verden satte sitt håp til de visjoner Obama her ga uttrykk for. Men Stoltenbergs innsats vil etter alt å dømme også være viktig, viktig for måten statsledere og nasjoner bør tenke på når en møter ondskapen. Budskapet fra Norge har nådd ut til hele verden. Å møte hatet og terroren med en sterk vilje til mer åpenhet, demokrati og respekt for menneskeverdet, er fredsskapende.

Det er andre som skal avgjøre spørsmålet om hvem som er ”prisverdig” – etter nøye forarbeid og vurdering. Kanskje kommer Nobelkomiteen til at det er andre som har gjort seg mer fortjent til årets fredspris. Men jeg tipper at Soltenberg ville være med i vurderingen. Skulle han få den, ville det være en pris til hele det norske folk. Problemet er imidlertid at så langt det gjelder Nobels fredspris, ville vi gi den til oss selv. Det ville kanskje ikke ta seg så bra ut.

Stoltenberg: Lite opptatt av terroristen

Uverdige reaksjoner

Reaksjonene etter de fryktelige terroraksjonene forrige fredag har vært utrolig flotte og varmende. Mange har sagt at vi som folk og nasjon kan være stolte av hvordan vi har møtt terroren og ondskapen. Våre politiske ledere høster fortjent ros for å ha ledet nasjonen – ikke mot onde og hevngjerrige tanker, men mot varme, kjærlighet, omsorg og vilje til å verne om våre beste demokratiske tradisjoner.

Jeg synes vi skal ha lov til å være stolte av dette, i hvert skal vi glede oss over det, ikke minst over den massive folkelige oppslutningen om være beste verdier. Jeg fulgte nøye med på Twitter i timene og døgnene etter terroraksjonene, og jeg ble både glad og varm om hjertet når jeg leste all den omtanke, omsorg og verdighet som preget ytringene. Men det fantes unntak. Ett eksempel er denne meldingen på Twitter bare timer etter terroranslagene, ytret av en stortingsrepresentant: ”Men i helvete - denne fyren bodde jo rett i nabolaget jo! Var det han som tok bilen min torsdag eller?”

Personlig reagerer jeg også på den mobbmentalitet og lynsjstemning som kom til uttrykk utenfor Tinghuset i Oslo da terroristen skulle føres inn i rettssalen mandag. En kommentator i Aftenposten skriver at hun ikke er i tvil om at terroristen ville blitt lynsjet hvis mobben hadde fått sjansen.

På Facebook finner vi flere grupper som ønsker å gjeninnføre dødsstraff i Norge, slik at vi kan få tatt livet av terroristen. Tusenvis av mennesker svarer på spørsmål at de ønsker at våre lover skal endres slik at terroristen kan få dødsstraff.

Dette er uverdig. Noen kommentatorer sier de har forståelse for folks reaksjoner utenfor Tinghuset og folks ønske om dødsstraff. Jeg har ingen forståelse for disse tankene. Jeg ville til nød forstå det hvis de som opplevde terroren på Utøya, kunne tenke slik tanker. Men nettopp disse ytrer seg slett ikke på denne måten. Tvert imot. De snakker på en helt annen måte. De snakker om menneskelige verdier, ikke om umenneskelighet. De snakker om at terroristen ikke skal få vinne. Mannen som begikk udådene var tilhenger av dødsstraff. Å ta livet av ham, ville være å la hans verdier vinne.

Forbønn

Forbønn på søndagens gudstjenester i Den norske kirke:

Evige Gud, vi kommer til deg med vår frykt og stor uro. Vi er rammet, Gud, av vold og terror. Vi har kjent stor glede over et åpent og trygt samfunn. Nå opplever vi ødeleggende bombeangrep og mennesker blir skutt. Mange er drept og mange er skadet. Gud, hvordan kan slikt skje? Det er så ufattelig vondt at samfunn og uskyldige mennesker rammes av blind vold. Gud, se til alle som er i sorg over å ha mistet noen av sine. Se til alle som er såret og de som sitter med påtrengende minner av det som nå har skjedd. Gud, vi ber.

Jesus Kristus, du som alltid er nær oss i vår lidelse, se til alle de unge som var på Utøya. Vær nær hos alle pårørende og skadde. Se oss, Gud, når vi gråter over alle som er rammet.

Gi oss styrke til å møte hverandre med trøst og nærhet. Hjelp oss til å gå sammen gjennom alt dette vonde på tvers av både religiøse og politiske skillelinjer. Gud, vi ber.

Gud, gi kraft og utholdenhet til alle som arbeider med sårede og rammede. Takk for solidaritet og vilje til å stille opp for hverandre. Hjelp alle troende til å vise kjærlighet og godhet og gi mot til å arbeide mot hat og terror. Gud, vi ber.

Gud, du har skapt oss til å forvalte liv og fellesskap. Hjelp oss å bygge samfunn hvor glede og trygghet finner feste. Vi ber for vår konge og hans hus. Vi ber for vår regjering og alle med lederansvar i samfunnet. Gi kraft og trøst til våre ledere som er hardt rammet av fredagens terror. Hjelp oss alle å bygge vårt land i fred og bidra til respekt og trygghet mellom folk og nasjoner. Gud, vi ber.

Tragedien samler oss

Det siste døgnet har vært helt uvirkelig. Det er ikke lett å ta inn over seg den ufattelige tragedien som har skjedd. Tankene går til dem som har mistet en av sine kjære i Oslo og på Utøya og til ungdommene som opplevde redselsettermiddagen og kvelden på Utøya.
Jeg har fulgt ganske godt med i mediene og på Twitter det siste døgnet. Det har gjort godt å oppleve all den varme og medfølelse som har strømmet mot dem som er hardest rammet. Våre politiske ledere med statsministeren i spissen har stått fram og vist godt lederskap. De har vist en medfølelse, verdighet og besluttsomhet som har samlet oss alle. Kong Harald har som vanlig vært på plass og vist sin hjertevarme. Varmet gjorde også ordfører Fabian Stangs kommentarer i går kveld. Kommentarene fra TV-kanalenes egne medarbeidere har i det alt vesentlige vært både verdige og saklige. Enkelte terroreksperter har imidlertid bommet og ”sett turbaner på høylys dag”, som det ble uttrykt på en tweet.

Opplysningene om den antatte gjerningsmannen har gitt grunnlag for tendenser til utidige generaliseringer om hans ”tilhørighet”. Det gjelder f eks karakteristikker som ”konservativ kristen”, ”Frp’er” m.m. Slike forsøk på å plassere gjerningsmannen i fanget på mennesker/grupper med helt legitime religiøse og politiske holdninger, er ytterst ufine. Heldigvis er disse overtrampene raskt blitt tatt ned av ansvarlige meningsmotstandere, slik f eks Human-etisk Forbunds Jens Brun-Pedersen gjorde på Twitter med sin tweet: ”Kristne i Norge bør ikke hetses for ekstremistens gjerninger, like lite som muslimer i Norge må stå til ansvar for islamistisk terror.” – Tilsvarende arresterte et Ap-medlem forsøket på å gjøre Frp til ”medskyldig”: ”Vi har gode venner i Frp, de kjemper for sin politikk på rett måte - gjennom demokratiet, akkurat som oss i Ap. Ikke våg å skylde på dem.”

Jeg tror vi alle bør ta inn over oss at vi i dette landet faktisk har fostret en person som har vært i stand til å begå en ugjerning som det ligger utenfor vår fatteevne at et menneske i blant oss kan begå. Å dytte denne personen inn i en gruppe eller tre som en så kan distansere seg fra, blir for lettvint.

På bakgrunn av muslimfrykten i Norge er det tankevekkende at den antatte gjerningsmannen er etnisk norsk, født i Norge av norske foreldre, vokst opp i Oslo, gått på norsk skole, avtjent norsk verneplikt osv. I så måte faller den ufattelige ugjerningen inn i mønsteret: Bare de færreste terroranslagene i Europa er begått av islamister.

Jeg aner ikke hvilke motiver den siktede kan ha hatt for sine ugjerninger. Men han har angrepet samfunnet vårt, demokratiet vårt, våre grunnleggende verdier. En ting kan vi slå fast med sikkerhet. Uansett hvilke motiver han må ha hatt for angrepet, han vil aldri nå fram! Tvert imot skal ugjerningen gjøre oss enda sterkere i vår vilje til å stå fast på de demokratiske verdiene som samler oss.

Oppussing av Nationaltheatret

Nationaltheatret trenger å bli pusset opp. I fjor anslo Statsbygg overfor Aftenposten at prisen for å rehabilitere det fredede teatret ville koste godt over hundre millioner kroner. Nå viser det seg at prisanslaget at kostnadene er beregnet til å ligge et sted mellom 450 og 675 millioner kroner. Skal vi tippe at de reelle kostnadene når rehabiliteringen er gjort ferdig kommer til å bli minst det dobbelte, dvs 1,2 milliarder kroner?

Kiribatis nasjonaldag

I dag er det 14. juli og Frankrikes nasjonaldag. Men visste du at 14. juli også er Kiribatis nasjonaldag?

Les mer her om denne øystaten, som ligger i Stillehavet og består av 33 øyer, spredt over et havområde på omkring 5 mill kvadratkilometer på begge sider av ekvator og har ca 100.000 innbyggere.

Retten til et sunt miljø

Den såkalte Nedkvitne-saken har fått mye oppmerksomhet i mediene. Arnved Nedkvitne ved Universitetet i Oslo ble for tre år siden avskjediget fra sin stilling som professor i middelalderhistorie etter en mangeårig konflikt på arbeidsstedet. Høyesteretts ankeutvalg avviste nylig Nedkvitnes anke etter at han hadde tapt sitt søksmål mot Universitetet i Oslo så vel i tingretten som i lagmannsretten.
Mange som har kommentert saken har vært mest opptatt av ytringsfriheten. I Aftenposten i dag skriver kultur- og debattredaktøren i Aftenposten Knut Olav Åmås at avskjedigelsen av Arnved Nedkvitne handler om mer enn ytringsfrihet. Den handler om retten til et arbeidsmiljø det er mulig å holde ut.

”Også i akademiske miljøer har ansatte krav på et konstruktivt arbeidsmiljø”, skriver Åmås, som også hevder at akademia ofte har for lite ledelse. ”Deler av akademia er virkelig ugreie arbeidsmiljøer. De tar dårlig vare på enkeltmennesker, mangler konstruktiv fellesskapsfølelse, og setter ytterst sjelden foten ned for miljøødeleggere og bøller, enten de er ledere eller andre ansatte”, skriver Åmås, og fortsetter: ”Universitetet i Oslo, landets største, har hatt bedrøvelig liten evne til å gripe fatt i problemer med enkeltpersoner som ikke gjør jobben sin eller ødelegger andres. Jeg håper universitetsledelsen nå har innsett at de må løse konflikter uten å la år etter år gå.”

Jeg kan ikke annet enn si meg enig. Åmås’ kommentar anbefales.

Bispevoteringen i Borg

Det bærer mot en meget spennende innspurt når det gjelder hvem som skal etterfølge Helga Haugland Byfuglien som biskop i Borg bispedømme. Voteringsresultatet ble meget jevnt mellom to av kandidatene. Jeg kan knapt huske et så jevnt resultat mellom to toppkandidater. Paul Erik Wirgenes fikk 90 førstestemmer, Ørnulf Elseth 89. De fikk nøyaktig like mange stemmer som nummer to (72 st), og som nummer tre skilte det bare én stemme (50 og 51 i favør av Elseth). De to fikk nøyaktig det samme antall stemmer totalt. Går en inn i stemmefordelingen blant de ulike gruppene som deltar i avstemningen, er resultatet også svært så jevnt. Med andre ord: Så godt som fullstendig dødt løp mellom de to.

Resultatet skulle vel tilsi at det vil stå mellom Wirgenes og Elseth. Wirgenes er bare 51 år og vil få en meget langt bispeperiode hvis han skulle bli utnevnt. Men Atle Sommerfeldt skal ikke avskrives, spesielt hvis han kommer godt ut av innstillingene til Kirkerådet og biskopene, noe som godt kan tenkes. Sommerfeldt kom på tredjeplass og fikk 68 førstestemmer, men færre stemmer totalt enn den eneste kvinnelige kandidaten, Anne-May Grasaas, som fikk 39 førstemmer og 187 totalt. Sommerfeldt har ganske sikkert en høy stjerne i regjeringen, spesielt i SV, og en skal ikke utelukke at SV vil presse på for at han skal bli utnevnt.

Nå skal Kirkerådet og biskopene foreta en innstilling med sine råd til regjeringen på grunnlag av voteringsresultatet, før regjeringen foretar utnevningen, som sannsynligvis vil skje i oktober. Jeg tipper at disse rådene vil sprike, og dermed er det fritt fram for statsråden til å velge akkurat den hun vil. Det kan hun forresten gjøre uansett resultatet både av voteringen og innstillingene fra Kirkerådet og biskopene. For fortsatt ligger makta helt og holdent hos politikerne når det gjelder å utnevne topplederne i trossamfunnet Den norske kirke.

God investering

Blas Mamani Cruz er ni år og går i klasse 4B på skolen Franz Tamayo i den fattige byen El Alto i Bolivia, like ved hovedstaden La Paz. Blas liker å gå på skolen. Favorittfaget er matematikk. I friminuttene leker han med klinkekuler eller spiller fotball. Lørdag og søndag er det skolefri, men annenhver lørdag kommer Blas likevel til skolen for å delta i fritidsaktiviteter og kristendomsopplæring. Blas liker godt disse lørdagene, kan han fortelle.

Blas bor i et område der kommunen fortsatt ikke gir støtte til skoler for barna. I 2000 tok lokalsamfunnet saken i egne hender og startet skolen selv. Siden 2009 har Misjonsalliansen vært med og støttet skolen, finansiert blant annet ved midler som kommer inn gjennom organisasjonens fadderordning. Da skolen startet i 2000, hadde den 17 elever på to klassetrinn og to lærere. I dag har Franz Tamayo 780 elever fordelt på 12 klassetrinn, og 33 lærere. Det holdes også kurs for foreldrene og barna om grunnleggende hygiene og tannhelse og utdeling av materiell. Man har også regelmessige helse- og tannhelsekontroller og behandlinger.

Blas har åtte søsken. Sju av dem går sammen med ham på den samme skolen. Den eldste søsteren har akkurat begynt på universitetet i El Alto. Det vil også Blas gjerne gjøre når han er ferdig på Franz Tamayo. Han vil gjerne bli matematikklærer, sier han. Jeg tviler ikke på at han vil nå sitt mål.

Franz Tamayo er bokstavelig talt et skoleeksempel på hvor vellykket det er å gi hjelp til selvhjelp. De hundrelappene i året som går fra en priviligert pensjonist i det rike Norge til å gi barn som Blas Mamami Cruz sjansen til en god framtid, er en særdeles god investering.

Å slå barn er ukristelig

Lederen for sekten Churches of Christ har gått ut og forsvart at foreldre slår sine barn i oppdragelsesøyemed. Han kaller det ”en guddommelig rett”. Slik kan man misforstå og misbruke Guds ord.

Dette har ifølge Vårt Land fått barneombudet til å twitre håp om at andre kristne trossamfunn kommer på banen i et opprop mot Churches of Christ. Gjerne det. Skjønt jeg er i tvil om hvor nødvendig det skulle være. Jeg tviler på om det er særlig mange som tar slik forskrudde ytringer som denne sektlederen har kommet med, alvorlig. Og hva angår ansvarlige kristne trossamfunn i Norge, kan jeg ikke tenke meg at det er noen i dag som vil gå god for en slik praksis.

Det tror jeg barneombudet vet, eller han burde i hvert fall vite det. Ved å kreve en slik protest fra ”andre kristne trossamfunn” kan han bidra til å fyre opp under den fordom at juling som "oppdragelsesmiddel" er særlig utbredt i kristne sammenhenger i Norge, eller at faren for at barn blir slått, er størst i kristne hjem. Det tror jeg ikke er tilfelle, og en skal være forsiktig så en ikke skaper et slikt bilde. I den grad det fortsatt finnes foreldre som forsvarer julingstradisjonen i vårt land, finner man dem helst i helt andre miljøer. Sist vi hadde en debatt om saken i mediene, var i 2007. Da var det en del mannlige rikssynsere med Carl I. Hagen i spissen som syntes det er greit å bruke juling i oppdragelsen, og Aslam Ahsan, som av alle ting var leder for Ressurssenter for pakistanske barn, sluttet seg til. Se min bloggpost ”Om å slå barn” 26. oktober 2007.

Knapt noe er mer ufyselig enn når noen forsvarer å slå andre mennesker ”i Guds navn”. I så måte kan man aldri si ofte nok at den slags er å misbruke Guds ord. Barneombudet viser selv til Bispemøtet som har uttalt at ”vold og overgrep mot barn er ulovlig og ukristelig”. Det burde være klar tale.

Selv har jeg helt siden 1970-årene, da jeg var leder for en av landets største frivillige misjonsorganisasjoner, arbeidet aktivt mot slike holdninger, og tok det også opp på lederplass i organisasjonens eget blad og i mange foredrag. Jeg har også sammen med en kollega drøftet spørsmålet i en lærebok i Familiepedagogikk.

Å slå barn fortjener ikke navn av oppdragelse. Slik behandling av barn er ikke etter Guds vilje.

Ikke bevisjuks

Jeg har tatt meg bryet å lese hele rapporten fra Gjenopptakelseskommisjonens behandling av Treholtsaken. Det vil jeg anbefale alle som er interessert i saken, eller som ønsker å ha en mening om saken, å gjøre.

I kommentarene etter framleggelsen av kommisjonens avgjørelse, har mye dreid seg om det såkalte ”Fornebu-bildet” og de sakkyndiges ulike vurderinger av hva dette bildet viser og ikke viser. Særlig har Treholts advokat, Harald Stabell, og Aftenpostens Harald Stanghelle vært opptatt av at man burde ha holdt en offentlig høring der de ulike ekspertene kunne bryne seg på hverandre. Påstanden er at man på denne måten kunne komme til bunns i spørsmålet om hva Fornebu-bildet viser og offentligheten kunne selv bedømme saken.

Jeg tviler sterkt på om man slik ville komme noe nærmere sannheten i dette spørsmålet. Ekspertene ville fortsatt være uenige, og publikum ville være like kloke. Jeg synes derfor det er underlig at en slik høring skulle gjøre så stor forskjell. Det avgjørende er kommisjonen på en overbevisende måte dokumenterer at påstanden om bevisjuks ikke holder vann. Påstandene som ble framsatt i boka ”Forfalskningen”, blir rett og slett knust av Gjenopptakelseskommisjonen. Dermed blir også politietterforskerne som har fått grove beskyldninger rette mot seg, på en måte renvasket.

Likevel holder forfatteren av boka hardnakket fast på sitt. Og Treholt selv? Ja, han sier at han vet at det er jukset med bevis og hevder at siste ord ikke er sagt.

Det blir mer og mer tydelig at for Treholt dreier det seg ikke om å finne sannheten, men å vinne opinionen for den oppfatning at han hans grove lovbrudd, egentlig ikke var så ille. Det er et faktum Arne Treholt har hatt hemmelige, konspirative møter med høytstående KGB-offiserer. Han har overlevert hemmelig, gradert materiale til fremmed makt. Han har mottatt penger både fra Sovjetunionen og Irak. Materialet han overleverte, fikk han tilgang til som høyt betrodd tjenestemann i Utenriksdepartementet.

Treholt er altså ingen forfulgt uskyldighet.

I ettertid går det an å mene at han fikk en streng dom, noen vil mene for streng. Men nå er det fastslått at påstanden om at det ble jukset med bevisene for å få ham dømt, ikke holder.

LO og Frp finner hverandre

Frp har nå fått en mektig alliert i sin kamp mot den klimapolitikken resten av stortingspartiene står sammen om. LO-leder Roar Flåthen går ut i Aftenposten og melder til alt folket at LO ikke lenger støtter målsettingen om at 2/3 av de totale norske utslippskuttene skal tas på hjemmebane. Og begrunnelsen er at det koster for mye. Det koster for mye å gjennomføre store kutt i norske utslipp av klimagasser, mener LO-lederen.

Ikke rart Frp jubler og miljøorganisasjonene er skuffet. Partiet står utenfor klimaforliket de andre stortingspartiene ble enige om i 2008. Drakampen var den gangen stor mellom de rødgrønne partiene. SV investerte mye politisk prestisje når et gjaldt å ta det meste av klimagassutslippene i Norge. Ap og Stoltenberg ble med, antagelig for å berge regjeringssamarbeidet.

Krf’s leder Knut Arild Hareide peker med rette på at det burde være et kraftig signal til LO at det er FrP som jubler. SV er naturligvis lei seg, men kan lite gjøre. Det interessante nå blir hvor lenge det går før Ap snur. Ja, for ingen skal fortelle meg at ikke ”noen har snakket sammen”.


Biskop em Finn Wagle sier til Vårt Land at snuoperasjonen til LO er å stikke hodet i sanda. De totale utslippene er for store og må ned. Wagle benytter samtidig anledningen til å kritisere sine etterfølgere i bispekollegiet, som han mener er alt for lite synlige i debatten om ansvaret for Moder Jord. Han minner om at kirken spilte en langt mer aktiv rolle i dette spørsmålet på 1990-tallet da både Bispemøtet og Kirkemøtet viste et sterkt engasjement.

Oppdatering:
Ap-topp åpner for ny klimadebatt

Folkekirken

To av Menighetsfakultetets dyktige teologiske professorer, Oskar Skarsaune og Hans Kvalbein, går av med pensjon, og i sine avskjedsforelesninger retter de begge et kritisk søkelys på folkekirken. Forelesningene er referert i dagens Vårt Land (dessverre bare i papirutgaven). Skarsaunes forelesning kan leses i sin helhet her.

Det er stor enighet om at Den norske skal være en folkekirke. Det er endog nedfelt i kirkelovens formålsparagraf, der Den norske kirke blir omtalt som "den evangelisk-lutherske folkekirke i Norge". De fleste verdsetter en kirke som vil leve nær folket og folkets interesser, der kirken kan ha en viktig folkepedagogisk og samfunnsintegrerende funksjon, samtidig som den representerer tradisjon og kontinuitet i samfunnet. Verdien av en kirkeform der medlemskapet er preget av åpenhet - basert på barnedåpen - blir også vektlagt av mange, idet en kjenner det befriende at den teologiske og åndelige vekten blir lagt på troens og kirkens objektive side.

Ikke desto mindre er det bra at folkekirken blir debattert. Fra tid til annen kan vi i talen om folkekirken ane en folkekirkeideologi der kirken nærmest blir forstått som den religiøse dimensjon ved samfunnet, der dåpens omvendelses- og trosmotiv blir mer eller mindre glemt, og der begrepet åpen folkekirke blir så sterkt betont at kirken ikke framtrer som et egenartet samfunn i verden og bekjennelsen ikke rommer noen forpliktende norm.

Biskop em Georg Hille uttalte for en tid siden at vi snakker så mye om ”den åpne, inkluderende folkekirken at vi står i fare for at dette blir selve målet og budskapet. Ofte hører vi bare om at alt skal være varmt, godt og kjærlig, men lite eller ingenting om den sterke spenningen som ligger i Guds kjærlighet. Jeg ønsker mer fokus på det sentrale i evangeliet, og da hører også de sterke, dømmende og frigjørende ordene med”, sa biskopen.

Det kan være grunn til å minne om det folkekirkesyn som i årtier har ligget til grunn for reformarbeidet i Den norske kirke, og som kommer til uttrykk i viktige kirkelige utredninger. Her formuleres folkekirkesynet ut fra hva som er siktepunktet og målet for folkekirken. Som det heter i en kirkelig utredning fra 1969: "Folkekirketanken er ikke uttrykk for en faktisk identitet mellom folk og kirke, men et uttrykk for det siktepunkt at hele folket skal omfattes med evangeliets og sakramentenes tilbud." I sin bok "La kirken være kirke" har Andreas Aarflot uttrykt dette slik: "Kirken er folkekirke ikke etter sitt vesen, men etter sin intensjon".

Videre er det viktig at kirken framtrer i denne verden "både som et Åndens samfunn i Kristus av dem som tror på evangeliets ord og løfte, og som et organisert trossamfunn med sine sosiale strukturer", at ledelsen av kirken må utgå fra den kristne menighet og derfor prinsipielt må ligge hos kirken og ikke hos noen myndighet utenfor den, og at Den norske kirke i kraft av sin nådemiddelforvaltning framtrer som en sann Jesu Kristi kirke.

Enkelte ønsker å postulere et motsetningsforhold mellom folkekirke på den ene side og det aktive trosfellesskapet (den såkalte menighetskjernen) på den andre, idet man ser understrekingen av den personlige bekjennelse og trosfellesskapet som kirkelig terskelbygging. Det er liten tvil om at trosfellesskapet kan fungere slik at det isolerer seg fra verden omkring og hindrer at søkende mennesker våger seg inn i kirken. Men dette er en utfordring til kirken, og løsningen ligger ikke i å nedskrive bekjennelseskirken i betydningen en kirke av personer som bekjenner. Det ville snarere bety en katastrofe for folkekirken, fordi trosfellesskapet er en avgjørende forutsetning og referanse for folkekirkeligheten.

Det kjennetegner vår folkekirkesituasjon at folket i stor grad slutter opp om kirkelige handlinger som dåp, konfirmasjon og kirkelig vielse og begravelse. Utfordringen består i å trekke linjer inn mot gudstjenesten - fra de kirkelige handlinger til høymessen, fra døpefonten til nattverden. For kirken er ifølge vår bekjennelse et folk som samles, og som sammen bekjenner troen på Jesus Kristus som Herre og Frelser.

Målet må være at så mange som mulig av folkekirkens medlemmer skal bli hjulpet til med større mot å vedkjenne seg sin kirketilhørighet gjennom positiv deltagelse. Men dette forutsetter en skjerping av kirkens profil som trossamfunn, en sterkere understreking av kirkens subjektkarakter - større bevissthet om medlemsskapet og en bedre realisering av kirkens fellesskapskarakter.

Kirken kan ha funksjoner som samfunnsintegrerende element, som bærer av kulturell tradisjon, som religionsvesen, som gren av sosialstatens velferdstiltak osv. Det er i og for seg ikke noe galt. Men kirken er framfor alt kalt til å bekjenne troen på Jesus Kristus, og føre videre til nye generasjoner det profetiske og apostoliske vitnesbyrd i Den Hellige Skrift, slik vår kirke har formulert det i sine bekjennelsesskrifter. I den alminnelige debatt både i og utenfor kirken blir denne forpliktelsen ofte oversett. Derfor er folkekirken ikke folkets kirke i den forstand at det er folkemeningen som er høyeste autoritet i kirken. Bare så lenge kirken er seg bevisst hva den tror - og på hvem den tror, kan den gjøre sin egentlige gjerning i folket og for folket.

Den store utfordringen for folkekirken er å arbeide intenst og utholdende for at den tilhørighet folket føler til kirken, kommer til uttrykk i deltagelse i det som er sentrum i kirkens virksomhet - gudstjenesten. Spissformulert: det burde være atskillig mer anfektende for kirken at det er så få som samles til gudstjeneste enn at det er så få som deltar i de kirkelige valgene.

Konge i hardt vær

Det stormer rundt kong Carl Gustaf i Sverige. Påstandene om omgang med kriminelle og kvinnelige strippere er alvorlige for en mann som konge skal være. Nå har kongen latt seg intervjue om saken. Det er i seg selv oppsiktsvekkende at en monark lar seg utspørre om slike påstander. Men saken utviklet seg slik at ikke var noen vei utenom, hvor ydmykende det enn måtte føles for kong Carl Gustaf.

Mediene har lenge kritisert ham for ikke å uttale seg om saken. Når han nå endelig bryter lydmuren, får han kritikk for at han ventet så lenge.

Som så mange andre vet jeg ikke hva jeg skal tro. Kongen benekter det han er anklaget for. Det "finns inga känsliga bilder", sier han, og jeg vil helst tro ham. Det ser det ut til at en økende del av den svenske befolkningen også gjør. Mange føler nå sympati med kongen.

Påstand står mot påstand. Hvis mediene eller andre etter dette kan dokumentere at kongen ikke snakker sant, kan det ikke være noen tvil om at Sverige vil ha en konstitusjonell krise, noe også en kjent svensk statsviter påpeker. Men som kongen flere ganger understreker i intervjuet, vil det her, til en viss grad i hvert fall, være et spørsmål om definisjoner.

Men les intervjuet, og døm selv. Hele intervjuet finnes i tekst bl a i VG's nettavis og på flere svenske nettaviser.

Flott frimerke – fin utsikt

Drammen feirer i år at det er 200 år siden Strømsø og Bragernes ble slått sammen til én by og fikk navnet Drammen. I den anledning beæres den nyoppussede elvebyen med eget frimerke.

Drammen har de siste 15-20 årene vært i sterk utvikling, og det nye frimerket speiler bokstavelig talt denne utviklingen. Motivet hvor Kunnskapsparken/Drammensbiblioteket og Union slik det ser ut i dag møter refleksjonene i elva av de gamle papirfabrikkene, symboliserer at byen har endret seg fra sliten industriby til moderne kunnskapsby, sier frimerkedirektør Halvor Fasting i Posten i anledning utgivelsen av jubileumsfrimerket.

For meg er motivet litt spesielt, ettersom det utgjør min daglige utsikt.

Ingen forskjell på folk

Etter at han ble arrestert mistenkt for seksuelt overgrep mot en stuepike på et hotell i New York, var det ingen vei utenom for lederen for Det internasjonale pengefondet. Han har nå innlevert sin oppsigelse fra den viktige jobben. Selv hevder han at anklagene mot ham er falske. Ordene han bruker for å bedyre sin uskyld, er så sterke at hvis mannen har begått ugjerningene han anklages for, vil vel mange mene at han har en velutviklet evne til å lyve. Det finnes naturligvis en annen mulighet, nemlig at franskmannen har sin egen forståelse av hvordan en seksuell tilnærmelse skal beskrives. Vi husker en amerikansk president som drev med en lignende øvelse for noen år siden. Og så kan en selvfølgelig ikke helt utelukke at stuepiken har innlevert en falsk anklage.

Heller ikke en toppolitiker skal anses skyldig før han eventuelt er dømt. Men det som er kommet fram om mannens historie når det gjelder forhold til kvinner, gjør vel at få blir overrasket om det skulle vise seg å være hold i anklagene som nå rettes mot ham.

I Frankrike er skepsisen til sannhetsgehalten i anklagene stor, for å si det mildt. Det virker som om franskmennene rett og slett er fornærmet over at noen i utlandet kan finne på å anklage en av deres sosiale topper for seksuelle overgrep. Når over halvparten av de spurte i en fransk meningsmåling mener at anklagene mot deres landsmann er satt i scene av amerikanerne for å ramme Frankrike, må en lure på hva slags selvforståelse og verdensbilde franskmennene egentlig har.

Når det er sagt, deler jeg franskmennenes kritikk mot måten amerikanerne behandler arresterte mennesker på. Den er unødvendig ydmykende. Stikkord: håndjern og maksimal offentlighet. Men så skal det også sies at amerikanerne på dette punktet ikke gjør forskjell på folk. Enten man er en småkriminell i Harlem eller toppfigur på verdensscenen, på med håndjern!

Oppdatering: Ingen steder å bo?

Velbekomme

Under den norske TV-bransjens sjøldiggende forestilling i går, fikk Ari Behn og Per Heimly prisen for beste underholdningsprogram på hverdag eller helg.
Velbekomme. Sjelden har en vel fått bedre demonstrert at spørsmålet om hva som er god underholdning er en subjektiv sak.

Skattefrie gaver

Hyggelig å kunne ønske svenskene velkommen etter. Den svenske regjeringen foreslår at privatpersoner skal få skattereduksjon når de gir gaver til ideell virksomhet, dvs allmennyttige stiftelser, ideelle organisasjoner og registrerte trossamfunn. Men ordningen det svenske Finansdepartementet foreslår er ikke spesielt generøs. For å få skattereduksjon må man gi sammenlagt minst 2000 kroner pr år, og maksimal skattereduksjon pr person er satt til bare 1500 kroner pr år.

I Norge har vi hatt ordningen i flere år nå, og her er den mer raus. Hos oss kan en i henold til skattelovens par. 6-50 kreve fradrag når gaven til godkjente, frivillige organisasjoner utgjør minst 500 kroner. Maksimalt beløp det kan kreves fradrag for er kr 12 000 for det enkelte år, og det er innenfor denne rammen ikke satt noe maksimumsbeløp for skattereduksjonen.

Medaljer til besvær – for Jens

Det kan vel ikke kalles noe annet enn en skikkelig tabbe – regjeringens handlemåte i forbindelse med medaljeutdelingen på Akershus 8. mai. Noen kaller det en skandale. Etter at han først ikke ønsket å uttale seg om saken, ble presset på statsministeren for stort. Han måtte stille opp for å forklare seg så godt kan kunne. Og det var sant å si ikke særlig godt. Stoltenberg har rodd det beste han kan, men han har ikke klart å komme i land.

Det finnes vel knapt et menneske her i landet som ikke synes det eneste riktige hadde vært at Kongen delte ut sin egen medalje til krigsveteranene fra Afganistan. De som mottok medaljene, synes rimeligvis også det hadde vært gromt med Kongen. Stoltenbergs argumenter holder rett og slett ikke vann. I likhet med mange andre tror jeg ikke et øyeblikk på at ikke Kongen selv ønsket å dele ut medaljene. Men det kan han selvfølgelig ikke si etter det som har skjedd. Han kan ikke utlevere sin egen statsministerens manglende vurderingsevne. Han svarer med å invitere de som har fått hederen til audiens.

En liten sak? Ja, det kan en kanskje si. Men på grunn av regjeringens flaue handlemåte, ble saken likevel stor – og uheldig for Stoltenberg.

Oppdatering:
Stoltenberg erkjenner tabben og forsikrer at det ikke skal gjenta seg.

Uverdig

Jeg slutter ikke å undre meg over hvordan topplederne i norsk idrett oppfører seg. I helgen har de vært samlet til idrettsting. Der har de oppført seg på en måte som får Aftenposten i en leder i dag til å skrive at de ”har vist seg frem for det norske folk med en pinlig uverdighet vi ikke hadde fantasi til å tenke oss var mulig i det høyeste organet i landets største og viktigste frivillige bevegelse”. Jeg gjør Aftenpostens overskrift ”Uverdig” til min.

Det verste er at det ikke er første gangen. Også ved forrige idrettsting opplevde vi noe lignende. Da hadde presidenten jukset med e-post og blir tvunget til å gå av. Etter å ha innrømmet jukset offentlig, lanserte han seg selv til gjenvalg som president, men trakk seg senere. Generalsekretæren i Idrettsforbundet visste at han løy det norske folk rett opp i ansiktet da han den gang stod i TV og sa at presidenten trakk seg av helsemessige grunner. Det var resten av idrettsstyret med på – også hun som da ble valgt til ny idrettspresident, og som unnskyldte seg med at det var av menneskelige hensyn hun var med på å servere folket en løgn. Hensynet til norsk idrett ble også blitt brukt som unnskyldning. Men de visste bedre. Så mye av intern maktkamp kom fram, at alle skjønte det var hensynet til dem selv som var den egentlige årsaken.

Denne beklagelige oppførselen av idrettens toppledere skjedde bare få år etter at den forrige presidenten og den forrige generalsekretæren blamerte seg ved å kjøre organisasjonen i grøfta økonomisk. At presidenten var en tidligere banksjef og generalsekretæren en tidligere Sp-statssekretær var tydeligvis ingen hindring. En arrogant idrettspresident ble den gang satt på plass av idrettsstatsråd Valgerd Svarstad Haugland.

I år opplevde vi at formannen i valgkomiteen rett før idrettstinget skulle samles gikk ut og antydet at den avgående idrettspresidenten hadde gjort seg skyldig i økonomisk kriminalitet, en beskyldning han måtte beklage. Så opplever vi også at representanter for særforbund oppfører som furtne småbarn når de ikke når fram med sine kandidater ved valgene.

Nytt idrettstyre ble valgt. Historien tilsier at den nye ledelsen bør følges med kritiske øyne. Som vanlig er de fleste medlemmene av idrettstyret ukjente for den store offentlighet. I enkelte andre sammenhenger snakkes det om ”demokratisk underskudd”. Idrettsbevegelsen organiserer 1,5 millioner mennesker i dette landet. Hvor mange av disse har deltatt i de prosessene som har ledet fram til valget av norsk idretts øverste ledelse?

Ingen glede

Jeg føler ingen spesiell glede ved nyheten om at et menneske er drept. Men det er heller ingen grunn til å felle noen tårer når Osama bin Laden nå har møtt sin skjebne i form av drepende kuler fra amerikanske spesialstyrker som gikk til aksjon i Pakistan. Det hadde naturligvis vært bedre om man kunne tatt ham levende og stilt ham for en domstol, men etter det jeg forstår ble han skutt i kamp. At de endelig har tatt ham etter å ha jaktet på ham i mange år, oppleves naturligvis som en stor seier for amerikanerne. Selv om jeg kan forstå at amerikanerne er glade for at de endelig har lykkes i å ta ham, har jeg liten sans for den type overskrifter som en nå kan se i amerikanske aviser.  

Om bin Laden nå skulle få martyrstatus blant ekstremistiske muslimer, sier det det meste om disse. Men det forteller også at ikke alle problemer er løst fordi om man har lykkes å ta livet av denne terroristideologen. Interpol advarer nå mot økende terrorfare.

Klar tale fra Krfs landsmøte

Jeg har i en tidligere bloggpost støttet Krf-ledelsens forslag om å skifte ut partilovenes såkalte bekjennelsesparagraf med en forpliktelsesparagraf. Forslaget har vakt stor debatt i partiet, og enkelte har forsøkt å mobilisere mot forslaget, blant annet med utgangspunkt i påstanden om at partiets eksistens er alvorlig truet hvis kravet om at tillitsvalgte må være bekjennende kristne fjernes Jeg har ikke klart å se at den nye paragrafen skulle svekke partiets identitet som et kristelig folkeparti. Tvert imot mener jeg de nye paragrafene bekrefter og forsterker partiets kristne verdiforankring og tydeliggjør det kristne verdigrunnlaget partiets tillitsvalgte skal fronte og arbeide aktivt for. 

Jeg konstaterer at et stort flertall på partiets landsmøte er av samme oppfatning. Partiledelsens forslag fikk hele 80 % av stemmene. Det er klar tale, og viser at påstanden om at ledelsen her var på kollisjonskurs med partimedlemmenes ønsker var feil.

Det er å håpe at det nå bli ro om denne saken og at alle kan samle seg om å utmeisle og realisere en politikk som bygger på det grunnlaget partiet er forpliktet på. Partiets nyvalgte leder, Knut Arild Hareide, fortjener full ”backing” fra hele partiet.

Mangel på dømmekraft

Feil signal å sende, sier Karoline Burdahl Teien i DNT Ung om Den Norske Turistforenings sponsing av en russebuss. Hun mener det finnes bedre måter å bruke pengene på, og protesterer på DNT-markedssjefens forsøk på å framstille dette som en satsing på ungdom.

Tiltredes! Spesielt når det dreier seg om russebussen til datteren av Turistforeningens generalsekretær, Kristin Krohn Devold. Markedssjefen sier at Krohn Devold ikke har vært involvert i avgjørelsen om å sponse russebussen. Nei, men hun snakker vel med datteren sin og er blitt informert den veien om markedssjefens mangel på dømmekraft? Dermed har hun vel også hatt anledning til å overprøve en avgjørelse som er et godt bidrag til å skape et dårlig omdømme.

Oppdatering:
Turistforeningen trekker sponsingen av russebussen til Krohn Devolds datter. Det måtte kraftige reaksjoner til, bl. a. fra mange medlemmer, før Turistforeningens ledelse skjønte at de ikke leder en privateid bedrift.

Topplag og toppkamp

Etter fem serieomganger har bare ett lag fire seire i Tippeligaen - Strømsgodset, som dermed topper tabellen. Ett lag har ikke tapt – Tromsø, som ligger på andreplass. I neste serierunde går den desiderte toppkampen ikke på Lerkendal, ikke på Ullevål, ikke på Åråsen, ikke på Røkkeløkka, ikke på Brann stadion, men på Marienlyst i Drammen. Det er med andre ord verken Rosenborg, Vif, LSK, Brann, Molde eller Start som skal spille toppkampen i denne serierunden.
Jeg bare nevner det.

Sent – men godt

Jeg har alltid trodd på Jostein Gaarders forsikringer om at han aldri mente å uttrykke antijødiske holdninger i Aftenposten-kronikken i 2006, en kronikk som vakte stor oppmerksomhet og debatt. Gaarder ønsket å rette kritikk mot staten Israel, og det går det an å forstå. Men i likhet med mange andre reagerte jeg kraftig på måten han uttrykte seg på og på formuleringer som både var sterkt usaklige og i aller høyeste grad var egnet til å bidra til jødehets. Dette ble påpekt i en rekke innlegg i den etterfølgende debatt, ikke minst fra jøder i Norge. I et innlegg ei uke etter publiseringen av kronikken prøvde Gaarder seg på det han kalte et forsøk på klargjøring, uten at det var særlig vellykket.

Nå – fem år senere – og etter samtaler med representanter for det jødiske miljøet i Oslo, har Gaarder i et innlegg i Aftenposten endelig kommet med en utvetydig beklagelse. Han skriver bl a:

”Vi må aldri uttrykke oss slik at legitim kritikk av staten Israels politikk på noe vis kan forveksles med en illegitim og på alle måter utålelig hets mot jøder eller jødedom. Den første til å trekke konsekvensene av denne erkjennelse bør være jeg. Min hensikt var å lede oppmerksomheten mot krigens ofre og den israelske stats ansvar. Dessverre innså jeg ikke tidsnok at jeg i den forbindelse kom til å formulere flere tankeløse og tvetydige utsagn, og dette beklager jeg.”

Gaarder skal ha ros for at han har klart å komme fram til denne erkjennelsen og for at han våger å vedstå seg den offentlig og samtidig beklage sitt feilgrep. Det eneste en kan undre seg over, er at det skulle ta fem år. Men det viktigste er at den kom. Det er ikke vanskelig å være enig med forstander Ervin Kohn i Det Mosaiske Trossamfund, som sier til Vårt Land at det Gaarder nå gjør, er det altfor lite av i norsk offentlighet. ”Jeg har aldri sett noen som har gjort noe tilsvarende”, sier Kohn. ”Gaarder klarer å beklage det han har gjort, og nøyer seg ikke med å si at han beklager at noen føler seg forulempet. Dette er unikt, og mange har noe å lære.”

Den mest fortjente

Grete Waitz var en av de største, kanskje den aller største, av våre mange store norske idrettsutøvere. Ikke bare på grunn av sine fremragende prestasjoner på idrettsbanen, men også fordi hun gjorde en helt enestående og banebrytende innsats for utviklingen av kvinneidretten. En av idrettshistoriens viktigste kvinnelige utøvere, sier hennes tidligere trener Johan Kaggestad. I dag måtte hun gi tapt etter å ha kjempet en lang kamp mot kreften. En hel idrettsverden sørger. Det sier mye om hennes internasjonale posisjon at New York Times har et stort oppslag om hennes bortgang.

Vi har etter hvert fått statuer av mange store idrettsutøvere her i landet. Den mest fortjente er av Grete Waitz utenfor Bislett.

Gråtemesterne

”Mesternes Mester” har de nødvendige ingrediensene til å bli et populært program. Gamle idrettshelter, som mange synes det er morsomt å møte igjen, er ikke ”eldre” enn at de fortsatt kan prestere i ulike typer konkurranser, som krever både fysisk styrke og mental styrke. Programmet har en hyggelig atmosfære, vi tror faktisk på at deltagerne har det fint sammen. Dessuten er programlederen dyktig. Det eneste som trekker ned, er all banningen. Her burde de programansvarlige ha satt noen standarder. Noen vil vel også synes at det til tider kan bli vel mye gråt og sterke følelser. Men slikt gjør seg jo unektelig godt. Vi gråter med gråtemesterne.
Foran kveldens episode klarte Dag Erik Pedersen å skape en forventning som antagelig førte til rekordtall i seeroppslutning. Og det er nettopp det følelsesmessige som ble gjort til trekkplaster. "Uten tvil noe av det sterkeste jeg har vært med på”, sa Pedersen på forhånd. Ja, han gruet seg rett og slett til å se programmet, kunne han fortelle. Selv om den nok var litt drøy, bidro det naturligvis til at store og små benket seg rundt TV’en for å få med seg den følelsesmessige ”grøsseren”.

”Grøsseren” bestod i at Frode Rønning valgte å trekke seg fra konkurransen. Det var vel sant å si ikke så overraskende. Tidlig i konkurransene avslørte han at han i dag verken har rygg eller bein til å tåle sterke påkjenninger. Likevel har han klart seg rimelig bra.

Men gråt ble det, i store mengder. Og dermed var alle fornøyd. Særlig i NRK.