21. april 2011

Sent – men godt

Jeg har alltid trodd på Jostein Gaarders forsikringer om at han aldri mente å uttrykke antijødiske holdninger i Aftenposten-kronikken i 2006, en kronikk som vakte stor oppmerksomhet og debatt. Gaarder ønsket å rette kritikk mot staten Israel, og det går det an å forstå. Men i likhet med mange andre reagerte jeg kraftig på måten han uttrykte seg på og på formuleringer som både var sterkt usaklige og i aller høyeste grad var egnet til å bidra til jødehets. Dette ble påpekt i en rekke innlegg i den etterfølgende debatt, ikke minst fra jøder i Norge. I et innlegg ei uke etter publiseringen av kronikken prøvde Gaarder seg på det han kalte et forsøk på klargjøring, uten at det var særlig vellykket.

Nå – fem år senere – og etter samtaler med representanter for det jødiske miljøet i Oslo, har Gaarder i et innlegg i Aftenposten endelig kommet med en utvetydig beklagelse. Han skriver bl a:

”Vi må aldri uttrykke oss slik at legitim kritikk av staten Israels politikk på noe vis kan forveksles med en illegitim og på alle måter utålelig hets mot jøder eller jødedom. Den første til å trekke konsekvensene av denne erkjennelse bør være jeg. Min hensikt var å lede oppmerksomheten mot krigens ofre og den israelske stats ansvar. Dessverre innså jeg ikke tidsnok at jeg i den forbindelse kom til å formulere flere tankeløse og tvetydige utsagn, og dette beklager jeg.”

Gaarder skal ha ros for at han har klart å komme fram til denne erkjennelsen og for at han våger å vedstå seg den offentlig og samtidig beklage sitt feilgrep. Det eneste en kan undre seg over, er at det skulle ta fem år. Men det viktigste er at den kom. Det er ikke vanskelig å være enig med forstander Ervin Kohn i Det Mosaiske Trossamfund, som sier til Vårt Land at det Gaarder nå gjør, er det altfor lite av i norsk offentlighet. ”Jeg har aldri sett noen som har gjort noe tilsvarende”, sier Kohn. ”Gaarder klarer å beklage det han har gjort, og nøyer seg ikke med å si at han beklager at noen føler seg forulempet. Dette er unikt, og mange har noe å lære.”

2 kommentarer:

Peder sa...

Altfor sent og ikke godt nok.

Gaarder høres ut som han er i stand til å komme med legitim kritikk av staten Israel. Det kreves ikke bare kunnskap om det som fikk ham til å reagere for fem år siden. Staten Israel er et demokrati der legitim selvkritikk florerer, og der treffsikkerheten er langt bedre enn Gaarders. Dette tar Gaarder ikke godt nok høyde for, og impliserer at tanken på å være av Abrahams ætt, hever dem over all kritikk. Det motsatte er jo tilfelle. Det tar ham fem år før selvkritikken settes inn og leder til dialog med jøder. Dette må selvsagt karakteriseres som godt. Men med bakgrunn i all den antisemitisme som norsk historie og kultur kan framvise helt inn i vår egen tid, var det med dyp skuffelse jeg så at Gaarder ikke garderte seg klart i forhold til antisemitismen, da disse salvene mot israelske overgrep i Libanon fant sted.

Gitta Waldbaum sa...

Typically anti-Semites come back with an "explanation" later trying to explain away what they very clearly expressed. Mr. Gaarder is outrageous and hypocritical. As far as I am concerned, he is vile, anti-Semitic and I have no compassion in my heart. he said what he said and meant every word of it. It was painful to read his words in my mother tongue, Norwegian. I actually cried reading the article. No forgiveness is necessary by the leaders of the Jewish community in Oslo. It is hypocritical on their behalf and sounds politically correct. I don't buy it.