Kloke ord

Kong Harald benyttet nyttårstalen sin til å reflektere over hva som knytter oss mennesker sammen, og advarte mot usunne krav i arbeidslivet og det enorme forventningspresset som møter ungdom på skolen, i hjemmet, blant venner og ikke minst det som skapes i mediene.

”Jeg tror det er en fare i dag at vi bygger opp altfor stor del av vår identitet rundt prestasjon og synlighet – og at vi bedømmer både oss selv og hverandre utifra dette,” sa han blant annet.

Kloke ord av monarken.

Det lokale kulturarbeidet

I går brakte posten meg en stor overraskelse i form av en bok fra en fjern slektning. Erik bor i Melhus i Sør-Trøndelag og er en ihuga lokalpatriot. Men han er mer enn det. Han er en ildsjel i det lokalhistoriske arbeidet i Melhus, leder av Melhus Historielag og redaksjonell medarbeider og skribent i historielagets årsskrift ”Melhusbyggen”.

Nå har den pensjonerte gårdbrukeren også samlet og utgitt ”Ordbok over Melhus-målet”, som han var vennlig nok til å sende sin fjerne slektning sørpå. Jeg tilbrakte alle min barndoms somre hos mine besteforeldre i Melhus. Som innfødte melhusbygg snakket de selvfølgelig Melhusdialekt i sin mest originale form. Noen ganger kunne de bruke ord som var vanskelige å forstå for en søring. Når bestefar og jeg røk sammen i en liten vennskapelig ”slåsskamp”, slo bestemor til med en sterk formaning om ikke å ”kanæflas”! Hvorpå bestefar repliserte med at det er da bare så ”kjøle” artig!

Både disse og mange, mange andre ord og uttrykk fra Melhus-målet er å finne i Eriks ordbok om Melhus-målet. Hvem skulle tro at en ordbok skulle være så morsomt å lese?

Over det ganske land gjør mennesker som Erik en storartet innsats for å utforske og publisere lokalhistorien. Dette er et lokalt kulturarbeide som fortjener både respekt og oppmerksomhet, og som gjør lokalmiljøet bedre og rikere.

Hamas – en ulykke for det palestinske folket

Hamas visste meget godt hva de gjorde da de brøt våpenhvilen fra juni og satte i gang med rakettangrep mot byer og landsbyer i Israel. Det ble voldsomme gjengjeldelsesaksjoner fra Israel. Sterke appeller fra palestinernes egen president og Gazas ordfører gjør ikke noe inntrykk på terroristene. De har kun ett ønske – å få trappet opp konflikten så mye som mulig. Ofrene er sivilbefolkningen på begge sider. Ikke minst må Hamas’ eget folk gjennomgå ufattelige lidelser.

Når det er sagt – Israels gjengjeldelsesaksjoner er hinsides enhver rimelighet og fornuft. Israel må også vite at deres handlemåte aldri vil gi dem noen fred. Derfor fordømmer statsledere over hele verden med rette bombingen – USAs president unntatt. Vi får håpe at Obama velger å bruke sin innflytelse overfor Israel til å få landets regjering til å velge en annen vei.

Denne gangen har det vært mer balanse i reaksjonene her til lands – både blant mediene og politikerne. Men det skulle da også bare mangle. Det er Hamas som først og fremst må bære ansvaret for at konflikten nå trappes opp. SVs reaksjon er det forutsigbare unntaket. Den norske utenriksledelsen skal ha ros for at de avviser SVs krav om at vi skal kalle hjem vår ambassadør i Tel Aviv.

En hedersmann

Gjennom et langt liv med mange kirkelige tillitsverv har jeg fått anledning til å treffe mange mennesker jeg har lært å sette stor pris på. En av dem er biskop emeritus Georg Hille, som i dag fyller 85 år. En høy alder, vil noen si. Men denne kirkens hedersmann er friskere i sinn, tanke og kropp enn mange som har levd atskillig kortere tid enn han. Men fremfor alt er han en klok mann, som det alltid er en velsignelse å få møte. Med sitt liv og sitt vitnesbyrd har han betydd – og betyr fortsatt mye – for mange. Per Arne Dahls karakteristikk i Aftenposten i dag treffer godt: ”Han er et levende eksempel på at det går an å bety noe gjennom et helt liv som prest, biskop, og nå i eldre dager, som et troverdig forbilde, sannferdig Kristusvitne og som veileder med klokskap og vitalitet”.

Jeg kjenner ikke mange som formidler evangeliet på en så enkel og jordnær måte, som Georg Hille. En gang etter en påskegudstjeneste i Sjusjøen fjellkirke spurte jeg ham hvordan han kunne klare å forkynne påskens mysterium så jordnært og enkelt. Svaret – som han også gir i et intervju i Vårt Land i går, var også enkelt: ”Jeg har bestemt meg for bare å si det jeg selv skjønner. Og da blir det veldig enkelt.” – Kanskje noe å tenke på for enhver som går opp på en talerstol.

Nå har han bestemt seg for ikke å preke mer. Han har gitt fra seg forkynnerkallet, sier han, og er trygg på at den beslutningen er i overensstemmelse med Guds vilje. Men han er samtidig klar på at kristenkallet lever videre, og at det er andre måter å formidle evangeliet på enn bare fra en talerstol. Nylig ga han også sin liturgiske tjeneste og oppdrag tilbake til Gud. Vi som alltid er blitt velsignet under hans talerstol, kan beklage det. Samtidig står det stor respekt av en slik handlemåte. Etter en lang tjeneste i flere viktige stillinger i kirken, markerer han at nå er det andre som skal ivareta ansvaret. ”Nå er jeg bare”, sier Hille. På denne måten solidariserer han seg og gir verdighet til mennesker som på grunn av alderdom og sviktende helse ikke lenger har krefter til annet enn nettopp å være.

Sitatet

Folkekirken
Jeg begynner å bli lei av alt snakk om den åpne, inkluderende folkekirken. Det er jo blitt selve målet og budskapet. Ofte hører vi bare om at alt skal være varmt, godt og kjærlig, men lite eller ingenting om den sterke spenningen som ligger i Guds kjærlighet. Jeg ønsker mer fokus på det sentrale i evangeliet, og da hører også de sterke, dømmende og frigjørende ordene med.
Biskop em Georg Hille til Vårt Land

Ordet ble menneske

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
Et menneske sto fram, utsendt av Gud.
Johannes var hans navn.
Han kom for å vitne.
Han skulle vitne om lyset,
så alle skulle komme til tro ved ham.
Selv var han ikke lyset,
men han skulle vitne om lyset.
Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.
Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.
Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje,
men av Gud.
Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønnhar fra sin Far,
full av nåde og sannhet.
Evangeliet etter Johannes, kap 1, 1-14

Sitatet

Guds landingsstripe
Det er som om Gud julaften skapte sin egen landingsstripe i vår virkelighet, og ble direkte delaktig i våre motsetningsfylte liv.
Per Arne Dahl i Aftenposten

Max Manus

Mine første minner er fra den gangen landet vårt var okkupert av tyskerne, og blant mine første leseopplevelser var bøkene Max Manus skrev rett etter krigen. Jeg var så liten da krigen sluttet at minnene ikke er mange, men de er sterke. Skolegangen og oppveksten etter krigen var preget av det som hadde skjedd. Min folkeskolelærer var blant de lærerne som ble sendt til interneringsleir i Kirkenes på grunn av sin motstand mot forsøket på å nazifisere lærerne og skolen. Min avholdte gymlærer på videregående hadde vært distriktsleder i Milorg. Han fortalte riktignok ikke så mye den gangen – var mer opptatt av å se framover og bidra til dannelsen av karakterfaste mennesker for framtiden. Senere har han fortalt sin historie – og gjør det fortsatt sin høye alder til tross. Til minnene hører også historien om en ung nabogutt som ble nazist, gikk i Gestapos tjeneste og etter krigen ble dømt til døden og dessverre henrettet for sine ugjerninger – bare 23 år gammel.

Det var derfor med stor interesse og spenning jeg gikk for å se filmen om Max Manus, også fordi jeg som befalsskoleelev på slutten av 1950-tallet opplevde Max Manus ”live” fortelle om sine opplevelser. (Se bildet.) Det er bra at noen av dem som deltok, selv har kunnet fortelle. Ikke alle har orket det. Jeg har møtt motstandsfolk som bare nødig fortalte. Det var rett og slett for sterkt for dem å skulle gjenoppleve det grufulle de opplevde ved å fortelle om det.

Selv om jeg kjente historien godt fra før, gjorde filmen et sterkt inntrykk, ja, kanskje nettopp derfor. Ikke minst hovedrolleinnehaveren, Aksel Hennies spill, grep meg sterkt. Det ga også et spesielt perspektiv på opplevelsen at jeg så filmen sammen med to av mine barnebarn, begge tenåringer. Historien skal jo ikke minst fortelles av hensyn til den oppvoksende slekt. Ikke fordi krigstidens helter skal dyrkes, men fordi det er viktig å fortelle at fred ikke er noen selvfølge, og at frihet og rett er verdt å kjempe for.

I dag har vi fred i Norge, men i mange land i verden er det krig og terror. Jeg gleder meg over at unge i dag møter fortellingen om vår egen dramatiske historie med respekt for dem som kjempet – og at de engasjerer seg i kampen for fred og rettferdighet der hvor ufred og urett råder i dag.

Vurdering av blogger

En europeisk søkemotor for blogger, Twingly, har offentliggjort en liste med det som blir kalt Norges 100 ”beste” eller ”mest populære blogger. Jeg noterer at mange bloggere er rørende opptatt av at de er kommet med på listen. Andre – som ikke er kommet med – gir åpent uttrykk for misunnelse.

Kåringen er vel unt for alle som er kommet med. Ettersom min blogg ikke er på listen, og jeg heller ikke har ambisjoner i slike kåringer, er det med fare for å bli misforstått når jeg melder en viss skepsis til Twingly’s liste. Det har sammenheng med at listen ikke bygger på tydelige og offentliggjorte kriterier. Twingly’s kriterier er dels uklare, dels hemmelige. Jeg noterer også at kriteriene for hva en blogg er, heller ikke er helt klare. Enkelte mener at den som topper listen, knapt kan kalles en blogg.

”…bidrage til at bringe Noget i Pungen”

Kravet om at den vitenskapelige forskningen skal være det de politiske makthaverne til enhver tid definerer som ”nyttig”, ser ut til å øke. Nå slår kravet også inn i pedagogikken med full styrke. Spørsmålet er kommentert på bloggen til ”Humaniorastudier i pedagogikk", bl a med et sitat av Marcus Jacob Monrad, som på andre halvdel av 1800-tallet var professor i filosofi ved Universitetet i Oslo (den gang Christiania). Det er utrolig hvor aktuell en 150 år gammel uttalelse fra åndshøvdingen Monrad kan være. Sitatet fra pedagog-bloggen er så godt at det tåler å bli gjentatt.

Til statens krav om vitenskapens tjenester sier Monrad at universitetet framfor alt er en vitenskapelig institusjon, og denne tjener nasjonen såfremt den tjener vitenskapen, og fortsetter:

"Men Videnskaben er fribaaren, den kan ikke gjøre Slavetjeneste. (...) Videnskaben kan overhoved slet Intet udrette, uden den faaer Lov at gaae sin egen Gang og forfølge sine egne Formaal, uden at behøve for hvert Skridt at see sig om, og spørge, om dette ogsaa kan bidrage til at bringe Noget i Pungen."

Sitatet

Fylkesmannsutnevnelse
SV-statsrådens utnevnelse av partifelle Djupedal til fylkesmann overgår det meste av partibokutnevnelser gjennom tidene. Regjeringen har rotet det til for seg igjen. Partiutnevnelsen av Øystein Djupedal til fylkesmann i Aust-Agder er på linje med den elendige håndteringen av barneombudsaken som felte statsråd Manuela Ramin-Osmundsen tidligere i år. (…) Regjeringens utnevnelse av Djupedal er en klassisk utnevnelse etter partiboka. Det dramatisk nye er at det er det gamle Ap-kritiske SV som fører partiboktradisjonen videre. Snakk om å skite i eget reir!
Arne Strand i Dagsavisen

Arbeiderpartiet har i alle år holdt på slik, men det ser ikke penere ut når SV nå begynner på samme måten. Det gir en vond smak av kameraderi og samrøre på bakrommene.
Leder i Adresseavisen

Som vanlig er

Langt inn i den rød-grønne leiren er kritikken sterk mot regjeringens utnevnelse av Øystein Djupedal som fylkesmann i Aust-Agder. Utnevnelsen smaker av da også ”plaster på såret” og politisk kameraderi. Statsministeren har problemer med å forklare seg.

Men dette er som det alltid har vært. Fylkemannsembetene er tydeligvis reservert for avgåtte rikspolitikere. Det burde alle nå ha lært. Rekken av tidligere statsråder og stortingspolitikere som er eller har vært i embetet er styggelig lang. Skiftende regjeringer deler ut disse jobbene som takk for rikspolitisk innsats.

To av de andre søkerne i Aust-Agder roper høyt i protest. At Einar Gelius blåser i barten, er som ventet. Han blir ikke noen mer kvalifisert søker for det. Vidar Kleppes søknad er vel mer som en kuriositet å regne. Derimot er det én søker som virkelig har grunn til å føle seg forbigått, konstituert fylkesmann Svein Åril. Hans erfaring fra 15 år som assisterende fylkesmann skulle tilsi at knapt noen var bedre kvalifisert. Men mot rikspolitikerne kjemper selv den beste forgjeves.

Fordomsfullt av ”Seniorsaken”

En domkantor i Bergen insisterer på at han vil fortsette i jobben etter at han har fylt 70 år, selv om arbeidsgiveren, Bergen Kirkelige Fellesråd, har gjort det klart for ham at arbeidsforholdet hans ville bli avsluttet i det øyeblikk han fylte 70. Seniorsaken har engasjert seg og gjort saken til en test på om arbeidslivet har plass for arbeidstakere på 70 pluss. Bergen Kirkelige Fellsråd har nå avslått kravet fra domkantoren om å få fortstette.

Jeg skal ikke ta stilling til selve saken. Mye kan tale for at man bør løse opp i bestemmelsene om at folk på død og liv må slutte i jobben når man passerer 70. På den annen side har jeg også sans for at eldre mennesker går av for å gi rom for yngre mennesker i attraktive og viktige stillinger i samfunnet.

Derimot har jeg ingen sans for den argumentasjonen som Seniorsaken går ut med etter avgjørelsen i Bergen Kirkelige Fellesråd. ”Det er som man lurer på om forsamlingen fortsatt tar julebudskapet på alvor”, sier lederen av Seniorsaken i Bergen, Tryggve Giertsen. (Hva nå julebudskapet har med denne saken å gjøre!) Og i en pressemelding i går kveld leverer Seniorsaken følgende kommentar: ”Kirken har i denne saken igjen bekreftet at den velger å opptre som en bakstreversk organisasjon.”

Litt høyere saklighetsnivå var ønskelig fra en organisasjon som gjør krav på å bli tatt alvorlig.

Propper i ørene og bind for øynene

Ungdomsorganisasjonen til Human-etisk forbund har delt ut ørepropper til skoleungdom med den begrunnelse at de skal slippe å høre det som skjer i skolegudstjenestene før jul.

Det må være lenge siden de unge humanetikerne satte proppene i egne ører – og for sikkerhets skyld også bind for øyene. De må vel være omtrent de eneste som ikke har fått med seg at ingen tvinges til å delta i skolegudstjenester. Slike arrangementer er frivillig for elevene, og de som ikke ønsker å være med, skal ha fullverdige alternativer på skolen. At humanetikerne kan finne enkelttilfeller der skolen ikke gjør jobben sin, forandrer ikke på dette forholdet. Jeg tviler på at det kan være mange – om i det hele tatt noen. Problemet i dag er snarere at de humanetiske aksjonistene roper så høyt at enkelte skoler – for å slippe bråket – avstår fra å videreføre en tradisjon som svært mange foreldre i by og bygd ønsker.

Humanetikernes aksjon får kritikk fra ungdom – til og med fra egne medlemmer. Ett av medlemmene sier i Aftenposten at hun ikke kan stå for slagordet som følger aksjonen. En kjent kommunikasjonsrådgiver kritiserer også aksjonen for dårlig kommunikasjon, og viser til at man kan velge ikke å gå på gudstjenesten. ”Kan du velge å la være å gå, trenger du ikke ørepropper, de er irrelevante og en avsporing”, sier kommunikasjonseksperten, som mener humanetikerne heller burde ha jobbet med å tilby alternative opplegg. – Hun har unektelig et poeng.

Lausungene

Nå har de fått nok, lausungene. Ja, for det er det de kaller seg, yngre forskere ved våre høyere læresteder. De vil ikke lenger stå med lua i handa, men knytter neven i protest mot å bli skaltet og valtet med på en måte ingen skal behøve å finne seg i. Ved våre universiteter og høyskoler må folk leve i årevis i usikkerhet med hensyn til om de noen gang vil få en fast stilling. Situasjonen begynner å bli kritisk. Yngre forskere lider under mangel på forutsigbarhet og forskningen lider under mangel på langsiktighet.

De unge forskerne har startet Aksjon Lausungene 2008 i protest mot Regjeringens manglende satsing på rekruttering av forskere til faste vitenskapelige stillinger. De kaller seg akademias ”lausunger” som en reaksjon på den ste­moderlige behandlingen midlertidige ansatte får i den høyere utdanningssektoren.

Lausungene er lei av:
• At dyktige unge forskere går mellom ulike midler­tidige vitenskapelige engasjementer med liten fo­rutsigbarhet
• At det ikke finnes planer for unge forskeres for­skningskompetanse og karriere
• At det tross fagre ord om satsing på forskning knapt finnes relevante faste stillinger å søke på in­nenfor akademia
• At midlertidige har lavere status, dårligere lønn og sosiale vilkår enn faste vitenskaplige ansatte

Mer enn 3000 personer (i all hovedsak fra akademia) har i løpet av to uker skrevet under på lausungenes opprop om at Regjeringen må utforme en helhetlig rekruttering­spolitikk, inkludert midler til flere faste vitenskape­lig stillinger. Regjeringen avlyste rekrutteringsmeldingen. Lausungene 2008 har gjort den jobben regjeringen burde ha gjort og utarbeidet en ”St.meld. nr. 1 fra grasrota. En framtid i forskning?" Her gir de en beskrivelse av situasjonen og problemet som er til å bli klok av, og de foreslår en rekke tiltak for å løse problemet.

I dag samles ”lausungene” i Oslo for å overrekke underskriftene og grasrotmeldingen til Stortinget og Regjeringen. Det skjer foran i Spikersuppa foran Stortinget kl 14. En meget berettiget aksjon som fortjener støtte!

Treholtsaken ved veis ende

Kroken på døra for Arne Treholt i går. Gjenopptakelseskommisjonen besluttet at det ikke er godt nok grunnlag for å ta saken opp igjen. Men resultatet vurderes forskjellig. Noe overraskende kanskje mener Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen at flertallets argumentasjon holder, mens Dagsavisens Arne Strand er uenig.

Braanen skriver:
Til tross for påpekninger av flere svakheter, mener flertallet at dommen bør bli stående. Vi synes argumentasjonen holder. Selv om de politiske forholdene i dag er annerledes enn i 1985, er den type kontakt Arne Treholt hadde med et fremmed lands etterretningstjeneste et brudd på § 90, som gir straff til den som åpenbarer noe overfor en annen stat som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet.
Arne Strand:
Jeg har problemer med å følge flertallets logikk. Konklusjonen står ikke fjellstøtt. Mindretallet, Svein Magnussen, står etter min mening på tryggere grunn når han sier at svakhetene i beviskjeden er av en slik styrke at de samlet sett peker mot at det er tvilsomt om dommen er riktig.

Majoritetstyranniet

Den norske samfunnsdebatten kan være utrolig provinsiell. Vi liker å kalle oss tolerante, men toleranse blir gjerne praktisert i betydningen ”du må få mene akkurat det du vil, bare du mener som oss”. I mange spørsmål domineres debatten i mediene av et forbløffende sterkt majoritetstyranni. Personlig har jeg kjent dette trykket sterkest i kirkelige og teologiske spørsmål – der standpunkter i tråd med kirkens tradisjonelle lære nærmest automatisk blir definert ”over og ut” av dem som har mediemakten i dette landet.

Men også på allmenne samfunnsmessige saksområder ser vi det samme. I likestillingsspørsmål og innvandringspolitikken skal man ikke si mye som bryter med den etablerte sannhet, før man er stemplet. Det er både overraskende og skremmende at man finner denne dypt udemokratiske og autoritære holdningen også i akademiske miljøer, ja, ikke minst der. Ønsker du å gjøre karriere, må du være nøye med hva du sier og mener. I mange miljøer, bl a i kunstnermiljøer, er det ikke uvanlig å bli stigmatisert hvis du melder at du er troende kristen.

Kanskje må man komme utenfra for å se hvor sneversynt og selvgod det man gjerne kaller åndseliten kan være i Norge. Religionshistorikeren og forfatteren Hanne Nabintu Herland har markert seg i debatten som en som våger å si det få tør å si. Blant annet har hun kritisert både innvandringspolitikken og den norske homofilidebatten. I det meningskonforme mediebildet vi har i Norge, er det et lyspunkt at hun i det hele tatt slipper til. Herland er vokst opp i Afrika og kom til Norge først som 19-åring. I et intervju i Vårt Land i dag forteller hun om sin bakgrunn.

I intervjuet sier hun bl a:

”Jeg gir en røst til de kontroversielle og sier det folk flest tenker. Ikke det den såkalte åndseliten tenker. Det er sterke føringer på å være politisk korrekt i landet vårt. Mange professorer sender nervøse mailer til meg og spør «hvordan skal det gå med deg nå?» Blant folk flest møter jeg takknemlighet og glede, også blant akademikere og mediefolk, men da bak lukkede dører. Det er mange som tenker disse tankene, men som ikke sier dem offentlig av frykt for represalier.”
Hun har dessverre rett.

Sitatet

De sterkestes frihet
Den som tror politisk fjernsynsreklame vil føre til at de små og svake får sitt budskap bedre fram, er i beste fall naiv.
Sjefredaktør Helge Simonnes i Vårt Land

Sitatet

Nødhjelp som underholdning
Veldedighetskonserter blir lett en del av musikk- og underholdningsbransjens markedsføringsapparat. Ikke sjelden ser vi at artister knapt vet hvilken sak de stiller opp for. Andre blir flydd inn i flyktningleirer med kameraer på slep for at deres møter skal vekke giverlysten hos folk. Disse møtene er med på å generalisere inntrykket av både det enkelte land og av lidelsen. I kombinasjon med underholdningsshowet gir dette TV-stasjonene høye seertall og markedsandeler. De og artistene blir dermed også vinnere i veldedighetskarusellen. De hjelpen går til, trenger imidlertid mat også etter at TV-kameraene er slukket.
Leder i Dagsavisen

Kjetil Aano Stavanger-bisp?

Straks Ernst Baasland hadde meldt at han har søkt avskjed fra sitt embete som biskop i Stavanger, begynte spekulasjonene om hvem skal etterfølge ham. Blant de heteste navnene som er lansert, finner vi generalsekretær i Mellomkirkelig råd, Olav Fykse Tveit (57 år), og Det norske Misjonsselskaps generalsekretær, Kjetil Aano (59 år).

Begge er meget gode kandidater. Fykse Tveit var nominert i Nidaros. Mange var overrasket – enkelte beklager vel også – at han ikke nådde opp i voteringen og ble ny Nidaros-biskop. Etter at Kirkerådet har vedtatt å foreslå ham som ny generalsekretær i Kirkenes Verdensråd, sier Fykse Tveit at han er uaktuell til dette bispeembetet, så lenge han er kandidat til en annen kirkelig lederoppgave. Dermed seiler Aano opp som kanskje den sterkeste kandidaten. I misjonsfylket Rogaland står han naturligvis sterkt. Han har en omfattende erfaring, og kjenner bispearbeidet godt fra sin tid som stiftskapellan hos Baasland. Kanskje vil det brukt mot ham at han ikke har erfaring som menighetsprest, selv om historien viser at man godt kan bli biskop uten slik erfaring.

Men det er langt fram. Baasland går ikke av før til sommeren. Bispedømmerådet har naturlig nok ikke nominert ennå. Men det ville være overraskende om ikke Aano blir nominert. Selv om han kan få sterke motkandidater, skal man ikke være mye spåmann for å forutse at han også får mange stemmer. Tiden vil vise om han vinner voteringen. Men i så fall er det ingen garanti for at han blir utnevnt – i hvert fall hvis den nåværende regjeringen skal utnevne.

Sitatet

En kreftsvulst i statsforvaltningen
De private konsulentselskapene, som drives etter profittinteresser og gjerne har store private selskaper som kunder, representerer en kreftsvulst i statsforvaltningen. Den tradisjonelle beslutningsprosessen i staten var offentlige utredninger, gjerne bredt sammensatt, som kom fram til reformforslag. Deretter overtok embetsverket, før sakene etter en politisk behandling endte som en stortingsmelding. Når oppgavene som før ble utført av embetsverket, nå gjennom en «rammeavtale» er leaset ut til private, kommersielle selskaper, som gjerne har økt markedsliberalisering og private aktørers interesser høyt oppe på dagsorden, betyr det i praksis at offentlig og folkevalgt makt dreneres ut til markedet. (…)
Det mest problematiske er at den rødgrønne regjeringen og den sosialistiske finansministeren velger å overta dette markedsliberalistiske styringssystemet uten å legge to pinner i kors for å endre det.
Redaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen

Sitatet

Hva ville du gjort om du var Utdanningsminister for en dag?
Innkalt til allmannamøte i departementet og sagt at Kunnskapsløftet er avlyst og så sendt alle de flinke menneskene i departementet ut i sola resten av dagen, sammen med alle de sikkert like flinke menneskene fra direktoratet. Så ville jeg sendt ut et dekret til Skole-Norge, der det sto følgende: ”Prøv alt og hold fast ved det skjønne, det sanne og det gode. Jeg heier på dere!”
Så måtte jeg nok brukt noe tid på pressen, som ville lurt på hva min reform består i. Til det ville jeg svare at jeg ikke lanserer noen reform, at skolen nå er fritatt fra reformer og i stedet satt fri til å være skole. Lærerne er fri til å være lærere (ikke ”sjefer”) og elevene skal fra nå av få være barn og ungdommer samtidig som de er elever. For ikke å snakke om rektorene, som skal få være rektorer – hvilket er utlagt, pedagogiske ledere, og ikke ”virksomhetsledere” eller noe annet fjongt, som innebærer at de må drive med en hel del irrelevant som andre burde tatt seg av. Dette ville nok tatt resten av arbeidsdagen. Og siden hun som kjører den svarte regjeringsbilen også hadde fått fri, ville jeg som vanlig tatt toget hjem til Drammen. Det går som regel fortest likevel.
Post doc Trude Evenshaug i Pedagogisk profil

Blogging er artig

Et selvsentrert innlegg denne gangen. I dag er det to år siden jeg startet å blogge. I løpet av disse to årene har jeg skrevet 264 innlegg. I tillegg kommer ”Sitater”, som jeg startet med for noen uker siden. Men de er altså ikke skrevet av meg.

Det første var et mediekritisk innlegg. Jeg mente det svekket medienes troverdighet når personer som hadde vært en sentral del i mediebildet den siste uka, skulle sitte i et TV-program å kommentere hva som hadde hendt nettopp denne uka. Eksemplet illustrerer et fenomen som jeg har vært innom flere ganger: TV- og radioredaksjonene kan være utrolig snevre når de inviterer til studio. Det er blitt en del mediekritikk på bloggen min. (Se oversikten over temagruppene i høyre spalte.) Jeg har lenge vært opptatt av temaet. Synes mediene selv er for dårlige her, selv om det nok har kommet seg en del i det siste.

Som kirkeengasjert er det naturligvis blitt mange innlegg om kirke- og kristenliv, kirkeordningsspørsmål osv. Jeg signaliserer da også det i undertittelen på bloggen. I løpet av disse to årene har vi opplevd et gjennombrudd i kirkens frigjøringsprosess fra staten. Spørsmålet opptar meg. Ikke minst er jeg opptatt av at det ikke skal være staten, men kirken selv som ansetter sine ledere. Når kirkestatsråden suverent ser bort fra helt klare kirkelige vota i bispeutnevnelser, reagerer jeg.

Pedagogikk er mitt fag. Spesielt har jeg vært opptatt av barns og unge utvikling og oppdragelse i familien. Derfor skriver jeg naturlig nok en del om familiepedagogiske og familiepolitiske spørsmål. Jeg synes ikke familiespørsmål har tilstrekkelig prioritet – verken i pedagogikken eller i politikken.

Jeg er samfunnsinteressert – og har gjerne meninger om mye. Derfor synes jeg det er artig å skrive blogg, der en kan utfolde seg i frihet. Flere burde delta i debatten på nettet. Nettet er ”meningsmediet” fremfor noe i dagens samfunn. Jeg savner at flere i min generasjon deltar. De unge er utrolig aktive bloggere, og flott er det. Men også folk som har levd noen år, burde bli mer synlige på denne arenaen.

Sitatet

Fattigere julefeiring
Julefeiringen har for de fleste viktige dimensjoner ut over det kristne budskapet. Men hvis skolene ikke formidler dette, får den kommersielle julekulturen enda mer plass. Det bør være plass til mer enn de rent underholdende julefortellingene – enten det er gamle nisser eller moderne blånisser og juleskurker.
Sjefredaktør Geir Arne Bore i Drammens Tidende

Ikke uventet bispeavgang

Ernst Baasland har bestemt seg for å gå av som biskop. Det var ikke uventet. Slik saken har utviklet seg, regnet nok mange med at dette ville bli utgangen. Heller ikke Bispemøtets preses mener det var noen vei utenom. Baasland sier han opplevde konkursbegjæringen som ”urettferdig”. Hans anke av denne førte til en avvisende kjennelse der lagmannsretten sa at Baasland hadde vært ”bevisst uaktsom” og at han burde ha stilt spørsmål før han satte sin signatur på et gjeldsbrev på 3,8 millioner kroner. Dette må ha vært tungt å ta imot, og neppe til å leve med for en biskop.

Baasland sier i pressemeldingen han sendte ut i ettermiddag, at det har vært en stor påkjenning å se smerten hos dem som har lånt familien penger – og som nå må bære store tap. Det er ikke vanskelig å forstå at Baasland føler dette vondt. For denne smerten er åpenbart stor hos mange. Og da ikke bare på grunn av de økonomiske tapene.

Ernst Baasland har vært en god og avholdt biskop. Hans bispekolleger sier i en pressemelding at han har vært ”en markant og inspirerende leder i Stavanger bispedømme. Han har bidratt til kirkebygging og kirkevekst og han har rettet søkelyset mot kirkens rolle i det sivile samfunn. I bispekollegiet har han vært en medarbeider med høy teologisk kompetanse og stort engasjement.” Olav Skjevesland karakteriserer ham som en ”plogspiss i Kirkens arbeid i Rogaland”. Også Giske, som sier han ikke har rådet Baasland til å gå, gir ham godt skussmål. – Det er beklagelig at han er kommet i en slik situasjon at han må søke avskjed.

Ikke-beklagelsene

Så ser vi det igjen. En ansvarlig leder skal ut å beklage, men gjør det på en måte som slett ikke er noen beklagelse. Denne gangen er det Nils Ketil Andresen, programdirektør i TV 2 og redaktør for ”Torsdagsklubben”. Det var her Otto Jespersen for en tid tilbake leverte sin ytterst smakløse monolog, der han bl a snakket om de mange millioner lus som omkom i nazistenes utryddelsesleirer.

Det er svært forståelig at Herman Kahan og andre jøder som overlevde Holocaust, reagerer. Det er det mange andre som også gjør. Den ansvarlige programdirektøren sier at han beklager at Kahan opplevde Jespersens monolog som støtende. Legg merke til hva programdirektøren beklager? I hvert fall ikke at TV 2 sendte søppelet. Nei, han beklager at Herman Kahan følte seg støtt.

Men som det ble sagt i høst da justisminister Storberget gikk ut med en lignende kvasibeklagelse, programdirektør Nils Ketil Andresen hefter ikke for Kahans følelsesliv, men for sine egne handlinger. Han har ingen grunn til å beklage at Kahan føler seg støtt. Tvert imot, Kahan er i sin fulle rett til å føle som han gjør. Derimot burde programdirektøren, hvis det hadde vært noe tak i ham, ha beklaget at Jespersen i TV 2 snakket på en måte som krenket en ytterst sårbar minoritet i vårt land.

Misjonssambandet brøt egne regler

Misjonssambandets hovedstyre brøt egne retningslinjer da hovedstyret grep inn i en overgrepssak tidligere i år. Det slår NLMs egen protokollkomite (kontrollkomite) fast. Protokollkomiteen mener at ved å behandle konklusjonen i overgrepssaken har styret grepet inn i en sak som er delegert til administrasjonen. Hovedstyret burde i stedet ha trukket tilbake de delegerte oppgavene eller bedt om en ny vurdering av administrasjonens saksbehandling.

Jeg har tidligere kommentert denne saken på bloggen min, der jeg har gitt generalsekretær Ola Tulluan ros for hans holdning i saken (se bloggen min 10. sept. 29. sept). Ikke alle likte det.

Nå får altså generalsekretæren støtte av organisasjonens eget kontrollorgan etter at han kritiserte sine egne overordnede da hovedstyret overprøvde en beslutning i koordineringsgruppen, som etter hovedstyrets egne regler har ansvaret for å håndtere seksuelle krenkelsessaker i NLM.

Dermed har protokollkomiteen gitt et bidrag til NLMs troverdighet i behandlingen av slike saker kan blir gjenopprettet. Og godt er det. Men som protokollkomiteen selv sier – administrasjonen og hovedstyret har «en stor oppgave fremover» (...) «for å rydde av veien den usikkerhet som råder i deler av administrasjonen og den interne koordineringsgruppen».

Sitatet

Herman Kahan til Otto Jespersen
Dei stakkars milliardane av lopper og lus blei ikkje gassa. Bestemor mi på 102 og onklane mine og far min og mor mi og søstera mi vart først narra inn i dusjopplegg der dei fekk kokande og kaldt vatn på seg. Lusa vart ikkje gassa. Dei kleda som blei att etter der drepne, blei overlevert vidare til neste fange. Dersom du, Otto Jespersen, lir med desse lusa, kan eg gjere deg roleg: Dei blei aldri gassa. Mange millionar av menneske blei gassa.
Holocaust-overlevende Herman Kahan i Vårt Land

Oslo SV grep ikke sjansen

Antagelig vil det vise seg at SV gjorde en tabbe når de ikke grep sjansen og nominerte Akhtar Chaudhry på såkalt sikker plass på stortingslisten. Den knepne seiren til bergenseren Heikki Holmås vil sikkert være sur å svelge for mange med innvandrerbakgrunn som hadde satset på Akhtar Chaudhry, en politiker som kjenner innvandrermiljøene i Oslo meget godt, og som jeg vil tro mange i dette miljøet identifiserer seg med. Chaudhry har sikkert rett når han sier at mange nå sitter skuffet tilbake. Spørsmålet er hvor mange av dem som etter dette vil gi SV sin stemme.
Lenke: VG og Dagbladet

Olav Thon slår til

Har du noen gang hørt om en næringslivstopp som mener han ikke fortjener den skyhøye fallskjermen han får etter at han har ledet en virksomhet så dårlig at han må slutte? Gründeren og mangemilliardæren Olav Thons oppgjør med toppledernes fallskjermavtaler i VG i dag er høyst betimelig. At en toppleder er sikret lønn en tid etter at han må gå av, er ikke urimelig. Men fallskjermer i form av flere årslønner og pensjonsavtaler utenfor enhver rimelighet er fullstendig uakseptabelt.

Jeg slutter aldri å undre meg over hvor totalt ufølsomme man er innenfor næringslivet når det gjelder spørsmålet om egne goder. Jeg tviler sterkt på om noen virkelig er så dyktige at de er verdt den prisen de forlanger – eller som styrene tilbyr dem. Det blir hevdet at man må gi så gode tilbud fordi ellers forsvinner de beste ut av landet. Jeg har mine tvil om hvor holdbart argumentet egentlig er. Hvor mange av de norske næringslivslederne er gode nok for de store konsernene i utlandet? Neppe mange. Og hvis det bare er pengene som driver, så bare la dem reise.

Argumentet om at man trenger de skyhøye lønnsavtalene for å gjøre en god jobb, holder ikke. Vi snakker her om folk som under alle omstendigheter ville få en lønn som ligger langt, langt over for eksempel statsministeren. Hvis man har for eksempel fire-fem millioner i året, må man da ha ytterligere fem millioner for å gjøre en god jobb? Har man ikke nok motivasjon i selve gleden ved å gjøre jobben med en slik lønn, egner man seg ikke for å være leder.

Som så mange har sagt før: Man slutter ikke å undre seg over hvor totalt samfunnsmessig umusikalske mange i næringslivets lederskap kan oppføre seg. Thons oppgjør med grådigheten og dumskapen fortjener honnør.

Sitatet

Tilgivelse og forsoning
Tilgivelse er ikke noe vi kan kreve. Det er noe vi får. Noen ganger kan det være fortjent å bli tilgitt, fordi man har markert vilje og evne til å ordne opp. Schjenken unnlot å ta igjen da Farah rykket ut med sin beske kritikk. Da la han et grunnlag for at forsoning kunne bli mulig.
Redaktør Magne Lerø i Ledelse

Salmebokslakt

Domorganist Terje Kvam slakter forslaget til ny salmebok som Kirkerådet har sendt ut til høring. Nedenfor er referert et sitat fra et intervju med domorganisten i Aftenposten i går. Han er ikke nådig i sin dom. Han slakter både salmebokforslaget og musikkmaterialet som er samlet inn i forbindelse med liturgireformen som kirken nå arbeider med. Sitatet gir meg anledning til å presisere at jeg ikke nødvendigvis står inne for alle sitatene jeg bringer på bloggen min. Noen tror visst det. Jeg prøver å plukke ut sitater jeg mener har interesse, synspunkter jeg mener kan være verdifulle, selv om jeg personlig ikke alltid er enig.

Det nye salmebokforslaget har mange nye salmer, også en del som mange mener har lite i en salmebok å gjøre. Jeg er ingen salmeekspert. Men som kirkegjenger og korsanger har jeg stor glede av å være med på å synge dem. Andre får strides om hva som er en god salme. Meningene er mange og delte. Slik vil det være når saken gjelder noe så sentralt i kirkens liv.

Når det gjelder domprost Kvam, forekommer det meg at han overdriver ikke så lite. Når han for eksempel kan hevde at 95 % av det innsamlede liturgiske musikkmaterialet er ubrukelig, må en spørre om det kun er domorganisten som har rede på kirkemusikk i dette landet. Det forekommer meg også noe arrogant når domorganisten hevder at utvalget som har lagt fram forslaget, ikke kan ha definert hva en salme er før man begynte arbeidet med ny salmebok. For bare vel en uke siden skrev lederen av utvalget, prost Tore Kopperud, en kronikk i Aftenposten, der han gjør rede for sin salmeforståelse. Ikke mange i Norge har mer rede på salmer enn Tore Kopperud. En kunne kanskje ha ventet at Aftenpostens journalist hadde konfrontert Kvam med hva Kopperud her skriver?

Ikke desto mindre, det er bra at Terje Kvam, som er en fremragende kirkemusiker, gir uttrykk for sin mening. Hans kompetanse er ubestridelig. Alle ansvarlige i kirken gjør klokt i å lytte til kritikken.

Sitatet

Klagesang for salmebok
I salmebokforslaget er det mye klint og lite hvete. Jeg vet ikke engang om komiteen definerte hva en salme er før man begynte arbeidet med ny salmebok. Eller ønsket man kanskje å sprenge grensen for hva som er en salme? – De som skriver salmetekster, lager også melodier. Én ting er at mange knapt evner å skrive poesi, men når de i tillegg også skal skrive musikk – nei, dette er ikke veldig morsomt.
Domorganist Terje Kvam i Aftenposten

Røyk og snus under disk

Regjeringen vurderer å fremme forslag om å endre tobakksskadeloven slik at det blir forbudt med synlig oppstilling av tobakksvarer på utsalgsstedene. Tobakken skal altså under disk, slik at man må spørre etter det hvis man vil kjøpe det, forteller VG. Island har allerede innført en slik ordning. Ikke uventet skaper forslaget reaksjoner. ”Maken til kriminalisering av en enkeltgruppe skal man lete lenge etter”, sier leder i Røykens Venner. På enkelte blogger kan man lese den vanlige hysteriske utskjellingen fra superliberalistene.

Men regjeringen kan ta det med ro. Reaksjonene var de samme da Høybråten fremmet forslaget til røykelov, og de kom fra akkurat samme hold. I dag er det knapt noen som vil tilbake til tilstanden før røykeloven ble innført.

Sitatet

Krise og nytenkning
Vi kan ikke produsere oss ut av krisen. Heller ikke kan vi forbruke oss ut av den. Det er grenser for klodens bæreevne. Det er også grenser for hvor rike vi kan bli på gods og gull før Norge blir et utrivelig land. Det er ikke ting vi trenger mest, men liv med mening.
Professor Nils Christie i kronikk i Aftenposten

KrF satser ungt

Nominasjonene i KrFs fylkespartier for Stortingsvalget neste år viser at KrF satser ungt. Førstekandidatene i tre fylker er under 30 år. Aust-Agder satser på den 23 år gamle KrFU-lederen Kjell Ingolf Ropstad. I Oppland er 24-åringen Hilde Ekeberg, nominert, og i Vestfold har nestlederen i KrF, Inger Lise Hansen, førsteplassen. Hun er 27 år. I tillegg er 25-åringen Filip Rygg nominert på 2. plass i Hordaland, der KrF nå har to stortingsmandater.

Ikke nok med det. Ytterligere fire kandidater er i 30-årene. Knut Arild Hareide, 36 år, gjør politisk come back som førstekandidat for Akershus KrF. I Vest-Agder stiller 37-åringen Dagrun Eriksen til gjenvalg. Det samme gjør Line Henriette Holten Hjemdal (37 år) i Østfold, og Sør-Trøndelag KrF har Øyvind Håbrekke (38 år) på førsteplass.

KrF er ofte blitt beskyldt for å være et ”gubbeparti” for eldre mennesker. Disse nominasjonene burde en gang for alle avlive myten. Her er åtte kandidater under 40 år med mandatsjanser, hvorav fire er under 30, og det er like mange kvinner som menn.

Alle disse kandidatene har på ulike måter utmerket seg. For eksempel har Hareide vært statsråd, Dagrun Eriksen er en profilert stortingsrepresentant og Øyvind Håbrekke har vært statssekretær. Filip Rygg er gruppeleder for KrF i Bergen bystyre. Jeg noterer med særlig interesse kandidaten i mitt gamle hjemfylke, Oppland. Den politiske redaktøren i GD, regionavisen for Lillehammer og Gudbrandsdalen, skriver at det er sjelden en politisk reporter opplever et politisk talent som 24-åringen Hilde Ekeberg. Hadde hun tilhørt AUF, ville hennes karriere på Stortinget etter avisredaktørens mening vært udiskutabel.

Jeg noterer også med interesse at disse unge kandidatene bruker internett på en suveren måte. Bloggen til Hordaland-kandidaten Filip Rygg er kåret til en av de ti beste politiske bloggene her i landet. På denne listen vi også bloggen til ytterligere en ung KrF’er, 24-åringen Sondre Olsen. Også Hilde Ekeberg skriver blogg. Hun skriver friskt, men etter at hun nå er blitt toppkandidat på en stortingsliste, skulle jeg personlig ønske at hun prioriterte det politiske innholdet mer enn det personlige. Det karakteriserer unge mennesker at de gjerne vil stå for noe. Derfor bør de fortelle oss hva de står for.

Sitatet

Lederopplæring
Paulus drev lederopplæring ved å være sammen med unge midt i livet. Slik Jesus gjorde. Det går an å brenne uten å bli utbrent – om vi støtter hverandre.
Ole-Magnus Olafsrud i Vårt Land

Ulike veier til tro

Fra tid til annen blir en minnet om at det finnes ulike veier til tro. For oss som er vokst opp i den norske bedehus- og vekkelsestradisjonen, er det tankevekkende å se hvordan mennesker i dag kommer til tro på helt andre måter enn den vi lærte var – om ikke den eneste ”riktige” – så i hvert fall den mest vanlige.

Veien til tro skjer i dag ofte som ”en stille omvendelse”, som Hans Fredrik Dahl uttrykte det i et avisintervju i fjor vår. (Se bloggen min 24. april 2007.) Og det første møtet med Gud skjer slett ikke alltid gjennom å lytte til tradisjonell forkynnelse fra en talerstol. Det skjer kanskje like ofte gjennom det personlige møtet med enkeltmennesker, gjennom den personlige lesing av bibeltekster, gjennom kunsten eller gjennom en enkelthendelse som slett ikke behøver å være av det dramatiske slaget.

Gud møter mennesker på ulike måter. Også i dag skjer det under at godt voksne mennesker – som kanskje selv aldri trodde de skulle ha noe som helst med Gud å gjøre – legger seg i Guds hånd og tar imot den gave Gud gir i den hellige dåp. Når en opplever at det skjer, blir det som skiller oss i den kristne kirke på jord, mindre viktig enn det vi gjerne vil ha det til.

Sitatet

Konfrontasjonssamfunnet
Konfrontasjonen har fått for stor plass i vårt samfunn. Det er ikke konstruktivt å fokusere på konfrontasjon og feil. Det fører til stagnasjon og utløser store mengder frustrasjon. – Det å ha et politisk system som fremmer konfrontasjon og undergraver innsikt og opplysning er absurd. Dialog og deling mellom mennesker er grunnlaget for stimulering av gode ideer, vekst og mangfold.
Jon Schau og Nicolai Prydz i kronikk i Aftenposten

Gratis heroin

Helseminister Bjarne Håkon Hansen slår i Dagbladet til lyd for at tunge misbrukere skal kunne få gratis heroin. Oslo Venstre har tidligere lansert forslaget. Forslaget vekker rimeligvis debatt. Sentrale rød-grønne politikere, Ap-folk inkludert, går sterkt imot. Heller ikke alle narkomane er for det. Blå Kors-direktøren kaller det misforstått hjelp. Også Landsforbundet mot stoffmisbruk synes det er en dårlig ide.

Aftenposten har i dag et stort oppslag om Sveits som ”lovpriser” gratis heroin. Landet har 23 offentlige klinikker som deler ut heroin. Artikkelen illustreres med et stort bilde av en smilende sjeflege med sprøyta i hånda. Ikke overraskende uttaler han seg bare positivt om ordningen. ”Vi sier ikke at vi ordinerer narkotika, vi sier at vi ordinerer medisin”, sier sjeflegen. Å forandre språkbruken er en vanlig teknikk når man skal vinne gehør for tvilsom praksis.

Aftenpostens medarbeider har ikke ett eneste kritisk spørsmål til den sveitsiske klinikklederen. Denne ukritiske journalistikken følges opp av kommentartegning der motforestillinger får karakteristikken ”moralisme” og avisas redaktør gir forslaget tilslutning i en lederartikkel med tittelen ”Nødvendig nytenkning”.

Mulig det. Jeg tviler ikke på Bjarne Håkon Hansens gode hensikter. Han er en troverdig helseminister, som viser handlekraft og som så langt fra søker de populære utspillene. Situasjonen for stoffmisbrukere er fryktelig vanskelig og uverdig. Svært mange dør av overdoser. Alt må gjøres for å redde liv og gi mennesker et mer verdig liv. Likevel – ville det ikke være bra med noen motforestillinger mot et forslag som har karakter av å gi opp? Et avgjørende spørsmål er dette: Har vi virkelig gjort nok av andre tiltak til at et så drastisk tiltak som gratis heroin er eneste utvei?

Jeg tviler. Det vises til at vi i Norge har 48,1 overdosedødsfall per million innbyggere. I EU er tallet 18,3. Men det er da ikke noe ”bevis” for at Sveits sin ”oppskrift” er løsningen? Få EU-land har den samme ordningen som Sveits. Følgelig må de mange EU-landene ha lykkes mye bedre enn oss med andre tiltak? Dessuten – det er anført metodiske svakheter ved undersøkelsene som dokumenterer de gode resultatene som Sveits påberoper seg.

I Sveits er kriteriene for å få utdelt heroin at man er minst 18 år, har vært avhengig av opiater i minst to år, har vært gjennom minst to mislykkede behandlingsopplegg samt at både helse- og sosialtilstand er preget av misbruket. Men – skal man virkelig gi opp 18-åringer? Og etter bare to mislykkede behandlingsopplegg? Behandling av tunge heroinbrukere er ekstremt vanskelig. Gjennomføres forslaget kan det bli fristende å gi opp for tidlig. Tiltaket kan bli en sovepute.

Sitatet

Markedstroen
Som kirke er det viktigere enn på lenge å fremheve fra prekestolen at etikken har en plass i diskusjoner om økonomien. Vi dyrker tross alt en fattig snekkersønn som var svært opptatt av å belyse økonomiens etiske sider.
Prest Ole Jakob Løland i Klassekampen

Stortingslønn

Jeg hører til dem som ikke har villet være med på hylekoret mot stortingsrepresentantenes materielle vilkår, inkludert deres lønn. Mange innlegg i denne debatten gjennom årene smaker etter min mening alt for mye av smålighet og billig politikerkritikk. Stortingsrepresentantene har en ansvarsfull jobb, og jeg vil tro de aller fleste også arbeider hardt og samvittighetsfullt.

I og med at stortingsrepresentantenes lønn nå har kommet på et rimelig høyt nivå, må det være lov å mene at det ikke er noen grunn til at stortingslønnen skal øke mer enn lønningene til folk flest. SV har gjort seg til talsmann for dette synet. Man kan mene hva man vil om SVs holdning til stortingsrepresentantenes lønnsøkning. Noen vil hevde at det ikke er noe annet enn et populistisk forslag som kan fremmes i trygg forvissning om at det ikke blir vedtatt. Carl I. Hagen og Inge Lønning er provosert over SVs holdning og sier de har sett seg lei på de årlige demonstrasjonsforslagene til SV. De mener det oser av dobbeltmoral. Lønning og Hagen går inn for en ordning med selvbestemt lønn lavere enn den regulativ og vedtak fastsetter. Dermed kan SVere og andre som måtte gå inn for lavere lønn, selv velge.

Jeg er tilbøyelig til å være enig med Klassekampen som på lederplass i dag skriver at dette er et forsøk på ”å framstille motstanderne av økte politikerlønninger som noen store hyklere; på den ene siden går SV-erne imot økte lønninger, men når den månedlige sjekken kommer, tar de gladelig imot. Det er å misbruke Stortingets verdighet å senke argumentasjonen ned på et slikt nivå.”

At Carl I. Hagen legger seg på et slikt argumentasjonsnivå, er ikke overraskende. Men at Inge Lønning gjør det samme, er både overraskende og skuffende. Også for stortingsrepresentanter må det være slik at en vedtatt lønnsøkning skal gjelde for alle. Ingen kan ”kreve” at kolleger skal avstå fra deler av den vedtatte lønnen fordi om man har vært imot lønnsøkningen. Så får den enkelte selv avgjøre hva de vil bruke pengene til. Det har ingen andre noe med.

Sitatet

Vår liberale kultur
I et kulturelt og ideologisk perspektiv er selvbestemt abort slett ingen ”nødløsning”, snarere det mest konsekvente og høyeste uttrykk for vår liberale kultur.
Professor Bernt Oftestad i Vårt Land

Det gode forbilde

Så har vi igjen hatt en debatt om bruk av fysiske straffemetoder i barneoppdragelsen. Denne debatten dukker stadig opp igjen. Forrige gang spørsmålet var framme i mediene var for nøyaktig to år sien (se min blogg 26. oktober 2007). Det er underlig at når barneoppdragelse skal diskuteres i mediene, er det de negative metodene som er temaet. Sjelden ser en diskutert de positive virkemidlene, for eksempel prinsippet om det gode forbilde.

Knapt noe oppdragelsesmiddel har større effekt enn det gode forbilde, jf. uttrykket "eksemplets makt". I valget mellom å gjøre som foreldrene sier eller som det de gjør, har barn som kjent en tendens til å etterlikne atferden. Det velkjente utsagnet "Gjør som jeg sier og ikke som jeg gjør" er nok mer et fromt ønske enn det har grunnlag i realitetenes verden.

Styrken ved forbildet som oppdragelsesmiddel ligger i at det levendegjør på en anskuelig og realistisk måte de normer og idealer som oppdrageren ønsker at barnet skal tilegne seg. Det minner barnet om det rette og viser at det er mulig å leve opp til reglene og normene. Her ligger det en viktig motiverende faktor. Det gode forbildet appellerer ikke bare til intellektet, men enda mer til barnets følelse og vilje. Når barnet bevisst prøver å etterlikne forbildet, skjer dette mer av egen lyst enn av tvang. I så måte er forbilde et frihetsorientert virkemiddel.

Forbildet har sitt psykologiske grunnlag i læringsprosessene observasjon og imitasjon. Kanskje den viktigste læringen i tidlig barnealder skjer ved at barnet rett og slett iakttar nøye hva andre gjør og tar lærdom av dette (modellæring). Undersøkelser viser at de personene barna velger som modeller, gjerne er slike som er følelsesmessig varme og sosiale og/eller personer som barnet beundrer og gjerne vil likne, fordi de kan noe som barnet også gjerne vil kunne.

Forbildet er en spesielt virkningsfull metode når det gjelder å utvikle sosial holdning og atferd hos barnet. Undersøkelser viser at mennesker som i voksen alder viser vilje og evne til hjelpsomhet og generøsitet overfor andre, kan fortelle at de hadde foreldre som ikke bare "prekte" moralske normer, men som også selv praktiserte hva de lærte. Den gode oppdragelse ligger i kombinasjonen av selv å gjøre det en vil at barnet skal gjøre, samtidig som en forklarer hvorfor barnet bør handle slik en sier.

Også aggressiv og asosial atferd blir tilegnet gjennom modellæring. "Vold avler vold". Undersøkelser viser at barn lett imiterer aggresjon som utføres av personer de opplever som autoriteter. Dette er en av grunnene til at fysiske straffemetoder ikke bør brukes i oppdragelsen.

Klapset

Jeg må innrømme at jeg i løpet av et tre barns-liv har gitt et par klaps på en barnestump i ren fortvilelse og oppgitthet. Nei, jeg er ikke stolt av klapset, men skammer meg ikke så mye heller. Og jeg mener det er stor forskjell på et klaps i et øyeblikk av oppgitthet, og dermed en god klem noen sekunder seinere, og dette at noen foreldre utøver vold mot sine barn.
Journalist Marie Rein Bore i Stavanger Aftenblad

Likestillingsombudets årsregnskap

Likestillingsombudet har lagt fram sitt årlige samfunnsregnskap som måler likestillingen mellom kvinner og menn. Ombudet konstaterer at 2008 har vært et godt år for likestillingen, bl a fordi Stortinget har vedtatt en kjønnsnøytral ekteskapslov.

Likestillingsombudet rapporterer også om likestillingen i idretten. Rapporten mangler en redegjørelse for hvordan det går med kjønnsnøytraliteten i konkurranseidretten. Her fortsetter diskrimineringen som før. Fortsatt konkurrerer de to kjønnene i egne klasser.

Partimedlemmer uten kunnskap

Ifølge Aftenposten i dag har SV’s Akhtar Chaudhry vervet nye medlemmer som ikke vet hva partiet står for. – Har noen undersøkt i andre partier hvor mange det er som ikke vet hva partiet står for?

Sitatet

Språket
Grammatikk er språkets logikk. Språk er ikke tilfeldig, det er logiske sammenhenger. Det var færre feil i avisene før, fordi maskinsetterne kunne norsk. Nå som korrekturleserne er borte, kommer alt ufiltrert ut i spaltene.
Tore Rygh til A-magasinet

Eksklusjonsvåpenet

Pussig at straks det blir litt støy i en organisasjon, er makthavere raskt ute med krav om eksklusjon. Jeg har selv erfaring med dette i kristelig organisasjonsarbeid. Nå opplever vi det i forbindelse med nominasjonene i politiske partier. Vi så det Østfold Høyre etter Georg Apenes’ infame angrep på Martin Engeset. Også i Hordaland Krf har man hatt turbulens i forbindelse med nominasjonen. Framstøtet fra en gruppe aksjonister for å få Anita Apelthun Sæle nominert mislyktes. Nominasjonen endte bl a med Ingebrigt Sørfonn, som har sittet på Stortinget fra 1997, ble vraket til fordel for en atskillig yngre mann. Fylkeslederen i Krf karakteriserer vrakingen som en ren hevnaksjon fra aksjonistenes side.

Etter det jeg forstår mener ledelsen i Hordaland Krf at aksjonistene har gjort seg skyldig i urent trav i nominasjonsprosessen. Jeg har ingen forutsetninger for å vurdere hva som har foregått. Jeg kjenner fylkeslederen, Kristian Helland, som en sindig og fornuftig mann. Når han går til det skritt å be Krf sentralt om å vurdere å innføre en eksklusjonsparagraf i partiets vedtekter, har han antagelig rett i at det har foregått kritikkverdige aksjoner.

Ikke desto mindre mener jeg det blir feil å diskutere eksklusjon. Verken sterke personkarakteristikker eller tvilsomme aksjonsmetoder bør møtes med et slikt våpen. Urent trav i den politiske kamp i demokratiske partier kan bare møtes med engasjert argumentasjon i åpent lende. Når det er mulig å få kastet en kandidat gjennom lite høvisk ordbruk eller gjennom organiserte hevnaksjoner, skyldes det mangel på politisk engasjement blant folk flest og et nominasjonssystem som gir rom for tilfeldigheter. Det burde bekymre partiledere både lokalt og sentralt mer enn at folk som har sittet både to og tre perioder på Stortinget, ikke blir nominert på nytt.

Sitatet

Boikott
Det er nødvendig å spørre: Når skal norsk venstreside samle seg til boikott av regimer som ikke er i nærheten av å være så demokratiske og frie som Israel, men som er autoritære, nær totalitære stater? Syria, Iran, Saudi-Arabia er blant verdens verste menneskerettighetskrenkere. Og hva med norsk venstresides kritiske opposisjon mot de nyautoritære regimene i Russland og Kina? Den er svært vanskelig å få øye på.
Kulturredaktør Knut Olav Åmås i Aftenposten

Momsfritak for frivillige organisasjoner

Frivillige organisasjoner betaler 1 milliard kroner i moms på varer og tjenester. Næringslivet og det offentlige slipper. En hjelpeorganisasjon som Røde Kors må betale moms for sine anskaffelser, mens samme anskaffelse gjort av en kommune eller næringsliv, ikke er momspliktig.

Alle burde forstå at dette ikke bare er urimelig, men dårlig samfunnspolitikk. De frivillige organisasjonene har i mange år i krevd fritak for moms. I Soria Moria-erklæringen lovet de rød-grønne å vurdere å innføre en slik ordning. Det ble naturlig nok tolket slik at momsfritaket ville komme. Det har ikke skjedd. Opposisjonspartiene foreslår at nå må ordningen innføres. Regjeringspartiene går imot. ”Frivillighet Norge”, som representerer 180 medlemsorganisasjoner,mener at regjeringen bryter momsløftet i Soria Moria.

Det norske samfunnet kjennetegnes ved en sterk frivillig sektor. De frivillige organisasjonene gir rom for et stort engasjement blant folk. Titusener av mennesker gjør en stor samfunnsmessig innsats uten noe økonomisk vederlag. I de frivillige organisasjonene lærer unge og eldre å ta ansvar. Her får de trening i demokrati. I stedet for å måtte bruke tid og krefter på å samle inn penger som går til staten, burde staten hjekpe organisasjonene til å øke sin aktivitet.

Som finansminister har Kristin Halvorsen hovedansvaret for å få løst saken. Beklageligvis velger hun og hennes rød-grønne partnere å løpe fra løftet og slik svikte frivilligheten.

Sitatet

Dagens standupkomikere
Mye av humoren og den såkalte ironiske distansen de påberoper seg, er bånn i bøtta, spør du meg. Det holder ikke å drite ut folk, raljere og fortelle bløte vitser. Den beste latteren sitter nemlig fast i halsen. Det vet en god klovn. En gjøgler må ha vidd og sting for å bli farlig.
Poeten Triztan Vindtorn til Vårt Land

Sitatet

Budsjett
Torsdag vedtar Stortinget et statsbudsjett for 2009 som gir stor grunn til bekymring. Budsjettet er tilpasset en verden der norsk økonomi fortsatt går for full musikk.
Leder i Adresseavisa

Svar som fortjent

Som andre varemesser dreier også bokmessen på Lillestrøm seg om å markedsføre og fremme salg av en vare, i dette tilfelle bøker. Da er det ille nok at man skal betale dyrt (110 kr) for i det hele tatt å komme inn. Men når arrangørene så i tillegg tar 75 kr for å komme inn på hvert enkelt av de mange seminarene der forfatterne driver ren markedsføring av sin egen bok, blir det ”utenfor enhver rimelighet”, som en av de frammøtte uttrykte det. Ifølge Aftenposten begrenset mange av ”seminarene” seg til at en forfatter stod i 20 minutter og snakket om sin bok for deretter å signere boka for salg.

Ikke rart at publikum reagerer. Mange av ”seminarene” samlet ytterst få tilhørere. På ett av dem kom det én tilhører. En kjent svensk forfatter trakk åtte tilhørere og en nylig prisbelønnet norsk forfatter i underkant av tjue.

Publikums labre interesse er svar som fortjent.

Apenes ikke alene

Georg Apenes var åpenbart ikke alene om sin misnøye med Martin Engesets innsats på Stortinget. På Østfold Høyres nominasjonsmøte i dag, tapte Engeset førsteplassen på Høyres liste ved stortingsvalget neste år med knappest mulig margin. Tidligere sosialminister Ingjerd Schou ble nominert på førsteplass med bare én stemmes overvekt, 29 mot 28. Men det er nok, og Apenes kan sprette champagnen.

Jeg har ingen forutsetninger for å si noe om hvorvidt Engeset er så udugelig som Apenes vil ha det til. Han er vel en blant mange relativt anonyme stortingsrepresentanter. Derimot mener jeg det bare er positivt at det blir debatt og kamp om nominasjonene. Alt for mange av nominasjonene skjer nærmest automatisk. I så måte er det som har skjedd på Østfold Høyres nominasjonsmøte etter min mening helt OK.

Derimot er det atskillig mer betenkelig at kun 29 mennesker avgjør hvem som skal bli stortingsrepresentant. Høyrenominasjonen i Østfold er en god illustrasjon på hva jeg skrev onsdag – at det norske nominasjonssystemet er lite demokratisk.
Linker: VG og Dagbladet.

Sitatet

Sjeldent KrF-talent
Lørdag lyttet jeg til Hilde Ekeberg (24) fra Lillehammer, «student» og nå toppkandidat for KrF i Oppland. Det slo meg mens hun holdt en gnistrende engasjert og god KrF-tale at hadde hun vært en tilpasset AUF-er, hadde hennes karriere på Stortinget vært udiskutabel. Det er ikke ofte en som politisk reporter opplever slike unge talenter innta en topplass.
Politisk redaktør Hallvard Grotli i GD

"Ekspertkommentatorene"

Skjønner ikke redaksjonene i etermediene at folk går lei av gjengangerne som innkalles som såkalte ekspertkommentatorer i nyhets- og aktualitetssendingene? Når en ser hvor snever denne kretsen er, skulle en tro det ikke finnes folk med vett og innsikt utenfor den Oslo sentrum.

Olav Østrem skriver om fenomenet Klassekampen sist onsdag: ”Ambisjonene om å være folkeopplysende forlates i det øyeblikk dagens utsendte fra Versto–Simensen–Stanghelle–Skarsbø Moen–Nakkim–Strand inntar stolene og får drøye fem minutter til å forklare seerne hva man nettopp har vært vitne til.” – Østrem kritiserer hvordan gjengangerne blir satt til dommere over politikere som er invitert til studio for å debattere. Han irriterer seg med rette over at kommentatorene er freidige nok til å uttale seg om hva ”velgerne” måtte synes og mene, og avslutter med å spørre om det ikke kunne være et alternativ å ”droppe kommentatorene til fordel for gjester med innsikt i debattens faktiske tema? Så kunne alle vi "velgerne" fått et bedre grunnlag for selv å finne ut hva vi skal tro?”

Tiltredes – idet jeg viser til innlegg på bloggen min 16. februar 2007 og 9. mars 2007.

Sitatet

SV's flystyrt
SV kan vanskelig vri seg unna at de må regnes som tilhenger av at det kjøpes inn nye amerikanske jagerfly.
Magne Lerø i Ledelse

Nominasjon og demokrati

De politiske partienes nominasjonsprosesser foran stortingsvalget neste år er inne i sin avgjørende fase. Igjen opplever vi at en håndfull medlemmer av de politiske partiene i virkeligheten bestemmer hvem som skal bli stortingsrepresentanter.

De samme politikerne som ynder å snakke om mangelen på demokrati i kirken fordi så få deltar i menighetsrådsvalgene, holder fast ved et system der bare 1,7 % av velgerne deltar i prosessen som avgjør hvem som skal sitte på Stortinget. Det hører med til bildet at stadig færre melder seg inn i de politiske partiene. Når hele nominasjonsprosessen dertil er svært så lukket, er bare to ord dekkende for situasjonen – lite demokratisk.

”Alle” hyller USA for valget av Barack Obama som president. Med det norske nominasjonssystemet ville han aldri blitt valgt. Hillary Clinton hadde da blitt demokratenes
presidentkandidat. Selv om det ikke hadde vært noe dårlig valg, forteller det oss at med det norske systemet ville en kandidat som ikke har gått gradene i partiet, neppe ha nådd opp.

I Akershus Venstre brukte en av Abid Rajas motkandidater mot ham at han ikke hadde politisk erfaring (les: gått gradene i partiet). Etter min mening er det bare fint at noen kommer ”direkte inn”, som det heter. Vi opplever stadig at stortingsrepresentanter som har sittet både en, to og tre perioder, blir fornærmet hvis de ikke blir renominert.

Representanter med lang stortingsansiennitet ser ut til å mene at de har en slags moralsk rett til fortsatt stortingsmandat. Satt på spissen: snarere tvert imot. Riktignok kan det være bra at enkelte i topplederverv i politikken bør sitte en tid av hensyn til kontinuiteten. Men det bør gjelde de færreste. Det er sunt med utskifting. Politiske tillitsverv bør ikke bli en jobb blant andre jobber. Det skal ikke være stillingsvern for politikere. Det undrer meg at de politiske partiene er så såre fornøyd med situasjonen. Det kan se ut til man er mer opptatt av å verne om sine posisjoner enn å gjøre systemet mer demokratisk.
Link: VG og Dagbladet.

Folkeavstemning om statskirken

Så er Einar Gelius ute igjen. Denne gangen har han sammen med en teologiprofessor fått med seg Senterungdommen – eller kanskje er det omvendt – på et utspill om at statskirkespørsmålet må legges ut til folkeavstemning.

Forslaget er fullstendig urealistisk og dødfødt. Det vil i praksis være umulig å formulere et meningsfylt spørsmål som egner seg for et ja eller nei i en folkeavstemning. En statskirke kan være så mangt. Statskirken i dag er noe helt annet enn den var for bare få år siden. Noen vil også si at den vi vil få når stortingspartienes kirkeavtale i vår settes ut i livet, fortsatt vil være en slags statskirke ”light”.

”Gjennom kirkelig statsråd sikrer man at Kirken er i tråd med folkemeningen til enhver tid. Kirkelig statsråd er selve fundamentet for folkekirken”, sier Gelius. Dette er folkekirketenkning på villspor, en kirketenkning som er totalt uten forståelse for at vår kirke er en bekjennelseskirke. Den norske kirke er framfor alt kalt til å bekjenne troen på Jesus Kristus, og føre videre til nye generasjoner det profetiske og apostoliske vitnesbyrd i Den Hellige Skrift, slik vår kirke har formulert det i sine bekjennelsesskrifter. Folkekirken er ikke folkets kirke i den forstand at det er folkemeningen som er høyeste autoritet i kirken. Bare så lenge kirken er seg bevisst hva den tror - og på hvem den tror, kan den gjøre sin egentlige gjerning i folket og for folket.

Hva en folkekirke er, må forstås ut fra hva som er siktepunktet og målet for folkekirken. Folkekirketanken er ikke uttrykk for en faktisk identitet mellom folk og kirke, men et uttrykk for det siktepunkt at hele folket skal omfattes med evangeliets og sakramentenes tilbud, skrev Støylen-kommisjonen i 1969. - I sin bok "La kirken være kirke" uttrykker Andreas Aarflot det slik: Kirken er folkekirke ikke etter sitt vesen, men etter sin intensjon.

Den prosessen som ble satt i gang ved kirkeavtalen i vår, vil ikke kunne stoppes. Heller ikke av politikere som måtte ønske å bruke påstått mangel på demokrati i kirken som påskudd for å opprettholde statlig makt over kirken. Dertil har saken alt for mye med religionsfrihet og menneskerettigheter å gjøre. Som på andre områder er folk med reaksjonære holdninger dømt til å mislykkes også her.

Skolegudstjeneste

Det nærmer seg jul og igjen blir det debatt om skolegudstjenester og andre markeringer av julens kristne innhold i skolen. I fjor ble Danvik skole i Drammen nasjonalt kjent fordi noen klasser ved skolen skulle av gårde for å se et julespill i en lokal kirke i skolens nærområde. Julespillet er en mangeårig tradisjon og har en høy kvalitet. En forelder-aktivist full av fordommer overfor kristne trossamfunn klarte gjennom en krass e-post å få rektor til å avlyse elevenes besøk i kirken. Det hjalp ikke at flere av elevene ved skolen var med i julespillet Heller ikke at Foreldreutvalget ved skolen mente elevene burde få se det eller at elevene hadde gledet seg. Rektors offisielle begrunnelse var at hun ikke hadde informert foreldrene godt nok om julespillet.

Også i år oppføres julespillet i den samme kirken. Drammensskolene er invitert til å se julespillet. Ingen skoler har meldt seg. Heller ikke Danvik skole. Mindretallstyranniet har vunnet fram.

I år har rektorene ved Lillehammer-skolene med tilslutning fra skolesjefen bestemt at det ikke skal arrangeres noen skolegudstjenester før jul i kommunen. Foreldre reagerer og sier at dersom ikke skolelederne går tilbake på vedtaket, er de ikke fremmed for å starte et foreldreopprør. ”Jeg tar gjerne på meg å kjøre hele skolen opp og ned for å få barna til kirken”, sier en av foreldrene ved Røyslimoen skole, som ligger høyt oppe i åsen ovenfor Lillehammer sentrum. En enquete i lokalavisen viser at mer enn tre firedeler av nesten 700 svarere er uenig i skoleledernes avgjørelse.

I Stortingets spørretime i desember i fjor slo kunnskapsminister Solhjell fast det er helt greit å ha en skolegudstjeneste som en del av skolens generelle virksomhet så lenge foreldrene har rimelig tid til å gi melding om eventuelt fritak og man har godt organiserte alternativ. Ifølge statsrådens uttalelse til Vårt Land i dag er det heller ikke i strid med den nye formålsparagrafen som nylig ble vedtatt, å gjennomføre slike skolegudstjenester.

På denne bakgrunn er det virkelig grunn til å spørre hva som får skoleledere til å si nei. De kan umulig skylde på hensynet til det mindretallet som ikke ønsker å være med. Det er gitt klare retningslinjer for hvordan hensynet til disse skal håndteres med likeverdige alternative tilbud. Begrunnelsen fra en av Lillehammer-rektorene om at elevene til tross for alternativt tilbud kan føle press til å delta, holder ikke. Her er det snakk om at skolene gjør jobben sin. De kan heller ikke vise til at skolelov og læreplan hindrer skolene i å delta i skolegudstjenester. Som profesjonelle yrkesutøvere bør de vite bedre. Til alt overmål har altså skolestatsråden slått uttrykkelig fast at noen hjemmel for sine nei kan skolelederne i hvert fall ikke finne der.

Jeg nøler i det lengste med å tro at skoleledernes uvilje bunner i egne ideologiske holdninger eller kristendomsfobi. Årsaken ligger antagelig i engstelse. Spørsmålet er om ikke en del skoleledere rett og slett er redde for aggressive reaksjoner fra kritiske foreldre, som gjerne er dyktige til å gå ut i mediene med sine reaksjoner. Det kan oppleves tøft for skoleledere når slike situasjoner oppstår. Da er det tryggere å droppe det hele for å slippe bråk - under dekke av honnørord som toleranse, respekt for mindretallet og nøytralitet.

Derfor må foreldre som ønsker at deres barn skal lære vår religiøse og kulturelle tradisjon å kjenne, gjøre nettopp det foreldreopprøret som Lillehammer-foreldre maner til.

Pensjonistbloggerfenomenet

Sjefredaktøren i Drammens Tidende, Geir Arne Bore, kommenterer på sin blogg Drammensgranitt det han kaller ”pensjonistbloggerfenomenet” (!) Utgangspunktet for kommentaren er at hans far, Thor Bjarne Bore, tidligere sjefredaktør i Vårt Land og Stavanger Aftenblad, nylig har etablert en blogg. Thor Bjarne satser på å lage en sitatblogg.

Bore junior konstaterer at det ikke er så mange pensjonister som blogger. Han er hyggelig nok til å nevne min blogg som eksempel på at nettet dog ikke er fritt for pensjonistbloggere.

Som det går fram av Bloggarkivet mitt, har jeg blogget i et par års tid. Det er morsomt å blogge. Jeg har alltid likt å følge med i samfunnsdebatten og har aldri kunnet være den daglige avislesingen foruten. Nyhetssendingene i etermediene morgen og kvekd er et "must", og etter at nettavisene kom, går det unektelig en del tid også til disse. Å skrive blogg med kommentarer til aktuelle hendelser, debatter og spørsmål i tiden, skjerper oppmerksomheten. Å formulere sine tanker og meninger skriftlig bidrar til å holde de små grå i gang.

Å blogge anbefales. Mange mennesker som har levd noen år, kvier seg fordi de mener de ikke takler det rent tekniske med å komme på nett. Men det er mye, mye lettere enn mange tror. Den bloggen du nå leser, er rett og slett så enkel å komme i gang med at det nesten ikke er til å tro. Det er bokstavelig talt gjort på en-to-tre. Å legge inn det du så skriver er tilsvarende enkelt. Klikk på ”Opprett en blogg” øverst til høyre på denne siden og følg anvisningene.

Bloggen bør ikke bare være de unges arena. Også mennesker litt opp i årene bør ta nettet i bruk. Jeg sier bare – sett i gang!

Kirkemøtet - Alt som før, nesten

Det er ti år siden jeg siste gangen møtte som medlem på Kirkemøtet. I år har jeg fulgt møtet fra tilhørerplass på bakerste benk. Jeg konstaterer at det meste er som før. Sakene behandles grundig og seriøst i komiteene. Innleggene fra talerstolen er stort sett saklige og konstruktive. At noen få finner det nødvendig å bruke plenummøtenes dyrebare tid til pinsettkritikk av komiteinnstillinger og forslag av typen ”kommafeil”, er også som før.

Også som før er det sosiale og åndelige fellesskapet godt, selv om et alt for trangt møterom, som ikke på langt nær ga plass til alle møtedeltagerne, ikke akkurat er det mest velegnede til de daglige morgenandaktene. Kirkemøtet vil utvilsomt tape noe meget verdifullt hvis man ikke legger til rette for at så mange som mulig av deltagerne slutter opp om det åndelige fellesskapet.

Årets Kirkemøte hadde for en gangs skyld ikke homofilispørsmålet på dagsorden. Dermed var det glissent på pressebenken. Også det som før. I mediene blir kirken ofte anklaget for å være alt for opptatt av homofili og sex. Mulig det. Men på dette området slår kirken i hvert fall ikke mediene selv. Jeg opplevde selv i min aktive kirkemøtetid hvordan kameraene ble rigget ned og mange journalister forduftet straks Kirkemøtet avsluttet behandlingen av en homofilisak og gikk over til å behandle saker av typen miljøvern og trosopplæring.

Men på ett punkt har Kirkemøtet virkelig forandret seg. Det gjelder de unges plass og innsats. Ungdommens kirkemøte har nå fire representanter med tale- og forslagsrett på Kirkemøtet. Disse representantene imponerte med sine spenstige innlegg - preget av ungdommelig Kristusglød, og med sine konstruktive forslag.

Jeg har alltid ment at ungdom skal tas på alvor – i den forstand at deres innlegg og forslag skal behandles akkurat like seriøst som det alle andre kommer med. Det har vært en tendens til at mer ”voksne” i kirkelige sammenhenger uhemmet bejubler de unges innlegg og slutter seg til deres forslag – uavhengig av saklighet og fornuft. De unge på årets Kirkemøte signaliserte både gjennom ord og handling at de fraber seg en slik misforstått omfavnelse.

En av de unge representantene, Jenny Skumsnes Moe, sa i en hilsen under Kirkemøtets jubileumsmarkering mandag: ”Å oppleve vår deltakelse som meningsfull er veldig viktig for oss her. Og det hviler et spesielt ansvar på oss unge som allerede er deltakere i den kirkelige strukturen. For å tenke etter og arbeide fram det som gjør opplevelsen av å være deltaker her bra. Rett og slett. Å oppleve å bli løftet opp som ung i kirken er bra, men vi er nødt til å ta skrittet videre. Vi unge må komme oss ned fra pidestallen, komme ned og finne en åpning i ringen og at vi kan bli med i den. På samme plan.” - - Nettopp.

Kirkemøtets basis og oppgave

Den tredje dagen på Kirkemøtet her i Øyer ble avsluttet med et seminar i går kveld. Kirkemøtets 25 års jubileum ble viet oppmerksomhet gjennom innlegg fra tidligere og nåværende sentrale kirkeledere. Blant foredragsholderne var biskop emeritus, Andreas Aarflot, som har mye av hovedæren for at Den norske kirke har et Kirkemøte. Aarflots tema var Kirkemøtets basis og oppgave som åndelig lederorgan i kirken. Han tydeliggjorde denne basisen og oppgaven på en måte som bør gi Kirkemøtets deltagere stor frimodighet i deres arbeid.

Aarflot slo fast at Kirkemøtet slik det nå er etablert i Den norske kirke, representerer det Guds folk som har sitt hjem i denne kirke. ”Det er et Kirkemøte som springer frem av det lokale troens fellesskap hvor Kristi venner samles til gudstjeneste, bønn og lovprisning. Det er et organ som har sine røtter i det forkynnelsens og sakramentenes fellesskap som finnes der døpte mennesker i vårt land samles som menigheter i sine kirker,” sa Aarflot og fortsatte: ”Fra disse mennesker har Kirkemøtet sitt mandat, dem er dere satt til å tjene, det er gjennom deres valg og kall delegatene er utpekt til den felles oppgave å stå for lederskapet i kirken. Det er for dem og for Gud dere skal gjøre regnskap for forhandlinger og beslutninger. Det er dette som gir Kirkemøtet en prinsipielt annen karakter enn et politisk forum, eller et vanlig demokratisk organ.”

Aarflot unnlot ikke å komme med et par kritiske merknader til aktuelle saker. Idet han understreket at kirkens embetsbærere har en uavhengig basis i det kall og den ordinasjon de har fått fra kirkesamfunnet, mente han det er prinsipielt betenkelig at de nye forslag til en demokratireform i Den norske kirke kan komme til å forrykke balansen mellom den leke representasjon i Kirkemøtet og det antall medlemmer som representerer ordinerte og vigslede personer eller kirkelig tilsatte med instruksfestet tjenesteansvar i kirken.

Med referanse til Apostelkonsilet i Jerusalem (beskrevet i Apostelgjerningene 15) minnet han også om at når en beslutning er fattet, må det bety slutten på all kontrovers. ”Det er behov for å skjerpe bevisstheten om Kirkemøtets både åndelige og formelle autoritet, hvis det skal fremstå som det lederorgan det er ment å skulle være”, sa Aarflot, og føyde til: ” Det er også behov for å styrke viljen til grunnleggende solidaritet hos medlemmene overfor de beslutninger som fattes.”

De av møtets deltagere som har levd noen år, var neppe i tvil om at Aarflot her siktet til konkrete eksempler på at bl a enkelte biskoper ikke har levd opp til dette solidaritetsprinsippet.

Både Aarflot og de andre innledernes foredrag finnes på kirken.no

Kirkemøtet - En evangelists gjerning

På hvert Kirkemøte blir det holdt et hovedforedrag. Det blir gjerne holdt av en invitert gjest. Denne gangen var presten, salmedikteren og forfatteren Eivind Skeie foredragsholder. Jeg tror jeg har hørt omtrent halvparten av hovedforedragene gjennom Kirkemøtets 25-årige historie. Som regel har det vært gode foredrag. Men jeg har aldri hørt noe bedre enn det Eivind Skeie ga oss her i Øyer i formiddag.

Temaet var Kirkemøtets hovedtema denne gangen – ”Jeg tror på Jesus Kristus”. Gjennom tale og gjennom salmer ga Eivind Skeie oss et bilde av bredden, dybden og høyden i Kristus-skikkelsen jeg knapt tror jeg har hørt maken til. Det er umulig å referere et slikt foredrag. Det må høres!

Skeie gikk heller ikke av veien for å levere en rekke kraftige, men godt begrunnede utfordringer til kirken. Jeg nevner noen få: Hvordan skape begeistring for troen? Hvor er kildene for vår felles spiritualitet for tilbedelsen av mysteriet? Er det mulig for vår kirke å kunne si noe samlet om Ordets og Skriftens autoritet i kirken, og skulle vi prøve å formulere det? Hvem er utrustet til å stå med den kristne inkarnasjonstanke på tidens religiøse torg? Hvor er troens glade evangelister i vår kirke?

Noen ord om den siste utfordringen – etterlysningen av evangelistene i vår kirke. Med fare for å bli litt selvopptatt minnes jeg at nettopp dette spørsmålet stilte jeg selv i min siste åpningstale på Kirkemøtet. Det var i 1998. Jeg stilte da spørsmålet: Er vi opptatt av Jesus i kirken? Et retorisk spørsmål, naturligvis. Visst er vi opptatt av Jesus i kirken. Dagens hovedtema viser det. Ikke desto mindre bør spørsmålet stilles, stadig på nytt. Den dag noe er blitt selvfølgelig, er vi i ferd med å miste det.

Også for ti år siden ble spørsmålet stilt hvor det er blitt av evangelisten. Jeg spurte da og gjentar i dag: Hva tenker vi om denne spesielle tjenesten i kirken? Er vi er i ferd med å plassere evangelisten på mørkeloftet? Bibelen lærer oss at Gud "satte noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere", alt gitt til å bygge menighetens enhet. Vi er alle kalt til å vitne om vår Herre og Frelser. Ikke desto mindre er det en særskilt oppgave som Skriften omtaler som "evangelist", som svarer til en bestemt nådegave.

I vår kirke har evangelist-tjenesten tradisjonelt særlig fått rom innenfor de frivillige organisasjonene for indre og ytre misjon. Innenfor denne sammenhengen er mennesker blitt kalt - og forstått seg å være kirkelig sett rettelig kalt - til å gjøre en evangelists gjerning i vårt folk. I dag er det knapt noen igjen. Hvordan stiller vi oss til det? Synes vi at det kan være like greit? Hva tenker de frivillige organisasjonene, som her har ansett seg å utføre et særlig oppdrag på kirkens vegne, om dette? Satser man på å be og lokke fram evangelist-gavene, eller har man nærmest gitt opp å tro at de finnes? Den tjenesten som de frivillige organisasjonene har ivaretatt på dette punkt på kirkens vegne, kan kirken ikke være foruten, hvis vi vil være en levende kirke som vil fornyelse og vekst. Derfor må de frivillig organiserte evangeliseringsbevegelsene i kirken utfordres til å fornye sine visjoner om å arbeide fram evangelist-nådegavene, kalle mennesker med slike gaver til tjeneste og sende dem ut med det oppdrag å rope ut til menneskene budskapet om det ene nødvendige - at "du må omvende deg å tro på Jesus skal du bli frelst".

Evangelisten hører til i det nådegave- og tjenestespektrum som må finnes i en levende kirke. Hvis ikke de frivillige organisasjonene ser seg i stand til å ivareta denne oppgaven, må kirken gjennom sine rådsorganer ta opp utfordringen.

Kirkemøtet – Tankevekkende innlegg

Det mest tankevekkende innlegget i Kirkemøtets generaldebatt her i Øyer i dag, ble holdt av Torstein Husby, som representerer Oslo bispedømme på Kirkemøtet. Husby undret seg bl a over det faktum at Den norske kirke blør i begge ender. ”Ingen styrtblødning”, sa han, ”men en stille blødning”.

Husby konstaterte at på den ene siden har vi en avskalling til høykirkeligheten, som ønsker en kirke med et fast fundament og som tør være utrendy, og på den annen side lavkirkeligheten, der man ser klare tegn til at man ønsker å forlate Den norske kirke. ”Det er interessant å se at høy- og lavkirkeligheten finner hverandre i et spennende fellesskap om kristne grunnsannheter, slik mottagelsen av pavens Jesus-bok er et eksempel på”, sa Husby, som også minnet om Frikirkens nei til å inngå samarbeidsavtale med Den norske kirke.

”Jeg håper jeg tar feil, men jeg engster meg litt når Den norske kirkes kommunikasjon med politiske styringsstrukturer er bedre enn den ser ut til å være i møte med nære kristne trosfeller i andre samfunn”, sa Husby, og fortsatte: ”Jeg er noe bekymret for at vår kirke kan bli stående på et sidespor i full harmoni med tidens melodi og i gjennomdemokratisert forståelse med våre politiske myndigheter, men ute av rytme i forhold til medkristne som det er nærliggende å samarbeide med.”

Husby sa han trodde kirken vår står ved et veiskille. Han mente at vi på mange måter er tilbake til utgangspunktet, hvor vi må erkjenne at vi lever i en etterkristen tid. Derfor var det hans mening at Kirkemøtet i årene fremover i økende grad må sette dagsorden selv, skjele mindre til politiske trender og mer til det gode og økende økumeniske samarbeide med brødre og søstre i andre kirkesamfunn.