De uunnværlige

Radio- og TV-kanalenes nyhets- og debattprogrammer er en viktig arena i samfunnsdebatten. En type innslag som er blitt stadig mer vanlig, er at redaksjonene henter inn ”eksperter” utenfra til å kommentere nyhetene.

Selv holder jeg meg for det meste til NRK radio og TV og TV2. Her lytter og ser jeg til gjengjeld ganske mye. Tre ting slår meg når det gjelder ekspertene og deres kommentarer:
For det første er det stort sett de samme som går igjen. Skal man tro radio- og TV-redaksjonene ser det ut til at noen nærmest er uunnværlige. Blant disse hører åpenbart Harald Stanghelle og Arne Strand til de aller mest uunnværlige. Jeg har ikke gjort noen systematisk opptelling, men i løpet av de siste dagene har jeg notert at mandag så vi Stanghelle i Redaksjon En, onsdag deltok Stanghelle i Tabloid og Strand i Redaksjon En. Torsdag hørte vi Strand i NRK2/Politisk kvarter og Stanghelle på Frokost TV, Dagsnytt 18 og Tabloid. Og i morges (fredag) møtte vi Strand igjen på Frokost TV. Listen er sikkert ikke uttømmende for disse dagene, men tilstrekkelig til å illustrere mitt poeng.

For det andre slår det meg at de uunnværlige gjerne sier det samme. Når samme person vandrer fra kanal til kanal samme dag og uttaler seg om samme sak, hører vi naturlig nok det samme gjentatt om igjen og om igjen, til dels med nøyaktig de samme formuleringene. Mer overraskende er det at de ulike kommentatorene også har en tendens til å si det samme. Og når de opptrer sammen, er de sjelden uenige.

For det tredje har de uunnværlige ekspertene en tendens til å uttale seg svært så skråsikkert. Her blir ”sannheten” slått fast, enten det dreier seg om SV’s regjeringspine eller pressens arbeidsmetoder. Ekspertene framstår med en autoritet som i praksis nærmer seg det autoritære.

Mange spørsmål melder seg. Mediemangfoldet skal være et gode. Man snakker i festtalene om verdien av den differensierte presse. Men hvor blir den av med en slik praksis? Det er liten geografisk avstand mellom redaksjonene. Det er lettvint å taue inn ”eksperter” fra naboen. Man kjenner hverandre godt, og faren for at man begynner å "digge" hverandre er til stede. Men finnes det virkelig ikke vettuge folk andre steder? Rett nok, det hender det dukker opp en kommentator fra en redaksjon som ikke er lokalisert til Oslo sentrum, eller for den saks skyld fra meningsbærende aviser som Vårt Land og Klassekampen. Men det skjer bare så alt for sjelden. Skråsikkerheten har antagelig med den pålagte ekspertrollen å gjøre. Eksperten kjennetegnes ved at han/hun vet noe som få andre vet. Greit nok når det gjelder saker man virkelig kan si noe sikkert om. Men sakene dreier seg som regel om politiske og ideologiske spørsmål der i prinsippet enhver av oss er ”ekspert”.

Stanghelle og Strand er bare nevnt som eksempler. De er begge dyktige pressefolk, og gjør det de blir bedt om. Kritikken vender seg mot redaksjonene. Så vel prinsippet om den differensierte presse som hensynet til demokratiet tilsier at disse må utfordres til å søke atskillig videre ut enn det vi ser praktisert. Jeg etterlyser større bredde og variasjon i personutvalget og en rolle mindre preget av ”ekspertkommentator”.