Langt inn i den rød-grønne leiren er kritikken sterk mot regjeringens utnevnelse av Øystein Djupedal som fylkesmann i Aust-Agder. Utnevnelsen smaker av da også ”plaster på såret” og politisk kameraderi. Statsministeren har problemer med å forklare seg.
Men dette er som det alltid har vært. Fylkemannsembetene er tydeligvis reservert for avgåtte rikspolitikere. Det burde alle nå ha lært. Rekken av tidligere statsråder og stortingspolitikere som er eller har vært i embetet er styggelig lang. Skiftende regjeringer deler ut disse jobbene som takk for rikspolitisk innsats.
To av de andre søkerne i Aust-Agder roper høyt i protest. At Einar Gelius blåser i barten, er som ventet. Han blir ikke noen mer kvalifisert søker for det. Vidar Kleppes søknad er vel mer som en kuriositet å regne. Derimot er det én søker som virkelig har grunn til å føle seg forbigått, konstituert fylkesmann Svein Åril. Hans erfaring fra 15 år som assisterende fylkesmann skulle tilsi at knapt noen var bedre kvalifisert. Men mot rikspolitikerne kjemper selv den beste forgjeves.
3 kommentarer:
Et godt og nyansert innlegg. Jeg reagerer på prosessen, og er nok litt redd for Djupedal, men samtidig tror jeg han kan være en spennende kandidat. Vi får bare passe litt ekstra på.. :)
Jeg reagerer også på prosessen - i aller høyeste grad. Men mitt innlegg er skrevet i en slags resignasjon. Det er lenge siden jeg har forsonet meg med at fylkesmannsembetene som regel er gjenstand for politiske utnevnelser. Hvor spennende Djupedal er, kan vel diskuteres. jeg mener han er en av de dårligste statsrådene vi har hatt på lenge. Jeg synes rett og slett han ikke er dyktig nok.
Synes det må være litt pinlig for Djupedal også - han vet jo han får jobben som et plaster for såret.
Men kan jo skjønne at han vil flytte til Aust-Agder. Her er det så trivelig!
Legg inn en kommentar