På hvert Kirkemøte blir det holdt et hovedforedrag. Det blir gjerne holdt av en invitert gjest. Denne gangen var presten, salmedikteren og forfatteren Eivind Skeie foredragsholder. Jeg tror jeg har hørt omtrent halvparten av hovedforedragene gjennom Kirkemøtets 25-årige historie. Som regel har det vært gode foredrag. Men jeg har aldri hørt noe bedre enn det Eivind Skeie ga oss her i Øyer i formiddag.
Temaet var Kirkemøtets hovedtema denne gangen – ”Jeg tror på Jesus Kristus”. Gjennom tale og gjennom salmer ga Eivind Skeie oss et bilde av bredden, dybden og høyden i Kristus-skikkelsen jeg knapt tror jeg har hørt maken til. Det er umulig å referere et slikt foredrag. Det må høres!
Skeie gikk heller ikke av veien for å levere en rekke kraftige, men godt begrunnede utfordringer til kirken. Jeg nevner noen få: Hvordan skape begeistring for troen? Hvor er kildene for vår felles spiritualitet for tilbedelsen av mysteriet? Er det mulig for vår kirke å kunne si noe samlet om Ordets og Skriftens autoritet i kirken, og skulle vi prøve å formulere det? Hvem er utrustet til å stå med den kristne inkarnasjonstanke på tidens religiøse torg? Hvor er troens glade evangelister i vår kirke?
Noen ord om den siste utfordringen – etterlysningen av evangelistene i vår kirke. Med fare for å bli litt selvopptatt minnes jeg at nettopp dette spørsmålet stilte jeg selv i min siste åpningstale på Kirkemøtet. Det var i 1998. Jeg stilte da spørsmålet: Er vi opptatt av Jesus i kirken? Et retorisk spørsmål, naturligvis. Visst er vi opptatt av Jesus i kirken. Dagens hovedtema viser det. Ikke desto mindre bør spørsmålet stilles, stadig på nytt. Den dag noe er blitt selvfølgelig, er vi i ferd med å miste det.
Også for ti år siden ble spørsmålet stilt hvor det er blitt av evangelisten. Jeg spurte da og gjentar i dag: Hva tenker vi om denne spesielle tjenesten i kirken? Er vi er i ferd med å plassere evangelisten på mørkeloftet? Bibelen lærer oss at Gud "satte noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere", alt gitt til å bygge menighetens enhet. Vi er alle kalt til å vitne om vår Herre og Frelser. Ikke desto mindre er det en særskilt oppgave som Skriften omtaler som "evangelist", som svarer til en bestemt nådegave.
I vår kirke har evangelist-tjenesten tradisjonelt særlig fått rom innenfor de frivillige organisasjonene for indre og ytre misjon. Innenfor denne sammenhengen er mennesker blitt kalt - og forstått seg å være kirkelig sett rettelig kalt - til å gjøre en evangelists gjerning i vårt folk. I dag er det knapt noen igjen. Hvordan stiller vi oss til det? Synes vi at det kan være like greit? Hva tenker de frivillige organisasjonene, som her har ansett seg å utføre et særlig oppdrag på kirkens vegne, om dette? Satser man på å be og lokke fram evangelist-gavene, eller har man nærmest gitt opp å tro at de finnes? Den tjenesten som de frivillige organisasjonene har ivaretatt på dette punkt på kirkens vegne, kan kirken ikke være foruten, hvis vi vil være en levende kirke som vil fornyelse og vekst. Derfor må de frivillig organiserte evangeliseringsbevegelsene i kirken utfordres til å fornye sine visjoner om å arbeide fram evangelist-nådegavene, kalle mennesker med slike gaver til tjeneste og sende dem ut med det oppdrag å rope ut til menneskene budskapet om det ene nødvendige - at "du må omvende deg å tro på Jesus skal du bli frelst".
Evangelisten hører til i det nådegave- og tjenestespektrum som må finnes i en levende kirke. Hvis ikke de frivillige organisasjonene ser seg i stand til å ivareta denne oppgaven, må kirken gjennom sine rådsorganer ta opp utfordringen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar