Pussig at straks det blir litt støy i en organisasjon, er makthavere raskt ute med krav om eksklusjon. Jeg har selv erfaring med dette i kristelig organisasjonsarbeid. Nå opplever vi det i forbindelse med nominasjonene i politiske partier. Vi så det Østfold Høyre etter Georg Apenes’ infame angrep på Martin Engeset. Også i Hordaland Krf har man hatt turbulens i forbindelse med nominasjonen. Framstøtet fra en gruppe aksjonister for å få Anita Apelthun Sæle nominert mislyktes. Nominasjonen endte bl a med Ingebrigt Sørfonn, som har sittet på Stortinget fra 1997, ble vraket til fordel for en atskillig yngre mann. Fylkeslederen i Krf karakteriserer vrakingen som en ren hevnaksjon fra aksjonistenes side.
Etter det jeg forstår mener ledelsen i Hordaland Krf at aksjonistene har gjort seg skyldig i urent trav i nominasjonsprosessen. Jeg har ingen forutsetninger for å vurdere hva som har foregått. Jeg kjenner fylkeslederen, Kristian Helland, som en sindig og fornuftig mann. Når han går til det skritt å be Krf sentralt om å vurdere å innføre en eksklusjonsparagraf i partiets vedtekter, har han antagelig rett i at det har foregått kritikkverdige aksjoner.
Ikke desto mindre mener jeg det blir feil å diskutere eksklusjon. Verken sterke personkarakteristikker eller tvilsomme aksjonsmetoder bør møtes med et slikt våpen. Urent trav i den politiske kamp i demokratiske partier kan bare møtes med engasjert argumentasjon i åpent lende. Når det er mulig å få kastet en kandidat gjennom lite høvisk ordbruk eller gjennom organiserte hevnaksjoner, skyldes det mangel på politisk engasjement blant folk flest og et nominasjonssystem som gir rom for tilfeldigheter. Det burde bekymre partiledere både lokalt og sentralt mer enn at folk som har sittet både to og tre perioder på Stortinget, ikke blir nominert på nytt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar