Olav Thon slår til

Har du noen gang hørt om en næringslivstopp som mener han ikke fortjener den skyhøye fallskjermen han får etter at han har ledet en virksomhet så dårlig at han må slutte? Gründeren og mangemilliardæren Olav Thons oppgjør med toppledernes fallskjermavtaler i VG i dag er høyst betimelig. At en toppleder er sikret lønn en tid etter at han må gå av, er ikke urimelig. Men fallskjermer i form av flere årslønner og pensjonsavtaler utenfor enhver rimelighet er fullstendig uakseptabelt.

Jeg slutter aldri å undre meg over hvor totalt ufølsomme man er innenfor næringslivet når det gjelder spørsmålet om egne goder. Jeg tviler sterkt på om noen virkelig er så dyktige at de er verdt den prisen de forlanger – eller som styrene tilbyr dem. Det blir hevdet at man må gi så gode tilbud fordi ellers forsvinner de beste ut av landet. Jeg har mine tvil om hvor holdbart argumentet egentlig er. Hvor mange av de norske næringslivslederne er gode nok for de store konsernene i utlandet? Neppe mange. Og hvis det bare er pengene som driver, så bare la dem reise.

Argumentet om at man trenger de skyhøye lønnsavtalene for å gjøre en god jobb, holder ikke. Vi snakker her om folk som under alle omstendigheter ville få en lønn som ligger langt, langt over for eksempel statsministeren. Hvis man har for eksempel fire-fem millioner i året, må man da ha ytterligere fem millioner for å gjøre en god jobb? Har man ikke nok motivasjon i selve gleden ved å gjøre jobben med en slik lønn, egner man seg ikke for å være leder.

Som så mange har sagt før: Man slutter ikke å undre seg over hvor totalt samfunnsmessig umusikalske mange i næringslivets lederskap kan oppføre seg. Thons oppgjør med grådigheten og dumskapen fortjener honnør.