Stebesteforeldre

I mitt familiepedagogiske arbeid har jeg ofte fått spørsmål om de utfordringene man står overfor som stebesteforeldre. Mange opplever i dag å bli stebesteforeldre, enten på grunn av barns samlivsbrudd og gjengifte eller på grunn av eget gjengifte. Å være stebesteforeldre kan være en vanskelig oppgave, men det kan også bli til store glede og berikelse både for barnebarna, for foreldrene og for stebesteforeldrene selv. Forutsetningen er imidlertid at man er oppmerksom på at stebesteforeldreskapet innebærer noen helt spesielle utfordringer, som det er viktig at man har et bevisst forhold til.

Hvordan forholdet skal bli, avhenger av en rekke forskjellige faktorer, som tilsier at det er umulig å si noe generelt om hvordan den konkrete situasjonen skal takles. For eksempel vil det vanligvis være lettere å etablere et nært besteforeldre-barnebarn-forhold hvis de biologiske besteforeldrene er døde eller langt borte. Barnas alder er også viktig. Som oftest vil det nok falle lettere for små barn å knytte seg til stebesteforeldre enn for større barn og tenåringer, som kanskje har vent seg til at det bare er de biologiske besteforeldrene som kan være deres besteforeldre. Vanligvis vil det også virke inn om stebarnebarna er de første barnebarna man har, eller om man allerede har mange barnebarn fra før.

Når en blir stebesteforeldre, gjør en etter min mening klokt i å ta det litt med ro og gjennomtenke situasjonen nøye. Aller først bør en analysere sine egne følelser knyttet til den nye familierollen: Ønsker jeg å etablere nære og sterke bånd til stebarnebarna? Er jeg villig til å gå inn i besteforeldrerollen som om de var mine biologiske barnebarn, eller ønsker jeg helst ikke å involvere meg så mye?

Jeg tror også det er viktig å sette seg godt inn i forholdene i den nye familien som man blir knyttet til, og vurdere om det er noe i familien som gjør det vanskelig å skape gode relasjoner til stebarnebarnet/barna. Ikke minst vil holdningen til barnas foreldre og eventuelt til egen ny ektefelle være viktig. Forholdet til stebarnebarnas foreldre er helt avgjørende for hvordan forholdet til stebarnebarna skal bli.

En bør nok også være seg bevisst at en vanligvis ikke kan forvente at stebarnebarna skal ha det samme nære forholdet til stebesteforeldre som de har til biologiske besteforeldre. Forskning viser at biologiske besteforeldre vanligvis spiller en betydelig viktigere rolle i barnebarnas liv enn stebesteforeldre. Det betyr likevel ikke at stebesteforeldre er uviktige. Det forekommer også - om enn ganske sjelden - at barnebarn føler seg mer knyttet til en stebesteforelder enn til biologiske besteforeldre.

Stebarnebarnas følelser og behov må ha første prioritet. Kanskje sliter barna med store følelsesmessige problemer som følge av foreldrenes samlivsbrudd eller en av foreldrenes død. Barna skal takle både skilsmissen eller tapet av en mor eller far og tilpasse seg en ny mor eller far, samtidig som de kanskje også skal tilpasse seg nye søsken og en helt ny slekt. Tilsvarende krever besteforeldrenes gjengifte etter skilsmisse eller død at barna må igjennom nye tilpasninger. Slike følelsesmessige tilpasningsprosesser kan ta tid. Her er det all grunn til å vise varsomhet og gi barna den tid de trenger.

Som stebesteforelder må man respektere barnebarnas relasjoner til eventuelle øvrige besteforeldre. Her foreligger det muligheter for både sjalusi og konflikter. I likhet med barna føler kanskje også barnas biologiske besteforeldre at stebesteforeldre er en inntrenger som er i ferd med å ”ta fra” dem barnebarna deres, spesielt hvis deres kontakt med barnebarna er blitt mindre som følge av foreldrenes samlivsbrudd. Videre tror jeg det er viktig å unngå forskjellsbehandling av stesøsken. Det er sårende dersom bare de biologiske barnebarna får gaver. Også foreldrene vil oppleve det vondt.

Å være stebesteforeldre innebærer utfordringer. Men utfordringer kan overvinnes, og mange – både voksne og barn – kan fortelle om at stebesteforeldreskapet ble en berikelse for familien. Som lille Marie uttrykte det: ”Før hadde jeg fire snille besteforeldre som jeg var glad i meg. Nå har jeg seks besteforeldre som er glad i meg og som jeg også er veldig glad i.”

Enda en juksemaker

Enda en gang kommer det melding om at en russisk vintersportsutøver er tatt for doping. Denne gangen gjelder det langrennsløperen Alena Sidko, som ble nummer ni i årets Tour de Ski. Hun skal være tatt for bruk av bloddopingpreparatet EPO. Rett før jul ble Tsjepalova utestengt etter å ha testet positivt på EPO under et verdenscuprenn i Italia i februar. Dessverre ble hun utestengt i bare to år. Folk som blir tatt for doping burde selvsagt utestenges for livstid. Dermed opplever vi at juksemakerne kommer tilbake som om ingen ting har hendt.

Det er blitt hevdet at russerne har begynt å ta dopingspørsmålet mer alvorlig. Mulig det. Kanskje kan det faktum at Sidko skal være avslørt i Russland tyde på det. På den annen side lover det ikke godt at man stadig opplever bortforklaringer fra russisk hold når slike saker dukker opp. Slik også denne gangen. Ifølge skal Sidko være vraket fra det russiske OL-laget på grunn av at hun var overvektig. Troverdig?

Slutt for Saddams fetter

Jeg kan ikke akkurat si jeg sørger over at Ali Hassan al-Majid, kjent som ”Kjemiske Ali”, ikke lenger er blant oss. Etter flere dødsdommer ble Saddam Husseins fetter og tidligere innenriksminister i Irak henrettet i dag morges. Neppe mange vil savne en mann som til de grader gjorde seg skyldig i forbrytelser mot menneskeheten. Tilnavnet ”Kjemiske Ali” fikk han etter at han systematisk hadde brukt stridsgasser i de såkalte anfalkampanjene, der mer enn hundre tusen kurdere ble drept og over to tusen kurdiske landsbyer og byer ble ødelagt. Det var folkemord. Han ble også dømt til døden for undertrykkelsen av sjiabefolkningen i Sør-Irak og for massemord på sjiitter i Bagdad.

Det er ufattelig hva denne mannen kunne få seg til å gjøre. Men han var ikke alene. Saddam Hussein selv var en tyrann av verste sort, og spyttslikkerne omkring ham gjorde det beste de kunne for å følge opp tyrannens forventninger om å spre død og ødeleggelse, selv blant sitt eget folk. Nå vil en kunne si at de begge har fått som fortjent.

Ikke desto mindre beklager jeg at de ble henrettet. Dødsstraff er en reaksjonsform som ikke er et sivilisert samfunn verdig.

Ansvar for hverandre

Jeg har i dag gitt en blomst til artistene som holdt konsert for Haiti i Operaen i går. (Se høyre spalte.) Her vil jeg gi en ekstra blomst til Ole Paus som var sentral i arrangementet, og som skrev låten ”Den stilleste timen” som artistene framførte på konserten i går kveld. Ole Paus har som regel en meget reflektert holdning til det han gjør. Slik også denne gangen. Han sier til VG at han ville skrive en sang som skulle være mest mulig konkret og inneholde minst mulig føleri, og begrunner sitt engasjement med at vi er samtidig her på kloden, og at vi er ansvarlige for hverandre.

Artistene med Ole Paus i spissen har ikke bare sørget for en del penger til en nødstedt befolkning på Haiti. De bidrar også til å utløse noe av det beste i oss. De inspirerer og motiverer oss til å se litt utover oss selv og til å se at vi er ikke her på jorden bare for å leve for oss selv, men at livets mening er at vi skal tjene hverandre.

Klikk gjerne på banneret til høyre og gi en gave til jordskjelvofrene.

Bøkko bør vise holdning

Når en vokste opp med Hjallis og var en del av den fantastiske entusiasmen som skøytesporten en gang var forbundet med, er det trist å observere den situasjonen sporten er kommet i. Ingen skal bebreide nederlenderne for at de er gode, men når dominansen blir så total som den har vært nå i mange år, sier det seg selv at interessen blir begrenset til de oransjekledte supporterne fra treskolandet.

Vi hadde jo håpet at Norge skulle kunne gjøre nederlenderne rangen stridig. Det har ikke lykkes. Før forrige OL hevdet den norske landslagsledelsen at de skulle tapetsere pallen med norske løpere. Alle husker hvordan det gikk. Og når en ser hva som nå foregår i norsk skøytesport, er det liten grunn til å tro at det vil bli noe bedre. Landslagstreneren ble sparket på grunn av totalt uakseptabel holdning og atferd. Etter det har det bare vært bråk. Mye er sagt i denne saken, men det forundrer meg at det ikke har vært mer oppmerksomhet omkring holdningen til Håvard Bøkko.

Det går an å forstå at en opplagt medaljekandidat i OL lett får mye sympati. Vi vil jo alle gjerne ha norske OL-medaljer. Men for å si det rett ut: Jeg synes ikke Bøkko har vist den holdning han burde ha gjort i denne striden. Selvsagt skal en respektere at han er lei seg for at han mistet Mueller som landslagstrener. Men også Bøkko må forholde seg til Muellers uakseptable atferd mot en annen landslagsløper, som for øvrig også er medaljekandidat i OL. I klartekst: Har Bøkko ingen mening om Muellers holdninger og atferd?

Etter min mening kan han ikke forholde seg ”nøytral” her. Bøkko kunne faktisk for lengst ha bidratt til ro i saken ved å avstå fra Mueller som trener. I stedet vurderer han å bryte med landslaget for å intensivere samarbeidet med en trener som har brutt med grunnleggende etiske prinsipper i idretten. Vi opplever den fullstendig uholdbare situasjon at Mueller sitter på tribunen og fortsatt spiller en hovedrolle i saken, og Bøkkos personlige sponsor oppfører seg totalt uakseptabelt. Dermed fortsetter bråket. Det blir neppe ro før Bøkko og hans miljø forstår at Skøyteforbundet aldri kan droppe prinsippene i denne saken. Selv for OL-medaljer kan prisen bli for høy. Idrettsledelsen gjør rett i å avvise krav fra Bøkko.

Se også:
Eirik Bøkko: Tror Håvard fortsetter på landslaget
Koss vil skvære opp med Bøkko
Både Koss og Bøkko fortsetter

Oppdatering 25. januar:
Anbefaler Esten O. Sæthers kommentar til saken i Dagbladet i dag.

Dagbladet på vei mot stupet?

Dagens store medienyhet er at Dagbladets sjefredaktør Anne Aasheim, trekker seg. Noen beklager dette, og stemningen i redaksjonen er ikke høy. Også kultur- og debattredaktør Peter Raaum sier opp. Opplaget har ikke utviklet seg så positivt som jeg hadde håpet på, sier Aasheim. Som vanlig er når sjefer trekker seg, skryter hun uhemmet av sine medarbeidere, og mener de har så mye kompetanse at hun er sikker på at den negative utviklingen vil snu.

Det er jeg ikke så sikker på. I så fall må det jo være Aasheim selv som ikke har vært dyktig nok. Spørsmålet er om det er så enkelt. Det er mulig avisas ansatte er dyktige, men særlig samarbeidsvillige når det gjelder å løse den krisen avisa lenge har vært inne i, kan de neppe sies å ha vært. På grunn av at avisas opplagstall har rast i mange år, har økonomien tvunget fram reduksjoner i arbeidsstokken. Disse er blitt møtt med reaksjoner som bare har gjort vondt verre. Da grafikerne i avisa i fjor vår ble orientert om nedskjæringer, reagerte de med å forlate jobben, slik at redaktøren den dagen med nød og neppe klarte å få avisa på gata ved hjelp av et annet trykkeri. Da Aasheim i mai 2007 meldte om helt nødvendige nedbemanninger, uttalte lederen av redaksjonsklubben at det var uaktuelt for redaksjonsklubben å diskutere nedbemanninger. Ledelsen kan snu så mange steiner de vil, ble det sagt, men det er innholdet i journalistikken som gjelder. – Men det blir vel ikke akkurat så mye innhold i journalistikken i Dagbladet hvis avisa går dukken?

Kanskje har problemene også noe med innholdet å gjøre? Jeg har aldri forstått at redningen for Dagbladet skulle bestå i å konkurrere på VGs premisser. Stadig opplever vi at Dagbladet stiller med de samme tåpelige førstesideoppslagene som VG. I begge avisene er kjendisreportasjene høyt prioritert. Men VG har tross alt en leserkrets som liker tøvet og lever godt på det. Dagbladet har tradisjonelt vært forbundet med en mer seriøs journalistikk, selv om jeg for min del aldri har sluttet å undre meg over hvor fordomsfull og usaklig Dagbladet kan være overfor miljøer avisa ikke kjenner. På meg virker det som Dagbladet ikke riktig vet hvem det er de vil være.

At Aasheim nå slutter, gjør neppe situasjonen bedre. Antagelig innebærer det bare enda et skritt nærmere døden. For en avis som ikke tror på et liv etter døden, gjelder det derfor å skjerpe seg.

Visdom?

Black metal-musikeren Kristian Espedal, som nylig uttalte at han synes det er helt OK å brenne ned kirker fordi han mener ”veldig, veldig sterkt at symbolverdien ved å brenne ned kirker er bra”, får beholde rollen i en musikal på Den Nationale Scene i Bergen. Uttalelsen var ikke ment som en oppfordring til å brenne kirker, men som en ”filosofisk betraktning”, skriver teatersjefen i en pressemelding.

Så da så. - Kanskje kan det være grunn til å minne om at ”filosofi” egentlig betyr ”kjærlighet til visdom”.

Oppdatering 21. januar:
Arne Johannesen i Politiets Fellesforbund reagerer kraftig på at Espedals ytringer ikke får konsekvenser. Å si at dette bare er en tanke blir for meg en debatt som kun har akademisk interesse, sier Johannesen.

Makt på nettet

Barna tar makt på nettet, skriver Dagbladet i dag. En 14-åring feier de fleste nettavisene av banen når det gjelder bloggtreff, og en ” guttunge”, som avisen kaller 18-åringen, er ansatt i et kommunikasjonbyrå for å gi norske politikere og næringslivsledere råd om bruk av sosiale medier. Men kanskje skal heller ikke tenåringene føle seg for sikre på makta. På den hjemlige arena noterte jeg i helgen at et treårig barnebarn som f.t er opptatt av Thomastoget, spurte sin bestemor om hun kunne google ”Thomas” for ham.

Jo da, de unge er utvilsomt på nett. Men de er ikke alene. For bare noen dager siden så vi oppslag om at de gråhårede er i ferd med å erobre Facebook, slik at tenåringene visstnok ikke lenger synes det er spesielt kult å være der. Ikke rart at mellomgenerasjonen kan føle seg truet.

Fordommer

Tidligere byrådsleder i Oslo, Erling Lae, intervjues i spalten ”Min tro” i Vårt Land lørdag. Hans karakteristikk av miljøer som gjerne vil framstå som ”verdensmestere” i toleranse, burde mane til ettertanke:

”Selv kaller jeg meg kristen og homofil, men i det urbane miljøet jeg vanker, er det for lengst blitt lettere å få aksept for å være homofil enn å være kristen. – Det sekulære og nokså religionsfiendtlige miljøet som finnes i blant annet pressen og det akademiske miljøet, mangler forståelse av hva et trossamfunn er og hva kirken er, og mangler også respekt for religiøs tro. De som angriper fordommer mot homofili, kan ha andre fordommer.”

Uvitende rektor

Aftenposten har de siste dagene rettet søkelyset mot det faktum at norske doktorgradsstipendiater bruker for lang tid på å gjennomføre doktorgraden. En undersøkelse viser at stipendiatene i gjennomsnitt bruker 5 ½ år, mot 3 år normert tid. Enkelte kan holde på i ti år før avhandlingen er ferdig og disputasen er gjennomført.

Det er velkjent at stipendiater blir forsinket fordi de jobber mye ved siden, får barn eller er syke underveis. Andre velger bevisst å ta doktorgraden ”på langs”. Bortsett fra sykdom behøver det ikke nødvendigvis være så ille at slike faktorer fører til at doktorgradsperioden blir forlenget, mange vil si snarere tvert imot. Derimot er det ikke akseptabelt at universitetet ved sin egen praksis bidrar til å dra ut tiden for stipendiatene, slik Aftenposten i dag kan fortelle om når det gjelder Universitetet i Oslo (UiO).

Når en kandidat har innlevert avhandlingen, sier UiOs egne regler at kandidaten skal ha svar innen tre måneder om avhandlingen er godkjent eller ikke. Denne regelen blir svært ofte ikke overholdt. Ved enkelte fakulteter er det snarere regelen enn unntaket at denne fristen ikke overholdes. Mange må vente et helt år før den sakkyndige komiteen har lest avhandlingen og levert fra seg et svar. Det er heller ikke uvanlig at det ofte kan ta uforholdsmessig lang tid før man klarer å få gjennomført disputasen.

”Dette stusser jeg veldig på”, sier UiOs rektor når Aftenposten konfronterer ham med denne arrogansen fra universitetets side. ”Hvis dette er riktig, må vi se på det og sørge for at det ikke skjer igjen”, sier han. – ”Hvis …?” Det er nesten utrolig at UiOs rektor kan gi uttrykk for uvitenhet og overraskelse over dette. Hvis denne sendrektigheten i systemet er ukjent for UiOs rektor, må en spørre hvor han oppholder seg hen. Han må i så fall være omtrent den eneste ved UiO som ikke kjenner til forholdet. Da har han et problem.

Medisineren Ole Petter Ottersen har, etter at han i fjor vår ble valgt til rektor ved UiO, vist gode takter, som gir håp om at han kan bli en meget god rektor for universitetet i hovedstaden.
Men i denne saken har han rett og slett dummet seg ut.

Holdninger i kulturlivet

Jeg konstaterer at det er relativt få fra kulturlivet som har kommentert uttalelsene fra en ansatt ved Den Nationale Scene ved Bergen om at det er helt OK å brenne ned kirker. Slike handlinger har stor symbolverdi, sier han. Kristian Espedal, som etter det jeg forstår vil oppfattes som kulturarbeider, er tidligere voldsdømt og har gjort opp for seg. Men ifølge BT gjør han det klinkende klart at han fortsatt er tilhenger av å brenne ned kirker. Det gjør ham sannsynligvis til den første kirkebrannforsvareren på statslønn i Norge, skriver BT. For fra mars til oktober står han på lønningslisten til Den Nationale Scene i rollen som Heimdal, de norrøne gudenes vokter, i black metal-musikalen som har premiere under Festspillene.

Selv om Espedal, som liker å kalle seg Gaahl, åpenbart ikke har mye peiling på det han snakker om, må han få mene akkurat det han vil, også om kristendommen og kirker. Han vokter seg vel for direkte å oppfordre til å tenne på kirker. I så fall hadde han gjort seg skyldig i lovbrudd. Men om han ikke har trådt over juridiske grenser, burde alle med en viss anstendighet i behold ta avstand fra hans ufyselige holdninger, kulturlivets folk inkludert. Derfra synes jeg imidlertid det er påfallende tyst. Jeg våger den påstand at tilsvarende uttalelser om andre religioner eller verdier ville ha ført til ramaskrik fra samme hold.

Det finnes hederlige unntak. Direktøren for festspillene har vist holdning. Per Boye Hansen sier at det er utilbørlig og uakseptabelt at Gaahl forsvarer kirkebranner. Han ønsker ikke at festspillene skal bli forbundet med slike uttalelser, og sier at teatersjef Bjarte Hjelmeland må løse problemet. Det betyr vel at han mener black metal-musikeren bør ut av forestillingen. Men teatersjefen har, foreløpig i hvert fall, bare henvist til at Espedal har ”gjort opp for seg”. Som om det er det denne saken dreier seg om.

En annen som har uttalt seg, regissør Bentein Baardson, får sikkert følge av mange når han sier han ikke er imponert over intelligensnivået til Espedal. ”Han virker både dum og umoden”, er regissørens karakteristikk. Teatersjef Hjelmeland tar sterk avstand fra Espedals holdninger. Men både teatersjefen og Baardson burde merke seg den meget betimelige kommentaren til kulturredaktør Olav Egil Aune i Vårt Land i dag. Han mener teatersjef Hjelmeland viser unnfallenhet når han viser til at Espedal er ansatt på kunstneriske premisser, ikke på grunn av sine holdninger. Jeg spør: Hva hadde Hjelmeland gjort hvis en av hans skuespillere hadde gått ut og sagt at det ville være helt OK å sperre homofile inne? En kunstner er aldri et skall, skriver Aune, den man er, vil alltid prege rollen. Også i kunsten snakker man om troverdighet. ”Og troverdig blir det først når personligheten og holdningene klinger bak de betalte replikkene, i det hele tatt bak fortellingen som fortelles.”

Aune selv takker nei til denne fortellingen. Det er et svar flere kan gi.

Ufyselig om tragedien på Haiti

Tragedien som har rammet Haitis fattige befolkning er ufattelig. Det ser ikke ut til å være grenser for hvor hardt dette lutfattige landet skal bli hjemsøkt av tragedier og kriser. At mennesker som opplever en slik katastrofe beskriver den som ”verdens undergang”, er forståelig. Totalt uforståelig er det imidlertid at et menneske som lever på den grønne gren i USA og til og med utgir seg for å tale som en Guds mann, kan få seg til å si at Haiti selv er skyld i katastrofen fordi folket i sin tid inngikk en pakt med djevelen. Det er ikke vanskelig å si seg enig med Vårt Lands redaktør som i en nettleder skriver at det er ”redselsfullt å se hvordan predikanten Pat Robertson legger ytterligere byrder på Haitis befolkning”.

Robertson er opprinnelig sør-statsbaptist, men har lenge stått for en type karismatisk teologi som ikke er vanlig innenfor dette kirkefellesskapet. Han har ikke lenger en offisiell posisjon i noen amerikansk kirke, men utøver likevel fortsatt innflytelse i det amerikanske samfunnet, ikke minst gjennom TV-programmet The 700 Club. Det er ikke første gangen han serverer uhyrligheter i dette talk showet, selv om uttalelsen om jordskjelvet på Haiti antagelig representerer toppen når det gjelder ufyselige uttalelser fra denne mannen. Noen vil huske at han våren 2006 sa at fryktelige stormer, antagelig en tsunami, ville ramme amerikanske kyster dette året, en spådom han gjentok fire ganger på The 700 Club. Ved nyttårstider i 2007 hevdet han at Gud hadde fortalt ham at USA dette året ville bli utsatt for et terroristangrep som ville føre til massedrap. På slutten av 1970-tallet spådde han at verden ville gå under i 1982.

Denne mannen prøvde i 1988 å bli USAs president. Selv om alt for mange støttet hans kandidatur, skal det tross alt sies til amerikanernes ros at han tidlig falt ut av kampen om presidentembetet. Og en annen politiker som også har forsøkt å bli president, Hillary Clinton, stiller nå opp. Det samme gjør Obama. Men så har da også USA et spesielt ansvar for Haiti, som i mange år led under et vanstyre som ble holdt oppe av amerikanske interesser.

For øvrig støtter jeg oppfordringen på Liv-Marits blogg om å gi penger til Kirkens Nødhjelp (bruk konto nr 100) eller andre organisasjoner som står på det de kan for å hjelpe den nødstedte befolkningen på Haiti. Landet er i desperat behov for hjelp.

Oppdatering:
Reaksjonene på Robertsons uttalelser har vært så store at CBN, kringkastingselskapet som står bak The 700 Club, har sett seg nødt til å sende ut en pressemelding med en presisering. Her heter det at Robertson i programmet ga uttrykk for medfølelse med folket på Haiti, og at Robertsons organisasjon er i ferd med å sende humanitær hjelp til Haiti. Det hevdes at Robertson ikke har sagt at jordskjelvet er en Guds straffedom.
- Ikke desto mindre er det et faktum at Robertson koblet sine uttalelser om jordskjelvet med påstanden om at slaver på Haiti på slutten av 1700-tallet angivelig gjorde en pakt med djevelen for å overvinne franskmennenes herredømme over Haiti og at landets fryktelige historie tyder på at landet lever under en forbannelse. Da hjelper det mindre at man i pressemeldingen prøver å gjemme seg bak påstanden om at dette er en oppfatning som har vært hevdet av ”countless scholars and religious figures over the centuries”.
Hvis du vil høre hva Robertson sa i det aktuelle programmet, klikk her.

Oppdatering 15. januar:
Pat Robertson får nå kritikk både fra Det Hvite Hus og fra kristne ledere i USA for sine uttalelser.

Reformer i Den norske kirke

Den norske kirke er som kjent inne i en omfattende reformperiode. Etter den historiske kirkeavtalen mellom stortingspartiene våren 2008, er det klart at vi står foran en oppløsning av statskirkeordningen. Kirkerådet er nå i full gang med å utforme et forslag til ny kirkeordning. En arbeidsgruppe under ledelse av Trond Bakkevig er nettopp oppnevnt for å bistå Kirkerådet i dette arbeidet.

Mindre kjent er det kanskje at Den norske kirke også arbeider med viktige reformer av kirkens ”indre liv”, nærmere bestemt reform av kirkens gudstjeneste. En rekke utvalg har på mandat fra Kirkerådet utarbeidet forslag til ny ordning for hovedgudstjenesten, med nye liturgier for bl a dåp, samt forslag til ny liturgisk musikk, ny tekstbok og ny salmebok. Hele dette materialet har vært ute til høring. Oppsummering av høringen vil i mars bli lagt fram for Kirkerådet, som også skal behandle saken senere i år før og Kirkemøtet etter planen skal fatte vedtak til høsten.

En av dem som har latt seg høre å saken, er biskop emeritus Andreas Aarflot. Den tidligere Oslo-biskopen har på egen hånd utarbeidet en omfattende vurdering av de mange forslagene, forslaget til ny salmebok inkludert. Vurderingene og kommentarene har han selv sørget for å få trykt og utgitt i bokform, og boka kan skaffes ved henvendelse til forfatteren. Boka har fått tittelen ”Her er Guds hus og himmelens port”, med undertittelen ”På vei mot nye gudstjenesteformer”.

Aarflot innleder boka med et kort historisk riss av gudstjenestens framvekst og utvikling, etterfulgt av noen pastorale tanker hentet fra enkelte av hans bispevisitaser i Oslo bispedømme. Når det gjelder selve forslagene, har Aarflot viktige vurderinger og kommentarer både til prosessen som har ført fram til forslagene og til de konkrete forslagene. Han kritiserer prosessen for at her har det gått for fort. ”Reformprosess i høygir”, kaller han det, og det er lett å være enig. Hastverket har etter Aarflots mening ført til at man ikke har tatt seg tid til den nødvendige prinsipielle gjennomtenkning, og arbeidsmåten med mange underutvalg har ført til utilstrekkelig vurdering av helheten i liturgien. Han finner det påfallende at det blir sendt ut et forslag ”som i den grad er ribbet for historiske og prinsipielle overveielser”, og den stramme tidsfristen som Kirkemøtet har fastsatt for det ferdige resultatet har etter hans mening bidratt til en ”heseblesende og ufullstendig fremleggelse av et halvgodt forslag”. Av hensyn til sakens viktighet bør derfor hele prosessen bli forlenget, mener Bispemøtets tidligere preses.

Det vil føre alt for langt å gå nærmere inn på Aarflots vurdering av de ulike forslagene. Men et særtrekk ved de fremlagte utkastene er etter hans mening at aksenten ligger sterkere på det skapelsesteologiske perspektivet enn det frelseshistoriske. Han mener også at de som har utarbeidet det nye gudstjenesteforslaget har tatt for lett på utfordringen til å bestemme gudstjenestens særpreg og grunnmotiver. Det kan med andre ord synes som man ikke har hatt noen gjennomarbeidet teori om hva en gudstjeneste skal være. Aarflots bidrag i så måte er interessant lesning.

Aarflot nøyer seg ikke med kritisk vurdering. I vedlegg til slutt i boka leverer han til overveielse alternative forslag til bl a ny høymesseliturgi og ny dåpsliturgi. Aarflot har utvilsomt rett i at det særlig er forslaget til ny dåpsliturgi som gir sterkest grunn til kritiske merknader. Det første forslaget som kom fra Kirkerådets underutvalg var så håpløst dårlig at Kirkerådet måtte be om bearbeidet forslag. Men heller ikke det utsendte forslaget er på langt nær godt nok. Aarflot påviser at forslaget verken kommer til rette med luthersk antropologi eller den lutherske frelsesforståelse.

Som pedagog vil jeg tillegge at forslaget heller ikke er særlig vellykket når det gjelder utformingen av spørsmålet til foreldre og faddere ved døpefonten. Men det vil jeg si litt mer om i en senere bloggpost. Aarflots bok anbefales for alle som er opptatt av ”hjerteslaget i den troende menighets liv” – gudstjenesten.

Differensiert presse

Angrende dopingsynder

En av de største heltene innenfor amerikanske idrett, baseballspilleren Mark McGwire, innrømmet i dag at han brukte steroider under sin idrettskarriere. Til tross for at han i mange år var under sterk mistanke for bruk av prestasjonsfremmende stoffer, nektet han i alle år konsekvent å diskutere sitt eget forhold til doping. I 2007 vitnet han i en senatshøring om bruk av steroider i baseballsporten. På spørsmål om han kjente til problemet fra sin aktive tid, svarte han ”jeg er ikke her for å snakke om fortiden”. Nå stiller han gråtende foran TV-kameraene og sier han angrer, og ber om unnskyldning for at han har brukt dopingmidler.

Vi har sett det før. Etter at han i mange år nektet all befatning med doping, opplevde vi for et par år siden at den danske syklisten og Tour de France-vinneren, Bjarne Riis, endelig bekreftet det mange hadde mistenkt ham for: han hadde jukset seg fram til sine seire. Han angret veldig, fikk vi høre. Til tross for juksingen er han i dag lagleder for ett av verdens ledende lag innenfor sykkelsporten, og han synes det er helt greit at han blir stående i bøkene som Tour de France-vinner.

Og slik blir det vel med den angrende synder i USA også. McGwire har gjort mye bra samfunnsnyttig arbeid etter at han sluttet som baseballspiller, og det vil han sikkert fortsette med. Det er bra. Men i likhet med Riis hadde angeren vært enda mer troverdig hvis han ikke bare beklaget at han hadde dopet seg, men også beklaget alle løgnene og alt bedraget, og at seirene ikke var fortjent. McGwire har viktige rekorder innenfor baseball. De ble vunnet ved juks. Blir han fratatt rekordene? Kan jeg aldri tenke meg.

Når ”alle kjenner alle”

I et land der ”alle kjenner alle”, blir det særdeles viktig at man er årvåkne for muligheten for at de personlige relasjonene og interessene kan blir for tette og store til at de nødvendige krav til saklighet og objektivitet blir ivaretatt. Når en person som selv har store økonomiske interesser i fiskerinæringen, blir utnevnt til fiskeriminister, er det ikke unaturlig at det blir stilt spørsmålstegn ved fiskeriministerens habilitet. Og uten sammenligning for øvrig, det som har vært avdekket og som nå ytterligere er under avdekking i Norsk Tipping, tyder på at der i gården har de personlige relasjonene mellom forretningsforbindelsene vært noe nære, for å si det mildt.

Tippedirektøren som for et par-tre år siden fikk sparken da det ble kjent at han ikke hadde skattet av at Norsk Tipping hadde betalt hagearbeid hjemme hos ham til 380 000 kroner, er tidligere blitt kritisert av Riksrevisjonen og granskes nå ytterligere for en rekke forhold. Disse anses så alvorlige at nåværende ledelse har bedt politiet se nærmere på saken, og en viseadministrerende direktør i Norsk Tipping går av for å skape ro i organisasjonen.

Men den tidligere tippedirektøren stiller seg også denne gangen uforstående til anklagene. Her finnes åpenbart liten erkjennelse av at ikke alt har vært som det burde. Nåværende direktør og styreleder er antagelig inne på noe når de uttaler at den tidligere toppledelsen har vist ”mangel på godt skjønn”. Tiden vil vise om dette bare er fornavnet i en sakssvarende karakteristikk av den omtalte ledelsens embetsutøvelse.

Forklaringen?

Bloggpuls

Portalen Bloggpuls er dagens nyhet innenfor bloggsfæren. Portalen, som skal lanseres i februar, tar mål av seg til å bli stedet ”man besøker for å få vite det som er verdt å vite om blogg og sosiale medier i Norge”, som det heter på prosjektbloggen.

En meget ambisiøs målsetting, må en vel kunne si. Skal bli interessant å se om man klarer å realisere ambisjonene. Det vil kreve både årvåkenhet og saklighet.

Bauer eller Northug?

Om noen skulle ha vært i tvil, også Petter Northug er menneskelig. Suveren skigåing både av han og de andre nordmennene i første del av 20 km i dag. Taktisk så glimrende at jeg forstår trener Djupvik som felte en tåre da han så hvordan Northug ble tauet fram til bonussekunder. Men Lucas Bauer var suveren. Northug sprakk, ifølge hva han selv sier. Men ikke mer enn at han tok inn igjen ni sekunder på den siste kilometeren. Spørsmålet er hvor mye dette kostet. Men han skal gi alt, sier han. Jeg tviler ikke.

Arrangørene av Tour de Ski må sies å ha hatt suksess med opplegget og reglene når vi kan få en så jevn og spennende situasjon før siste etappe. To deltagere som starter omtrent samtidig når det hele skal avgjøres. Det hadde selvfølgelig vært morsomt om enda en løper, f eks Dario Cologna, hadde vært helt der framme.

Som så mange andre ser jeg for meg to muligheter for hva som vil skje: Bauer tar raskt igjen Northug. Etter at to tredeler av ”monsterbakken” er tilbakelagt, går Bauer ubønnhørlig fra og vinner. Eller: Northug henger på opp hele bakken, og da vinner han. Ingen tvil!

Se også:
Northug vurderer å rykke fra start

Gråhårede på Facebook

De eldre kommer som en rakett på Facebook, sier Hans Martin Cramer i TNS Gallup til Dagens Næringsliv. For et par år siden var bare 4 prosent av nettbrukere over 60 år i Norge på Facebook. Ifølge analysebyrået er andelen nå økt til omtrent en femdel, tilsvarende 125.000 personer. Antall daglige brukere i aldersgruppen over 60 år ligger på 70.000.

Men gråhårede Facebook-brukere skremmer bort ungdommen, sier en forskningssjef i det amerikanske mediebyrået Universal McCann. Det blir ikke kult lenger å være på Facebook når du får en venneforespørsel fra bestemoren din, hevder han, en påstand som får støtte av en rådgiver i mediebyrået Mindshare i Norge.

Javel? Om så er, hva så? Skulle eldre mennesker holde seg borte av den grunn? For øvrig er jeg slett ikke så sikker på at påstanden holder. I hvert fall stemmer det ikke med min erfaring. Tvert imot har jeg registrert mange reaksjoner fra unge mennesker som synes det er ”kult” at folk med mer grått hår enn dem selv vil treffe dem på Facebook.

King of rock’n roll

I dag ville Elvis Aaron Presley ha fylt 75 år, hvis han hadde fått leve. Han døde bare 42 år gammel. 16. august 1977 ble han funnet livløs på badet med over 10-14 narkotiske stoffer i kroppen. Han var stor mens han levde, men som det så ofte skjer med dem som dør unge, er han nesten blitt enda større etter sin død.

For en som var tenåring på 1950-tallet var og er Elvis ”Kongen”. Jeg har barnebarn som vil si at den tittelen må forbeholdes Michael Jackson. Greit nok. Den debatten over generasjonsgrensene kan vi leve med! I respekt for Michael Jackson og barnebarna velger jeg å presisere i overskriften. Men for meg er Elvis uovertruffen. Ingen over, ingen ved siden.

Jeg har ofte undret meg over hvordan Elvis traff oss i hjertet med sin musikk. Det var på en måte som det sa Pang! – og han satte seg i kroppene våre. Senere har jeg satt mest pris på ham som gospelsanger. Det blir hevdet at det også var gospel han selv oftest lyttet på. Avisa Vårt Land minner om at selv om Elvis var størst i rock’n roll-revolusjonen, var det innenfor gospel han vant alle sine tre Grammy-priser, den første for albumet How Great Thou Art (1967). Men det kan ha sammenheng med at Grammy-prisene ble opprettet først i 1958. Elvis revolusjonerte populærmusikkens ”sound” og hadde en rekke ”hits” før den tid.

På Elvis Presley Plaza i starten av Beale Street i hjembyen Memphis står det en flott statue av Elvis. Ikke langt unna i samme gate står statuen av en annen av Memphis store innbyggere innenfor musikkens verden, W. C. Handy. Den geografiske nærheten mellom statuene av ”Den hvite mannen med den svarte stemmen” og ”The father of blues” er naturlig. Litt av en musikkhistorisk gate, kan en si! Et besøk for noen år siden var en stor opplevelse.

Den danske folkekirken inn i Porvoo-fellesskapet

Sammen med biskop Andreas Aarflot hadde jeg høsten 1996 som kirkerådsleder gleden av å undertegne den såkalte Porvoo-avtalen på vegne av Den norske kirke. Det skjedde etter at Kirkemøtet i 1994 hadde godkjent avtalen. Undertegningen av avtalen foregikk ved seremonier i Nidarosdomen, i Tallinn domkirke i Estland og til slutt i Westminister Abbey i London. Den noe omstendelige undertegningsprosessen skyldtes at det dreide seg om en historisk kirkeavtale av stor økumenisk betydning. Ved denne avtalen, som ble fremforhandlet i den finske byen Porvoo (Borgå), ble det etablert et kirkefellesskap mellom de lutherske kirkene i Norden og i de baltiske landene, de anglikanske kirkene i England, Skottland, Irland og Wales.

Avtalen innebærer bl a at kirkesamfunnene anerkjenner hverandre som sanne kirker, at man godkjenner hverandres dåp, nattverd og bispeembede, og at døpte medlemmer av de enkelte kirker kan betraktes som medlemmer av andre kirker i fellesskapet. Innen Porvoo-fellesskapet kan biskoper, prester og diakoner gjøre tjeneste i hverandres kirker uten ny ordinasjon eller vigsling.

Den danske folkekirken deltok i uformingen av avtalen, men valgte dessverre ikke å godkjenne den. Det skjedde etter at de danske biskopene etter en høring blant folkekirkemenighetene tolket høringssvarene slik at disse ikke gav uttrykk for vilje til tilslutning til Porvoo-dokumentet. Danskene har derfor bare hatt observatørstatus i fellesskapet. Like før jul kom imidlertid nyheten om at Folkekirkens mellemkirkelige Råd har besluttet å melde Den danske folkekirken inn i Porvoo-fellesskapet. De danske biskopene har nå kommet fram til at det ikke lenger er noe som forhindrer at folkekirken kan bli medlem. Denne gledelige nyheten kom overraskende, fordi det i årene som er gått siden avtalen ble fremforhandlet, har vært liten debatt om saken i Danmark.

Beslutningen har vakt kritikk blant danskene, ikke minst på grunn av behandlingsmåten. I motsetning til forrige gang har det ikke foregått noen høring blant prester og menigheter. Menighetsråd er derfor i opprør over det de oppfatter som overstyring. Noen stiller spørsmål ved lovgrunnlaget for Mellemkirkelige Råds mandat til at ta en slik beslutning på folkekirkens vegne. Selv om biskopene står bak beslutningen, er det ikke tilstrekkelig, blir det hevdet, fordi en luthersk kirke er medlemmenes kirke, ikke biskopenes. På politisk hold blir det hevdet at beslutningen er ugyldig. Enkelte mener at det ut fra Grunnloven bare er Folketinget som kan fatte en slik beslutning.

Det undrer meg at ikke Den danske folkekirken for lengst har sørget for å få til en kirkeordning med et kirkemøte på linje med det vi har i Norge med kompetanse til å fatte beslutninger bl a av den type det her gjelder.

Dagens store nyhet

Fint at landets største avis bringer oss de store og viktige nyhetene!

Feige medier?

Jeg har en viss sympati for at det konservative tidsskriftet Minervas begrunnelse for å publisere Muhammed-karikaturtegningene. Publiseringen skjer i en artikkel der tidsskriftet, hvor bl a stortingsrepresentant Torbjørn Røe Isaksen er med i redaksjonsrådet, retter kraftig kritikk mot norske redaktører, fordi så få aviser trykket tegningen samtidig som de skrev om drapsforsøket på Jyllands-Postens tegner Kurt Westergaard 1. nyttårsdag.

Jeg innser at det finnes mange argumenter for å la være, og kanskje burde de veie tyngst. Men spørsmålet er om ikke Jan Arild Snoen har et poeng når han spør om ikke et drapsforsøk på tegneren, knyttet til tegningen, er tilstrekkelig konkret nyhetsbegrunnelse for å trykke tegningen.

Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at mange norske medier har en noe pinlig historie å forsvare i denne saken, og at noe av forklaringen på det som kan oppfattes som en feig holdning kan ligge akkurat her. Da redaktør Vebjørn Selbekk i Magazinet i januar 2006 brukte en faksimile av karikaturtegningene fra den danske avisa Jyllandsposten for å illustrere et oppslag om trykkerfrihetens kår i møte med islamistiske ekstremisters trusler om vold, gjorde det offisielle Norge Selbekk til syndebukk for at landet ble trukket med i striden. Statsminister Stoltenberg kom med den nærmest utrolige uttalelsen til VG at Selbekk måtte ta delansvar for at den norske ambassaden i Damaskus brant ned. Utenriksminister Jonas Gahr Støre gjorde det som antagelig blir stående som hans største politiske brøler da han med karaktersitikken "ekstremisme på begge sider" stilte Selbekk på linje med mobben som brente ambassader. Videre sendte han et merkelig rundskriv til sine ambassader som begynte med å beklage at karikaturtegningene hadde blitt trykket i Magazinet. Gahr Støre forsøkte også å marginalisere Selbekk og hans avis ved sin gjentatte uttalelse om at tegningene ikke var trykt i ”toneangivende medier i Norge”. En opptreden fra statsministeren og utenriksministeren som både var både pinlig og skammelig.

Mange norske avisredaktørers agering stilte i samme klasse. Dette er eksempler på hva norske aviser kunne få seg til å skrive: ”Magazinet setter norske flagg i brann”. – ”Magazinet har forårsaket nedbrenning av norske ambassader, rasering av norsk eiendom i utlandet, og hundretusener av rasende muslimer i voldsomme gateopptøyer hvor liv faktisk gikk tapt”.

Per Edgar Kokkvold, som var en av de få som holdt hodet kaldt og samvittigheten varm, skrev i forordet til Vebjørn Selbekks bok ”Truet av islamister” at mange av ytringsfrihetens tradisjonelle forsvarere var påfallende tause under Muhammed-striden: Mange pressefolk, forleggere, akademikere, store deler av Forfatterforeningen, Norsk PEN, Fritt Ord, Sosialistisk Venstreparti og andre av dem Roy Jacobsen har kalt ”denne herlige hærskare av meningsbærere som ellers aldri svikter oss”. – Blant de tause var også Institusjonen Fritt Ord, som har som sitt fremste formål å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge. Norsk PENs bidrag til debatten var styrelederens påstand om at Magazinet utelukkende var ute etter å provosere. Det samme ble hevdet på lederplass av avisa Nationen. At oppslaget hadde en provoserende form, ble blankt avvist av Pressens Faglige Utvalg, etter at Magazinet var innklaget for utvalget av en sosialistisk ungdomsorganisasjon (Vest-Agder Sosialistisk Ungdom) for det organisasjonen kalte en provokasjon og et ”bevisst presseetisk overtramp”.

Hvorfor var mediene så himmelropende tause? spurte Kokkvold i det nevnte forordet. I dag spør han om ikke flere norske aviser burde ha trykket tegningene i solidaritet med de involverte. Og Snoen ber redaktørene av Norges to største aviser fortelle under hvilke konkrete omstendigheter Aftenposten og VG ville trykke karikaturene.

Oppdatering 8. januar:
I dag får Snoen ”svar” fra Aftenposten. Avisen trykker karikaturtegningene i forbindelse med et oppslag om at tegneren flytter hjem etter å ha levd i skjul siden økseangrepet på ham for en uke siden. Sjefredaktør Haugsgjerd begrunner publiseringen med den forestående rettsaken i Danmark etter angrepet mot Jyllands-Postens tegner. Hun mener det er naturlig og riktig å minne om det kunstneriske og journalistiske uttrykket som trolig ligger til grunn for denne voldelige handlingen.
Men VG lar være ut fra den begrunnelse at man ønsker å trå varsomt og ikke vil bidra til å eskalere konflikten som religiøse ekstremister og terrorister prøver å skape. Ved å publisere tegningene på VG Nett risikerer vi å støte vanlige muslimer i Norge, men vi omvender neppe en eneste terrorist, sier sjefredaktør i VG Nett, Espen Egil Hansen.
Begge standpunkt er etter min mening godt begrunnet, og saken illustrerer hvor vanskelig det kan være å avveie ulike legitime hensyn mot hverandre.

Se også:
Vebjørn Selbekk: Støre slapp billig unna kritikk

Vil han lytte?

Statsministeren høster lovord for sin nyttårstale. Erna Solberg karakteriserer den som en av hans beste og tar gjerne imot invitasjonen til rådslag. Siv Jensen derimot, er som vanlig negativ til det som kommer fra Stoltenberg. Vi har en regjering ”uten visjoner”, er hennes reaksjon. ”De bare sitter og administrerer”.

Stoltenbergs tanke om å invitere folk til rådslag om viktige problemer, er en god ide. Han blinket ut arbeid, kunnskapsutvikling, etablering av ny virksomhet i hele landet, nedgang i sykefravær og kamp mot frafall i skolen som de viktigste temaene for rådslaget. Viktige spørsmål alt sammen, og mange andre kunne legges til. Integreringsspørsmålet er etterlyst, og mange vil sikkert oppfatte det som oppsiktsvekkende at kampen mot fattigdom ikke ble nevnt, psykiatrien likeså.

Det avgjørende for om det skal komme noe konstruktivt ut av debatten er at regjeringen makter å konkretisere problemstillingene, og selvfølgelig – at statsministeren og regjeringen virkelig er villig til å lytte til andre enn seg selv. Erfaringen så langt gjør at mange er skeptiske akkurat til det. Regjeringens manglende troverdighet når det gjelder å lytte til andres råd representerer en bøyg som overvinnes for at folk skal gidde å stille opp. Vi får håpe at Stoltenbergs initiativ betyr at han har lært og er villig til å møte synspunkter fra andre enn sine egne med større åpenhet og ydmykhet enn han har vist til nå.

Statsministeren innledet sin tale med å vise til den bibelske fortellingen fra 1. Mosebok, 41. kapittel, om Josef som rådet faraoen i Egypt til å spare på kornet fordi det etter syv fete år ville komme syv magre. Jeg noterer med interesse at statsministeren uttrykte seg slik at dette er en fortelling ”vi husker”. Ja, det kan vel tenkes at vi gjør det de fleste av oss som har levd noen år, og som fikk en rimelig bra kristendomsundervisning på skolen. La oss håpe at også de som er barn og unge i dag lærer både denne og andre viktige bibelfortellinger slik at de kan forstå hva statsministeren snakker om.

Besteforeldre og barneoppdragelse

Bør besteforeldrene ha noe med barneoppdragelsen å gjøre? Mange foreldre vil vel mene at de bør holde seg unna. Besteforeldre kan gjerne ha mye kontakt med barnebarna, de må gjerne hjelpe og støtte både barnebarna og deres foreldre, men de bør ikke blande seg inn i barneoppdragelsen. Det forhindrer ikke at en kan mene at besteforeldre har et moralsk ansvar, og at de tross alt bør ha noe med barneoppdragelsen å gjøre.

Sammen med et par kolleger tok jeg på begynnelsen av 2000-tallet opp dette spørsmålet i en spørreskjemaundersøkelse blant et representativt utvalg av den norske befolkningen i alderen 18-79 år. Deltakerne i undersøkelsen ble stilt følgende spørsmål: ”Hvor mye mener du besteforeldre ideelt sett bør ha å si i oppdragelsen av barnebarna?” – Fem svaralternativer ble oppgitt, og deltakerne ble bedt om å krysse av for det utsagnet som stemte best med deres oppfatning. Svarfordelingen på de fem svaralternativene var slik:
1. Besteforeldre bør ha like mye å si som foreldrene. 3 %
2. Besteforeldrene bør ha mindre å si enn foreldrene, men mer enn barnehagen og skolen. 38 %
3. Besteforeldrene bør ha like mye å si som barnehagen og skolen. 22 %
4. Besteforeldrene bør ha mindre å si enn barnehagen og skolen. 23 %
5. Besteforeldrene bør ikke ha noe å si i det hele tatt. 14 %

Ikke overraskende var det svært få som mente at besteforeldrene bør ha like mye å si i barneoppdragelsen som foreldrene. Mer overraskende er det kanskje at over 40 % mente besteforeldrene bør ha mer å si enn barnehagen og skolen, som begge vitterlig har som lovbestemt oppgave å bidra til oppdragelsen av barna, noe besteforeldrene ikke har. Ikke desto mindre mente i alt nesten to tredeler at besteforeldrene bør ha minst like mye å si i barneoppdragelsen som barnehagen og skolen.

Undersøkelsen baserte seg på en relativt enkel spørsmålsstilling, og den ga ikke muligheter for å gå dypere ned i det til dels kompliserte problemområdet det her dreier seg om. En skal derfor være forsiktig med å trekke resultatene for langt. Men resultatene gir en indikasjon på at ganske mange mener at besteforeldrene er de som står barnet nærmest etter foreldrene. Oppdragelsen av barna først og fremst er en sak for familien, og der hører besteforeldrene til.

Selv om den vanlige oppfatningen er at besteforeldrene ikke skal blande seg direkte inn i barneoppdragelsen, ser det ut til at ganske mange nærmest intuitivt mener at barneoppdragelsen likevel ikke er besteforeldrene aldeles uvedkommende. Dertil kommer at selv om så godt som alle mener at det først og fremst er foreldrene som har oppdragelsesansvaret, erkjenner man at besteforeldrene gjerne utøver en viss uformell innflytelse både over sine barn og barnebarn, og at slik må det gjerne være.