Om å si sannheten

Burde den katolske kirke sagt sannheten med en gang? Da den katolske biskopen i Trondheim plutselig gikk av i juni i fjor, var forklaringen samarbeidsproblemer i menigheten. Nå viser det seg at sannheten var en annen. Biskop Georg Müller måtte gå av fordi det kom for en dag at han for tjue år siden hadde forgrepet seg seksuelt på en ti år gammel altergutt. Det var offeret selv som fortalte om overgrepet etter å ha båret på hemmeligheten i rundt 20 år. Da var saken strafferettslig foreldet. Men i kirkeretten er det ingen foreldelsesfrist for biskoper, sier biskop Bernt Eidsvig.

Det kan vel ikke sies å være overraskende at avsløringen vekker oppsikt også utenfor landets grenser. Den katolske kirke skal ha ros for at den handlet raskt og resolutt da biskopens overgrep ble kjent for kirken. Müller ble sparket, han er blitt utelukket fra posisjoner kirken kan gi ham og vil aldri få noen posisjon i kirken mer. Offeret har fått den økonomiske erstatning han har bedt om, og etter det jeg forstår har han også fått annen adekvat hjelp og støtte.

Men hvorfor sa man ikke sannheten da Müller forlot bispeembetet i fjor? Det blir vist til at offeret verken ønsket at saken skulle bli offentliggjort eller meldt til politiet. Det er en begrunnelse man kan ha forståelse for. Likevel må en spørre om det var klokt? Problemet er at det neppe er mulig i lengden å holde en slik sak skjult for offentligheten. Før eller siden kommer sannheten fram. Kirken er vel i nærheten av å fortelle en løgn når Müllers avgang ble begrunnet med samarbeidsproblemer. Og kirken bør vel ikke lyve? Så vidt jeg vet var samarbeidsproblemene reelle nok. Men det var åpenbert ikke den egentlige grunnen til at biskopen gikk av. Dermed begynte ryktene å svirre. Og rykter er i lengden destruktivt. Når så ryktene blir bekreftet, har man et problem, med troverdigheten og omdømmet.

Jeg erkjenner at den katolske kirke var i et dilemma, noe også biskop Eidsvig påpeker. Hensynet til offerets ønske og hensynet til å fortelle sannheten. Jeg ser ingen grunn til å mistro kirken når den sier at det var hensynet til offerets ønske som veide tyngst da avgjørelsen om hemmelighold ble tatt. Likevel bør spørsmålene stilles: Hvor sterkt argumenterte man overfor offeret om at sannheten tross alt burde fram? Det er faktisk ikke gitt at det mest riktige her er å velge hemmeligholdet, selv om offeret ønsket det slik. Ikke minst hensynet til eventuelle andre som kan ha vært utsatt for det samme, tilsier åpenhet. Hemmelighold gjør det ikke lettere for eventuelle andre ofre å stå fram. Under alle omstendigheter kan ikke den katolske kirke nå la være å gå aktivt ut for å klarlegge om det finnes andre. Dette desto mer som det blir sagt at det har vært flere overgrepssaker i den katolske kirke i Norge. Det er ikke nok å vente på at eventuelle andre ofre melder seg selv, selv om det sikkert er blitt lettere når den avsatte biskopens overgrep nå er blitt kjent for offentligheten, og eventuelle andre vet at de ikke er alene.
Det siste er at politiet nå undersøker opplysninger om nytt overgrep.
Mer om saken: VG VG VG Vårt Land Vårt Land Aftenposten Dagbladet