Kirkeavtale

Endelig har stortingspolitikerne mannet seg opp til å ta et standpunkt i stat/kirke-saken som tjener dem til ære. Det som for bare kort tid siden syntes umulig, kan nå bli en realitet. Avtalen som ble inngått for bare timer siden, er et avgjørende skritt i retning av at Den norske kirke kan bli det den må, skal og bør være – et fritt og selvstendig trossamfunn som styrer seg selv og ikke blir overstyrt av statlige myndigheter. Dermed kan også staten bli det den skal være. Det er all grunn til å gratulere både de politiske partiene og kirken, og gi politikerne stor honnør for arbeidet. Statsråd Giske skal ha sin rikelige del av denne rosen. Han har lykkes i få samlet regjeringspartiene og opposisjonspartiene til en løsning alle kan leve med, og retter dermed opp noe av den mildest talt dårlige posisjon han har hatt i kirkelige kretser.

I avtalen gjør partiene det klart at det skal gjennomføres i en demokratireform i Den norske kirke. På pressekonferansen som nettopp er avsluttet, ble dette punktet omtalt som en forutsetning for at de nødvendige grunnlovsvedtak skal bli gjort i 2012. Flere partiers talsmenn snakket om dette punktet nærmest som et ris bak speilet for kirken. Ikke minst gjaldt det Senterpartiet, som nok har vært nødt til å svelge et par kameler i denne saken. Samtidig understreket Giske – hvis jeg oppfattet ham riktig – at ikke noe enkeltparti skal kunne avgjøre kriteriene for hva som skal sies å være en tilfredsstillende demokratisk utvikling i kirken.

Vi må regne med at enkelte i årene fram mot grunnlovsvedtaket vil fortsette å anklage kirken for demokratisk underskudd – og muligens bruke dette argumentet mot å vedta endringene. Her må kirken vise seg tilliten verdig, hørte vi fra bl.a. Sp i dag. Hvem politikerne da tenker på, er mer uklart. Kirkens organer, med Kirkemøtet i spissen, vil ganske sikkert kunne enes om reformer i ordningene, og har allerede lagt fram konstruktive forslag. Det som imidlertid er klart, er at uansett ordninger, er det kirkemedlemmene, dvs. ”folk flest”, og dermed bl.a. mange av politikere selv, som har ansvaret. Verken kirken eller andre kan tvinge folk til å stemme ved kirkelige valg.

Det meste av debatten den siste tiden har gått på hvem som skal utnevne biskoper. Nå har endelig de politiske partiene blitt enige om å overføre dette til kirkelige organer. Like til det siste har det vært hevdet at hvis staten ga opp utnevningsretten, ville vi ikke lenger ha noen statskirke. For min egen del har jeg vært uenig i en slik forståelse, noe jeg flere ganger ga uttrykk for i mine åpningstaler på Kirkemøtet da jeg var leder av Kirkerådet på 1990-tallet. Jeg konstaterer at på pressekonferansen i dag var det ikke en eneste politiker som hevdet at vi nå får et totalt brudd mellom stat og kirke – til tross for at staten ikke lenger skal utnevne biskoper og proster. Om man så etter denne reformen vil kalle Den norske kirke en ”statskirke” eller ikke, blir kanskje en smakssak og betyr egentlig lite i forhold til at kirken blir vesentlig mer selvstendig i sitt forhold til staten.

Statsråd Giske får allerede til uka en mulighet til å vise om han er villig til å handle i samsvar med de prinsipper han nå har lykkes å få partiene med på. Ny biskop skal utnevnes til Møre. Der er det kirkelige votum krystallklart. Halvor Nordhaug fikk flere førstestemmer enn alle de andre kandidatene til sammen. Giske bør nå vise at han mener alvor.