Kloke ord

Kong Harald benyttet nyttårstalen sin til å reflektere over hva som knytter oss mennesker sammen, og advarte mot usunne krav i arbeidslivet og det enorme forventningspresset som møter ungdom på skolen, i hjemmet, blant venner og ikke minst det som skapes i mediene.

”Jeg tror det er en fare i dag at vi bygger opp altfor stor del av vår identitet rundt prestasjon og synlighet – og at vi bedømmer både oss selv og hverandre utifra dette,” sa han blant annet.

Kloke ord av monarken.

Det lokale kulturarbeidet

I går brakte posten meg en stor overraskelse i form av en bok fra en fjern slektning. Erik bor i Melhus i Sør-Trøndelag og er en ihuga lokalpatriot. Men han er mer enn det. Han er en ildsjel i det lokalhistoriske arbeidet i Melhus, leder av Melhus Historielag og redaksjonell medarbeider og skribent i historielagets årsskrift ”Melhusbyggen”.

Nå har den pensjonerte gårdbrukeren også samlet og utgitt ”Ordbok over Melhus-målet”, som han var vennlig nok til å sende sin fjerne slektning sørpå. Jeg tilbrakte alle min barndoms somre hos mine besteforeldre i Melhus. Som innfødte melhusbygg snakket de selvfølgelig Melhusdialekt i sin mest originale form. Noen ganger kunne de bruke ord som var vanskelige å forstå for en søring. Når bestefar og jeg røk sammen i en liten vennskapelig ”slåsskamp”, slo bestemor til med en sterk formaning om ikke å ”kanæflas”! Hvorpå bestefar repliserte med at det er da bare så ”kjøle” artig!

Både disse og mange, mange andre ord og uttrykk fra Melhus-målet er å finne i Eriks ordbok om Melhus-målet. Hvem skulle tro at en ordbok skulle være så morsomt å lese?

Over det ganske land gjør mennesker som Erik en storartet innsats for å utforske og publisere lokalhistorien. Dette er et lokalt kulturarbeide som fortjener både respekt og oppmerksomhet, og som gjør lokalmiljøet bedre og rikere.

Hamas – en ulykke for det palestinske folket

Hamas visste meget godt hva de gjorde da de brøt våpenhvilen fra juni og satte i gang med rakettangrep mot byer og landsbyer i Israel. Det ble voldsomme gjengjeldelsesaksjoner fra Israel. Sterke appeller fra palestinernes egen president og Gazas ordfører gjør ikke noe inntrykk på terroristene. De har kun ett ønske – å få trappet opp konflikten så mye som mulig. Ofrene er sivilbefolkningen på begge sider. Ikke minst må Hamas’ eget folk gjennomgå ufattelige lidelser.

Når det er sagt – Israels gjengjeldelsesaksjoner er hinsides enhver rimelighet og fornuft. Israel må også vite at deres handlemåte aldri vil gi dem noen fred. Derfor fordømmer statsledere over hele verden med rette bombingen – USAs president unntatt. Vi får håpe at Obama velger å bruke sin innflytelse overfor Israel til å få landets regjering til å velge en annen vei.

Denne gangen har det vært mer balanse i reaksjonene her til lands – både blant mediene og politikerne. Men det skulle da også bare mangle. Det er Hamas som først og fremst må bære ansvaret for at konflikten nå trappes opp. SVs reaksjon er det forutsigbare unntaket. Den norske utenriksledelsen skal ha ros for at de avviser SVs krav om at vi skal kalle hjem vår ambassadør i Tel Aviv.

En hedersmann

Gjennom et langt liv med mange kirkelige tillitsverv har jeg fått anledning til å treffe mange mennesker jeg har lært å sette stor pris på. En av dem er biskop emeritus Georg Hille, som i dag fyller 85 år. En høy alder, vil noen si. Men denne kirkens hedersmann er friskere i sinn, tanke og kropp enn mange som har levd atskillig kortere tid enn han. Men fremfor alt er han en klok mann, som det alltid er en velsignelse å få møte. Med sitt liv og sitt vitnesbyrd har han betydd – og betyr fortsatt mye – for mange. Per Arne Dahls karakteristikk i Aftenposten i dag treffer godt: ”Han er et levende eksempel på at det går an å bety noe gjennom et helt liv som prest, biskop, og nå i eldre dager, som et troverdig forbilde, sannferdig Kristusvitne og som veileder med klokskap og vitalitet”.

Jeg kjenner ikke mange som formidler evangeliet på en så enkel og jordnær måte, som Georg Hille. En gang etter en påskegudstjeneste i Sjusjøen fjellkirke spurte jeg ham hvordan han kunne klare å forkynne påskens mysterium så jordnært og enkelt. Svaret – som han også gir i et intervju i Vårt Land i går, var også enkelt: ”Jeg har bestemt meg for bare å si det jeg selv skjønner. Og da blir det veldig enkelt.” – Kanskje noe å tenke på for enhver som går opp på en talerstol.

Nå har han bestemt seg for ikke å preke mer. Han har gitt fra seg forkynnerkallet, sier han, og er trygg på at den beslutningen er i overensstemmelse med Guds vilje. Men han er samtidig klar på at kristenkallet lever videre, og at det er andre måter å formidle evangeliet på enn bare fra en talerstol. Nylig ga han også sin liturgiske tjeneste og oppdrag tilbake til Gud. Vi som alltid er blitt velsignet under hans talerstol, kan beklage det. Samtidig står det stor respekt av en slik handlemåte. Etter en lang tjeneste i flere viktige stillinger i kirken, markerer han at nå er det andre som skal ivareta ansvaret. ”Nå er jeg bare”, sier Hille. På denne måten solidariserer han seg og gir verdighet til mennesker som på grunn av alderdom og sviktende helse ikke lenger har krefter til annet enn nettopp å være.

Sitatet

Folkekirken
Jeg begynner å bli lei av alt snakk om den åpne, inkluderende folkekirken. Det er jo blitt selve målet og budskapet. Ofte hører vi bare om at alt skal være varmt, godt og kjærlig, men lite eller ingenting om den sterke spenningen som ligger i Guds kjærlighet. Jeg ønsker mer fokus på det sentrale i evangeliet, og da hører også de sterke, dømmende og frigjørende ordene med.
Biskop em Georg Hille til Vårt Land

Ordet ble menneske

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
Et menneske sto fram, utsendt av Gud.
Johannes var hans navn.
Han kom for å vitne.
Han skulle vitne om lyset,
så alle skulle komme til tro ved ham.
Selv var han ikke lyset,
men han skulle vitne om lyset.
Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.
Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.
Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje,
men av Gud.
Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønnhar fra sin Far,
full av nåde og sannhet.
Evangeliet etter Johannes, kap 1, 1-14

Sitatet

Guds landingsstripe
Det er som om Gud julaften skapte sin egen landingsstripe i vår virkelighet, og ble direkte delaktig i våre motsetningsfylte liv.
Per Arne Dahl i Aftenposten

Max Manus

Mine første minner er fra den gangen landet vårt var okkupert av tyskerne, og blant mine første leseopplevelser var bøkene Max Manus skrev rett etter krigen. Jeg var så liten da krigen sluttet at minnene ikke er mange, men de er sterke. Skolegangen og oppveksten etter krigen var preget av det som hadde skjedd. Min folkeskolelærer var blant de lærerne som ble sendt til interneringsleir i Kirkenes på grunn av sin motstand mot forsøket på å nazifisere lærerne og skolen. Min avholdte gymlærer på videregående hadde vært distriktsleder i Milorg. Han fortalte riktignok ikke så mye den gangen – var mer opptatt av å se framover og bidra til dannelsen av karakterfaste mennesker for framtiden. Senere har han fortalt sin historie – og gjør det fortsatt sin høye alder til tross. Til minnene hører også historien om en ung nabogutt som ble nazist, gikk i Gestapos tjeneste og etter krigen ble dømt til døden og dessverre henrettet for sine ugjerninger – bare 23 år gammel.

Det var derfor med stor interesse og spenning jeg gikk for å se filmen om Max Manus, også fordi jeg som befalsskoleelev på slutten av 1950-tallet opplevde Max Manus ”live” fortelle om sine opplevelser. (Se bildet.) Det er bra at noen av dem som deltok, selv har kunnet fortelle. Ikke alle har orket det. Jeg har møtt motstandsfolk som bare nødig fortalte. Det var rett og slett for sterkt for dem å skulle gjenoppleve det grufulle de opplevde ved å fortelle om det.

Selv om jeg kjente historien godt fra før, gjorde filmen et sterkt inntrykk, ja, kanskje nettopp derfor. Ikke minst hovedrolleinnehaveren, Aksel Hennies spill, grep meg sterkt. Det ga også et spesielt perspektiv på opplevelsen at jeg så filmen sammen med to av mine barnebarn, begge tenåringer. Historien skal jo ikke minst fortelles av hensyn til den oppvoksende slekt. Ikke fordi krigstidens helter skal dyrkes, men fordi det er viktig å fortelle at fred ikke er noen selvfølge, og at frihet og rett er verdt å kjempe for.

I dag har vi fred i Norge, men i mange land i verden er det krig og terror. Jeg gleder meg over at unge i dag møter fortellingen om vår egen dramatiske historie med respekt for dem som kjempet – og at de engasjerer seg i kampen for fred og rettferdighet der hvor ufred og urett råder i dag.

Vurdering av blogger

En europeisk søkemotor for blogger, Twingly, har offentliggjort en liste med det som blir kalt Norges 100 ”beste” eller ”mest populære blogger. Jeg noterer at mange bloggere er rørende opptatt av at de er kommet med på listen. Andre – som ikke er kommet med – gir åpent uttrykk for misunnelse.

Kåringen er vel unt for alle som er kommet med. Ettersom min blogg ikke er på listen, og jeg heller ikke har ambisjoner i slike kåringer, er det med fare for å bli misforstått når jeg melder en viss skepsis til Twingly’s liste. Det har sammenheng med at listen ikke bygger på tydelige og offentliggjorte kriterier. Twingly’s kriterier er dels uklare, dels hemmelige. Jeg noterer også at kriteriene for hva en blogg er, heller ikke er helt klare. Enkelte mener at den som topper listen, knapt kan kalles en blogg.

”…bidrage til at bringe Noget i Pungen”

Kravet om at den vitenskapelige forskningen skal være det de politiske makthaverne til enhver tid definerer som ”nyttig”, ser ut til å øke. Nå slår kravet også inn i pedagogikken med full styrke. Spørsmålet er kommentert på bloggen til ”Humaniorastudier i pedagogikk", bl a med et sitat av Marcus Jacob Monrad, som på andre halvdel av 1800-tallet var professor i filosofi ved Universitetet i Oslo (den gang Christiania). Det er utrolig hvor aktuell en 150 år gammel uttalelse fra åndshøvdingen Monrad kan være. Sitatet fra pedagog-bloggen er så godt at det tåler å bli gjentatt.

Til statens krav om vitenskapens tjenester sier Monrad at universitetet framfor alt er en vitenskapelig institusjon, og denne tjener nasjonen såfremt den tjener vitenskapen, og fortsetter:

"Men Videnskaben er fribaaren, den kan ikke gjøre Slavetjeneste. (...) Videnskaben kan overhoved slet Intet udrette, uden den faaer Lov at gaae sin egen Gang og forfølge sine egne Formaal, uden at behøve for hvert Skridt at see sig om, og spørge, om dette ogsaa kan bidrage til at bringe Noget i Pungen."

Sitatet

Fylkesmannsutnevnelse
SV-statsrådens utnevnelse av partifelle Djupedal til fylkesmann overgår det meste av partibokutnevnelser gjennom tidene. Regjeringen har rotet det til for seg igjen. Partiutnevnelsen av Øystein Djupedal til fylkesmann i Aust-Agder er på linje med den elendige håndteringen av barneombudsaken som felte statsråd Manuela Ramin-Osmundsen tidligere i år. (…) Regjeringens utnevnelse av Djupedal er en klassisk utnevnelse etter partiboka. Det dramatisk nye er at det er det gamle Ap-kritiske SV som fører partiboktradisjonen videre. Snakk om å skite i eget reir!
Arne Strand i Dagsavisen

Arbeiderpartiet har i alle år holdt på slik, men det ser ikke penere ut når SV nå begynner på samme måten. Det gir en vond smak av kameraderi og samrøre på bakrommene.
Leder i Adresseavisen

Som vanlig er

Langt inn i den rød-grønne leiren er kritikken sterk mot regjeringens utnevnelse av Øystein Djupedal som fylkesmann i Aust-Agder. Utnevnelsen smaker av da også ”plaster på såret” og politisk kameraderi. Statsministeren har problemer med å forklare seg.

Men dette er som det alltid har vært. Fylkemannsembetene er tydeligvis reservert for avgåtte rikspolitikere. Det burde alle nå ha lært. Rekken av tidligere statsråder og stortingspolitikere som er eller har vært i embetet er styggelig lang. Skiftende regjeringer deler ut disse jobbene som takk for rikspolitisk innsats.

To av de andre søkerne i Aust-Agder roper høyt i protest. At Einar Gelius blåser i barten, er som ventet. Han blir ikke noen mer kvalifisert søker for det. Vidar Kleppes søknad er vel mer som en kuriositet å regne. Derimot er det én søker som virkelig har grunn til å føle seg forbigått, konstituert fylkesmann Svein Åril. Hans erfaring fra 15 år som assisterende fylkesmann skulle tilsi at knapt noen var bedre kvalifisert. Men mot rikspolitikerne kjemper selv den beste forgjeves.

Fordomsfullt av ”Seniorsaken”

En domkantor i Bergen insisterer på at han vil fortsette i jobben etter at han har fylt 70 år, selv om arbeidsgiveren, Bergen Kirkelige Fellesråd, har gjort det klart for ham at arbeidsforholdet hans ville bli avsluttet i det øyeblikk han fylte 70. Seniorsaken har engasjert seg og gjort saken til en test på om arbeidslivet har plass for arbeidstakere på 70 pluss. Bergen Kirkelige Fellsråd har nå avslått kravet fra domkantoren om å få fortstette.

Jeg skal ikke ta stilling til selve saken. Mye kan tale for at man bør løse opp i bestemmelsene om at folk på død og liv må slutte i jobben når man passerer 70. På den annen side har jeg også sans for at eldre mennesker går av for å gi rom for yngre mennesker i attraktive og viktige stillinger i samfunnet.

Derimot har jeg ingen sans for den argumentasjonen som Seniorsaken går ut med etter avgjørelsen i Bergen Kirkelige Fellesråd. ”Det er som man lurer på om forsamlingen fortsatt tar julebudskapet på alvor”, sier lederen av Seniorsaken i Bergen, Tryggve Giertsen. (Hva nå julebudskapet har med denne saken å gjøre!) Og i en pressemelding i går kveld leverer Seniorsaken følgende kommentar: ”Kirken har i denne saken igjen bekreftet at den velger å opptre som en bakstreversk organisasjon.”

Litt høyere saklighetsnivå var ønskelig fra en organisasjon som gjør krav på å bli tatt alvorlig.

Propper i ørene og bind for øynene

Ungdomsorganisasjonen til Human-etisk forbund har delt ut ørepropper til skoleungdom med den begrunnelse at de skal slippe å høre det som skjer i skolegudstjenestene før jul.

Det må være lenge siden de unge humanetikerne satte proppene i egne ører – og for sikkerhets skyld også bind for øyene. De må vel være omtrent de eneste som ikke har fått med seg at ingen tvinges til å delta i skolegudstjenester. Slike arrangementer er frivillig for elevene, og de som ikke ønsker å være med, skal ha fullverdige alternativer på skolen. At humanetikerne kan finne enkelttilfeller der skolen ikke gjør jobben sin, forandrer ikke på dette forholdet. Jeg tviler på at det kan være mange – om i det hele tatt noen. Problemet i dag er snarere at de humanetiske aksjonistene roper så høyt at enkelte skoler – for å slippe bråket – avstår fra å videreføre en tradisjon som svært mange foreldre i by og bygd ønsker.

Humanetikernes aksjon får kritikk fra ungdom – til og med fra egne medlemmer. Ett av medlemmene sier i Aftenposten at hun ikke kan stå for slagordet som følger aksjonen. En kjent kommunikasjonsrådgiver kritiserer også aksjonen for dårlig kommunikasjon, og viser til at man kan velge ikke å gå på gudstjenesten. ”Kan du velge å la være å gå, trenger du ikke ørepropper, de er irrelevante og en avsporing”, sier kommunikasjonseksperten, som mener humanetikerne heller burde ha jobbet med å tilby alternative opplegg. – Hun har unektelig et poeng.

Lausungene

Nå har de fått nok, lausungene. Ja, for det er det de kaller seg, yngre forskere ved våre høyere læresteder. De vil ikke lenger stå med lua i handa, men knytter neven i protest mot å bli skaltet og valtet med på en måte ingen skal behøve å finne seg i. Ved våre universiteter og høyskoler må folk leve i årevis i usikkerhet med hensyn til om de noen gang vil få en fast stilling. Situasjonen begynner å bli kritisk. Yngre forskere lider under mangel på forutsigbarhet og forskningen lider under mangel på langsiktighet.

De unge forskerne har startet Aksjon Lausungene 2008 i protest mot Regjeringens manglende satsing på rekruttering av forskere til faste vitenskapelige stillinger. De kaller seg akademias ”lausunger” som en reaksjon på den ste­moderlige behandlingen midlertidige ansatte får i den høyere utdanningssektoren.

Lausungene er lei av:
• At dyktige unge forskere går mellom ulike midler­tidige vitenskapelige engasjementer med liten fo­rutsigbarhet
• At det ikke finnes planer for unge forskeres for­skningskompetanse og karriere
• At det tross fagre ord om satsing på forskning knapt finnes relevante faste stillinger å søke på in­nenfor akademia
• At midlertidige har lavere status, dårligere lønn og sosiale vilkår enn faste vitenskaplige ansatte

Mer enn 3000 personer (i all hovedsak fra akademia) har i løpet av to uker skrevet under på lausungenes opprop om at Regjeringen må utforme en helhetlig rekruttering­spolitikk, inkludert midler til flere faste vitenskape­lig stillinger. Regjeringen avlyste rekrutteringsmeldingen. Lausungene 2008 har gjort den jobben regjeringen burde ha gjort og utarbeidet en ”St.meld. nr. 1 fra grasrota. En framtid i forskning?" Her gir de en beskrivelse av situasjonen og problemet som er til å bli klok av, og de foreslår en rekke tiltak for å løse problemet.

I dag samles ”lausungene” i Oslo for å overrekke underskriftene og grasrotmeldingen til Stortinget og Regjeringen. Det skjer foran i Spikersuppa foran Stortinget kl 14. En meget berettiget aksjon som fortjener støtte!

Treholtsaken ved veis ende

Kroken på døra for Arne Treholt i går. Gjenopptakelseskommisjonen besluttet at det ikke er godt nok grunnlag for å ta saken opp igjen. Men resultatet vurderes forskjellig. Noe overraskende kanskje mener Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen at flertallets argumentasjon holder, mens Dagsavisens Arne Strand er uenig.

Braanen skriver:
Til tross for påpekninger av flere svakheter, mener flertallet at dommen bør bli stående. Vi synes argumentasjonen holder. Selv om de politiske forholdene i dag er annerledes enn i 1985, er den type kontakt Arne Treholt hadde med et fremmed lands etterretningstjeneste et brudd på § 90, som gir straff til den som åpenbarer noe overfor en annen stat som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet.
Arne Strand:
Jeg har problemer med å følge flertallets logikk. Konklusjonen står ikke fjellstøtt. Mindretallet, Svein Magnussen, står etter min mening på tryggere grunn når han sier at svakhetene i beviskjeden er av en slik styrke at de samlet sett peker mot at det er tvilsomt om dommen er riktig.

Majoritetstyranniet

Den norske samfunnsdebatten kan være utrolig provinsiell. Vi liker å kalle oss tolerante, men toleranse blir gjerne praktisert i betydningen ”du må få mene akkurat det du vil, bare du mener som oss”. I mange spørsmål domineres debatten i mediene av et forbløffende sterkt majoritetstyranni. Personlig har jeg kjent dette trykket sterkest i kirkelige og teologiske spørsmål – der standpunkter i tråd med kirkens tradisjonelle lære nærmest automatisk blir definert ”over og ut” av dem som har mediemakten i dette landet.

Men også på allmenne samfunnsmessige saksområder ser vi det samme. I likestillingsspørsmål og innvandringspolitikken skal man ikke si mye som bryter med den etablerte sannhet, før man er stemplet. Det er både overraskende og skremmende at man finner denne dypt udemokratiske og autoritære holdningen også i akademiske miljøer, ja, ikke minst der. Ønsker du å gjøre karriere, må du være nøye med hva du sier og mener. I mange miljøer, bl a i kunstnermiljøer, er det ikke uvanlig å bli stigmatisert hvis du melder at du er troende kristen.

Kanskje må man komme utenfra for å se hvor sneversynt og selvgod det man gjerne kaller åndseliten kan være i Norge. Religionshistorikeren og forfatteren Hanne Nabintu Herland har markert seg i debatten som en som våger å si det få tør å si. Blant annet har hun kritisert både innvandringspolitikken og den norske homofilidebatten. I det meningskonforme mediebildet vi har i Norge, er det et lyspunkt at hun i det hele tatt slipper til. Herland er vokst opp i Afrika og kom til Norge først som 19-åring. I et intervju i Vårt Land i dag forteller hun om sin bakgrunn.

I intervjuet sier hun bl a:

”Jeg gir en røst til de kontroversielle og sier det folk flest tenker. Ikke det den såkalte åndseliten tenker. Det er sterke føringer på å være politisk korrekt i landet vårt. Mange professorer sender nervøse mailer til meg og spør «hvordan skal det gå med deg nå?» Blant folk flest møter jeg takknemlighet og glede, også blant akademikere og mediefolk, men da bak lukkede dører. Det er mange som tenker disse tankene, men som ikke sier dem offentlig av frykt for represalier.”
Hun har dessverre rett.

Sitatet

De sterkestes frihet
Den som tror politisk fjernsynsreklame vil føre til at de små og svake får sitt budskap bedre fram, er i beste fall naiv.
Sjefredaktør Helge Simonnes i Vårt Land

Sitatet

Nødhjelp som underholdning
Veldedighetskonserter blir lett en del av musikk- og underholdningsbransjens markedsføringsapparat. Ikke sjelden ser vi at artister knapt vet hvilken sak de stiller opp for. Andre blir flydd inn i flyktningleirer med kameraer på slep for at deres møter skal vekke giverlysten hos folk. Disse møtene er med på å generalisere inntrykket av både det enkelte land og av lidelsen. I kombinasjon med underholdningsshowet gir dette TV-stasjonene høye seertall og markedsandeler. De og artistene blir dermed også vinnere i veldedighetskarusellen. De hjelpen går til, trenger imidlertid mat også etter at TV-kameraene er slukket.
Leder i Dagsavisen

Kjetil Aano Stavanger-bisp?

Straks Ernst Baasland hadde meldt at han har søkt avskjed fra sitt embete som biskop i Stavanger, begynte spekulasjonene om hvem skal etterfølge ham. Blant de heteste navnene som er lansert, finner vi generalsekretær i Mellomkirkelig råd, Olav Fykse Tveit (57 år), og Det norske Misjonsselskaps generalsekretær, Kjetil Aano (59 år).

Begge er meget gode kandidater. Fykse Tveit var nominert i Nidaros. Mange var overrasket – enkelte beklager vel også – at han ikke nådde opp i voteringen og ble ny Nidaros-biskop. Etter at Kirkerådet har vedtatt å foreslå ham som ny generalsekretær i Kirkenes Verdensråd, sier Fykse Tveit at han er uaktuell til dette bispeembetet, så lenge han er kandidat til en annen kirkelig lederoppgave. Dermed seiler Aano opp som kanskje den sterkeste kandidaten. I misjonsfylket Rogaland står han naturligvis sterkt. Han har en omfattende erfaring, og kjenner bispearbeidet godt fra sin tid som stiftskapellan hos Baasland. Kanskje vil det brukt mot ham at han ikke har erfaring som menighetsprest, selv om historien viser at man godt kan bli biskop uten slik erfaring.

Men det er langt fram. Baasland går ikke av før til sommeren. Bispedømmerådet har naturlig nok ikke nominert ennå. Men det ville være overraskende om ikke Aano blir nominert. Selv om han kan få sterke motkandidater, skal man ikke være mye spåmann for å forutse at han også får mange stemmer. Tiden vil vise om han vinner voteringen. Men i så fall er det ingen garanti for at han blir utnevnt – i hvert fall hvis den nåværende regjeringen skal utnevne.

Sitatet

En kreftsvulst i statsforvaltningen
De private konsulentselskapene, som drives etter profittinteresser og gjerne har store private selskaper som kunder, representerer en kreftsvulst i statsforvaltningen. Den tradisjonelle beslutningsprosessen i staten var offentlige utredninger, gjerne bredt sammensatt, som kom fram til reformforslag. Deretter overtok embetsverket, før sakene etter en politisk behandling endte som en stortingsmelding. Når oppgavene som før ble utført av embetsverket, nå gjennom en «rammeavtale» er leaset ut til private, kommersielle selskaper, som gjerne har økt markedsliberalisering og private aktørers interesser høyt oppe på dagsorden, betyr det i praksis at offentlig og folkevalgt makt dreneres ut til markedet. (…)
Det mest problematiske er at den rødgrønne regjeringen og den sosialistiske finansministeren velger å overta dette markedsliberalistiske styringssystemet uten å legge to pinner i kors for å endre det.
Redaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen

Sitatet

Hva ville du gjort om du var Utdanningsminister for en dag?
Innkalt til allmannamøte i departementet og sagt at Kunnskapsløftet er avlyst og så sendt alle de flinke menneskene i departementet ut i sola resten av dagen, sammen med alle de sikkert like flinke menneskene fra direktoratet. Så ville jeg sendt ut et dekret til Skole-Norge, der det sto følgende: ”Prøv alt og hold fast ved det skjønne, det sanne og det gode. Jeg heier på dere!”
Så måtte jeg nok brukt noe tid på pressen, som ville lurt på hva min reform består i. Til det ville jeg svare at jeg ikke lanserer noen reform, at skolen nå er fritatt fra reformer og i stedet satt fri til å være skole. Lærerne er fri til å være lærere (ikke ”sjefer”) og elevene skal fra nå av få være barn og ungdommer samtidig som de er elever. For ikke å snakke om rektorene, som skal få være rektorer – hvilket er utlagt, pedagogiske ledere, og ikke ”virksomhetsledere” eller noe annet fjongt, som innebærer at de må drive med en hel del irrelevant som andre burde tatt seg av. Dette ville nok tatt resten av arbeidsdagen. Og siden hun som kjører den svarte regjeringsbilen også hadde fått fri, ville jeg som vanlig tatt toget hjem til Drammen. Det går som regel fortest likevel.
Post doc Trude Evenshaug i Pedagogisk profil

Blogging er artig

Et selvsentrert innlegg denne gangen. I dag er det to år siden jeg startet å blogge. I løpet av disse to årene har jeg skrevet 264 innlegg. I tillegg kommer ”Sitater”, som jeg startet med for noen uker siden. Men de er altså ikke skrevet av meg.

Det første var et mediekritisk innlegg. Jeg mente det svekket medienes troverdighet når personer som hadde vært en sentral del i mediebildet den siste uka, skulle sitte i et TV-program å kommentere hva som hadde hendt nettopp denne uka. Eksemplet illustrerer et fenomen som jeg har vært innom flere ganger: TV- og radioredaksjonene kan være utrolig snevre når de inviterer til studio. Det er blitt en del mediekritikk på bloggen min. (Se oversikten over temagruppene i høyre spalte.) Jeg har lenge vært opptatt av temaet. Synes mediene selv er for dårlige her, selv om det nok har kommet seg en del i det siste.

Som kirkeengasjert er det naturligvis blitt mange innlegg om kirke- og kristenliv, kirkeordningsspørsmål osv. Jeg signaliserer da også det i undertittelen på bloggen. I løpet av disse to årene har vi opplevd et gjennombrudd i kirkens frigjøringsprosess fra staten. Spørsmålet opptar meg. Ikke minst er jeg opptatt av at det ikke skal være staten, men kirken selv som ansetter sine ledere. Når kirkestatsråden suverent ser bort fra helt klare kirkelige vota i bispeutnevnelser, reagerer jeg.

Pedagogikk er mitt fag. Spesielt har jeg vært opptatt av barns og unge utvikling og oppdragelse i familien. Derfor skriver jeg naturlig nok en del om familiepedagogiske og familiepolitiske spørsmål. Jeg synes ikke familiespørsmål har tilstrekkelig prioritet – verken i pedagogikken eller i politikken.

Jeg er samfunnsinteressert – og har gjerne meninger om mye. Derfor synes jeg det er artig å skrive blogg, der en kan utfolde seg i frihet. Flere burde delta i debatten på nettet. Nettet er ”meningsmediet” fremfor noe i dagens samfunn. Jeg savner at flere i min generasjon deltar. De unge er utrolig aktive bloggere, og flott er det. Men også folk som har levd noen år, burde bli mer synlige på denne arenaen.

Sitatet

Fattigere julefeiring
Julefeiringen har for de fleste viktige dimensjoner ut over det kristne budskapet. Men hvis skolene ikke formidler dette, får den kommersielle julekulturen enda mer plass. Det bør være plass til mer enn de rent underholdende julefortellingene – enten det er gamle nisser eller moderne blånisser og juleskurker.
Sjefredaktør Geir Arne Bore i Drammens Tidende

Ikke uventet bispeavgang

Ernst Baasland har bestemt seg for å gå av som biskop. Det var ikke uventet. Slik saken har utviklet seg, regnet nok mange med at dette ville bli utgangen. Heller ikke Bispemøtets preses mener det var noen vei utenom. Baasland sier han opplevde konkursbegjæringen som ”urettferdig”. Hans anke av denne førte til en avvisende kjennelse der lagmannsretten sa at Baasland hadde vært ”bevisst uaktsom” og at han burde ha stilt spørsmål før han satte sin signatur på et gjeldsbrev på 3,8 millioner kroner. Dette må ha vært tungt å ta imot, og neppe til å leve med for en biskop.

Baasland sier i pressemeldingen han sendte ut i ettermiddag, at det har vært en stor påkjenning å se smerten hos dem som har lånt familien penger – og som nå må bære store tap. Det er ikke vanskelig å forstå at Baasland føler dette vondt. For denne smerten er åpenbart stor hos mange. Og da ikke bare på grunn av de økonomiske tapene.

Ernst Baasland har vært en god og avholdt biskop. Hans bispekolleger sier i en pressemelding at han har vært ”en markant og inspirerende leder i Stavanger bispedømme. Han har bidratt til kirkebygging og kirkevekst og han har rettet søkelyset mot kirkens rolle i det sivile samfunn. I bispekollegiet har han vært en medarbeider med høy teologisk kompetanse og stort engasjement.” Olav Skjevesland karakteriserer ham som en ”plogspiss i Kirkens arbeid i Rogaland”. Også Giske, som sier han ikke har rådet Baasland til å gå, gir ham godt skussmål. – Det er beklagelig at han er kommet i en slik situasjon at han må søke avskjed.

Ikke-beklagelsene

Så ser vi det igjen. En ansvarlig leder skal ut å beklage, men gjør det på en måte som slett ikke er noen beklagelse. Denne gangen er det Nils Ketil Andresen, programdirektør i TV 2 og redaktør for ”Torsdagsklubben”. Det var her Otto Jespersen for en tid tilbake leverte sin ytterst smakløse monolog, der han bl a snakket om de mange millioner lus som omkom i nazistenes utryddelsesleirer.

Det er svært forståelig at Herman Kahan og andre jøder som overlevde Holocaust, reagerer. Det er det mange andre som også gjør. Den ansvarlige programdirektøren sier at han beklager at Kahan opplevde Jespersens monolog som støtende. Legg merke til hva programdirektøren beklager? I hvert fall ikke at TV 2 sendte søppelet. Nei, han beklager at Herman Kahan følte seg støtt.

Men som det ble sagt i høst da justisminister Storberget gikk ut med en lignende kvasibeklagelse, programdirektør Nils Ketil Andresen hefter ikke for Kahans følelsesliv, men for sine egne handlinger. Han har ingen grunn til å beklage at Kahan føler seg støtt. Tvert imot, Kahan er i sin fulle rett til å føle som han gjør. Derimot burde programdirektøren, hvis det hadde vært noe tak i ham, ha beklaget at Jespersen i TV 2 snakket på en måte som krenket en ytterst sårbar minoritet i vårt land.

Misjonssambandet brøt egne regler

Misjonssambandets hovedstyre brøt egne retningslinjer da hovedstyret grep inn i en overgrepssak tidligere i år. Det slår NLMs egen protokollkomite (kontrollkomite) fast. Protokollkomiteen mener at ved å behandle konklusjonen i overgrepssaken har styret grepet inn i en sak som er delegert til administrasjonen. Hovedstyret burde i stedet ha trukket tilbake de delegerte oppgavene eller bedt om en ny vurdering av administrasjonens saksbehandling.

Jeg har tidligere kommentert denne saken på bloggen min, der jeg har gitt generalsekretær Ola Tulluan ros for hans holdning i saken (se bloggen min 10. sept. 29. sept). Ikke alle likte det.

Nå får altså generalsekretæren støtte av organisasjonens eget kontrollorgan etter at han kritiserte sine egne overordnede da hovedstyret overprøvde en beslutning i koordineringsgruppen, som etter hovedstyrets egne regler har ansvaret for å håndtere seksuelle krenkelsessaker i NLM.

Dermed har protokollkomiteen gitt et bidrag til NLMs troverdighet i behandlingen av slike saker kan blir gjenopprettet. Og godt er det. Men som protokollkomiteen selv sier – administrasjonen og hovedstyret har «en stor oppgave fremover» (...) «for å rydde av veien den usikkerhet som råder i deler av administrasjonen og den interne koordineringsgruppen».

Sitatet

Herman Kahan til Otto Jespersen
Dei stakkars milliardane av lopper og lus blei ikkje gassa. Bestemor mi på 102 og onklane mine og far min og mor mi og søstera mi vart først narra inn i dusjopplegg der dei fekk kokande og kaldt vatn på seg. Lusa vart ikkje gassa. Dei kleda som blei att etter der drepne, blei overlevert vidare til neste fange. Dersom du, Otto Jespersen, lir med desse lusa, kan eg gjere deg roleg: Dei blei aldri gassa. Mange millionar av menneske blei gassa.
Holocaust-overlevende Herman Kahan i Vårt Land

Oslo SV grep ikke sjansen

Antagelig vil det vise seg at SV gjorde en tabbe når de ikke grep sjansen og nominerte Akhtar Chaudhry på såkalt sikker plass på stortingslisten. Den knepne seiren til bergenseren Heikki Holmås vil sikkert være sur å svelge for mange med innvandrerbakgrunn som hadde satset på Akhtar Chaudhry, en politiker som kjenner innvandrermiljøene i Oslo meget godt, og som jeg vil tro mange i dette miljøet identifiserer seg med. Chaudhry har sikkert rett når han sier at mange nå sitter skuffet tilbake. Spørsmålet er hvor mange av dem som etter dette vil gi SV sin stemme.
Lenke: VG og Dagbladet

Olav Thon slår til

Har du noen gang hørt om en næringslivstopp som mener han ikke fortjener den skyhøye fallskjermen han får etter at han har ledet en virksomhet så dårlig at han må slutte? Gründeren og mangemilliardæren Olav Thons oppgjør med toppledernes fallskjermavtaler i VG i dag er høyst betimelig. At en toppleder er sikret lønn en tid etter at han må gå av, er ikke urimelig. Men fallskjermer i form av flere årslønner og pensjonsavtaler utenfor enhver rimelighet er fullstendig uakseptabelt.

Jeg slutter aldri å undre meg over hvor totalt ufølsomme man er innenfor næringslivet når det gjelder spørsmålet om egne goder. Jeg tviler sterkt på om noen virkelig er så dyktige at de er verdt den prisen de forlanger – eller som styrene tilbyr dem. Det blir hevdet at man må gi så gode tilbud fordi ellers forsvinner de beste ut av landet. Jeg har mine tvil om hvor holdbart argumentet egentlig er. Hvor mange av de norske næringslivslederne er gode nok for de store konsernene i utlandet? Neppe mange. Og hvis det bare er pengene som driver, så bare la dem reise.

Argumentet om at man trenger de skyhøye lønnsavtalene for å gjøre en god jobb, holder ikke. Vi snakker her om folk som under alle omstendigheter ville få en lønn som ligger langt, langt over for eksempel statsministeren. Hvis man har for eksempel fire-fem millioner i året, må man da ha ytterligere fem millioner for å gjøre en god jobb? Har man ikke nok motivasjon i selve gleden ved å gjøre jobben med en slik lønn, egner man seg ikke for å være leder.

Som så mange har sagt før: Man slutter ikke å undre seg over hvor totalt samfunnsmessig umusikalske mange i næringslivets lederskap kan oppføre seg. Thons oppgjør med grådigheten og dumskapen fortjener honnør.

Sitatet

Tilgivelse og forsoning
Tilgivelse er ikke noe vi kan kreve. Det er noe vi får. Noen ganger kan det være fortjent å bli tilgitt, fordi man har markert vilje og evne til å ordne opp. Schjenken unnlot å ta igjen da Farah rykket ut med sin beske kritikk. Da la han et grunnlag for at forsoning kunne bli mulig.
Redaktør Magne Lerø i Ledelse

Salmebokslakt

Domorganist Terje Kvam slakter forslaget til ny salmebok som Kirkerådet har sendt ut til høring. Nedenfor er referert et sitat fra et intervju med domorganisten i Aftenposten i går. Han er ikke nådig i sin dom. Han slakter både salmebokforslaget og musikkmaterialet som er samlet inn i forbindelse med liturgireformen som kirken nå arbeider med. Sitatet gir meg anledning til å presisere at jeg ikke nødvendigvis står inne for alle sitatene jeg bringer på bloggen min. Noen tror visst det. Jeg prøver å plukke ut sitater jeg mener har interesse, synspunkter jeg mener kan være verdifulle, selv om jeg personlig ikke alltid er enig.

Det nye salmebokforslaget har mange nye salmer, også en del som mange mener har lite i en salmebok å gjøre. Jeg er ingen salmeekspert. Men som kirkegjenger og korsanger har jeg stor glede av å være med på å synge dem. Andre får strides om hva som er en god salme. Meningene er mange og delte. Slik vil det være når saken gjelder noe så sentralt i kirkens liv.

Når det gjelder domprost Kvam, forekommer det meg at han overdriver ikke så lite. Når han for eksempel kan hevde at 95 % av det innsamlede liturgiske musikkmaterialet er ubrukelig, må en spørre om det kun er domorganisten som har rede på kirkemusikk i dette landet. Det forekommer meg også noe arrogant når domorganisten hevder at utvalget som har lagt fram forslaget, ikke kan ha definert hva en salme er før man begynte arbeidet med ny salmebok. For bare vel en uke siden skrev lederen av utvalget, prost Tore Kopperud, en kronikk i Aftenposten, der han gjør rede for sin salmeforståelse. Ikke mange i Norge har mer rede på salmer enn Tore Kopperud. En kunne kanskje ha ventet at Aftenpostens journalist hadde konfrontert Kvam med hva Kopperud her skriver?

Ikke desto mindre, det er bra at Terje Kvam, som er en fremragende kirkemusiker, gir uttrykk for sin mening. Hans kompetanse er ubestridelig. Alle ansvarlige i kirken gjør klokt i å lytte til kritikken.

Sitatet

Klagesang for salmebok
I salmebokforslaget er det mye klint og lite hvete. Jeg vet ikke engang om komiteen definerte hva en salme er før man begynte arbeidet med ny salmebok. Eller ønsket man kanskje å sprenge grensen for hva som er en salme? – De som skriver salmetekster, lager også melodier. Én ting er at mange knapt evner å skrive poesi, men når de i tillegg også skal skrive musikk – nei, dette er ikke veldig morsomt.
Domorganist Terje Kvam i Aftenposten

Røyk og snus under disk

Regjeringen vurderer å fremme forslag om å endre tobakksskadeloven slik at det blir forbudt med synlig oppstilling av tobakksvarer på utsalgsstedene. Tobakken skal altså under disk, slik at man må spørre etter det hvis man vil kjøpe det, forteller VG. Island har allerede innført en slik ordning. Ikke uventet skaper forslaget reaksjoner. ”Maken til kriminalisering av en enkeltgruppe skal man lete lenge etter”, sier leder i Røykens Venner. På enkelte blogger kan man lese den vanlige hysteriske utskjellingen fra superliberalistene.

Men regjeringen kan ta det med ro. Reaksjonene var de samme da Høybråten fremmet forslaget til røykelov, og de kom fra akkurat samme hold. I dag er det knapt noen som vil tilbake til tilstanden før røykeloven ble innført.

Sitatet

Krise og nytenkning
Vi kan ikke produsere oss ut av krisen. Heller ikke kan vi forbruke oss ut av den. Det er grenser for klodens bæreevne. Det er også grenser for hvor rike vi kan bli på gods og gull før Norge blir et utrivelig land. Det er ikke ting vi trenger mest, men liv med mening.
Professor Nils Christie i kronikk i Aftenposten

KrF satser ungt

Nominasjonene i KrFs fylkespartier for Stortingsvalget neste år viser at KrF satser ungt. Førstekandidatene i tre fylker er under 30 år. Aust-Agder satser på den 23 år gamle KrFU-lederen Kjell Ingolf Ropstad. I Oppland er 24-åringen Hilde Ekeberg, nominert, og i Vestfold har nestlederen i KrF, Inger Lise Hansen, førsteplassen. Hun er 27 år. I tillegg er 25-åringen Filip Rygg nominert på 2. plass i Hordaland, der KrF nå har to stortingsmandater.

Ikke nok med det. Ytterligere fire kandidater er i 30-årene. Knut Arild Hareide, 36 år, gjør politisk come back som førstekandidat for Akershus KrF. I Vest-Agder stiller 37-åringen Dagrun Eriksen til gjenvalg. Det samme gjør Line Henriette Holten Hjemdal (37 år) i Østfold, og Sør-Trøndelag KrF har Øyvind Håbrekke (38 år) på førsteplass.

KrF er ofte blitt beskyldt for å være et ”gubbeparti” for eldre mennesker. Disse nominasjonene burde en gang for alle avlive myten. Her er åtte kandidater under 40 år med mandatsjanser, hvorav fire er under 30, og det er like mange kvinner som menn.

Alle disse kandidatene har på ulike måter utmerket seg. For eksempel har Hareide vært statsråd, Dagrun Eriksen er en profilert stortingsrepresentant og Øyvind Håbrekke har vært statssekretær. Filip Rygg er gruppeleder for KrF i Bergen bystyre. Jeg noterer med særlig interesse kandidaten i mitt gamle hjemfylke, Oppland. Den politiske redaktøren i GD, regionavisen for Lillehammer og Gudbrandsdalen, skriver at det er sjelden en politisk reporter opplever et politisk talent som 24-åringen Hilde Ekeberg. Hadde hun tilhørt AUF, ville hennes karriere på Stortinget etter avisredaktørens mening vært udiskutabel.

Jeg noterer også med interesse at disse unge kandidatene bruker internett på en suveren måte. Bloggen til Hordaland-kandidaten Filip Rygg er kåret til en av de ti beste politiske bloggene her i landet. På denne listen vi også bloggen til ytterligere en ung KrF’er, 24-åringen Sondre Olsen. Også Hilde Ekeberg skriver blogg. Hun skriver friskt, men etter at hun nå er blitt toppkandidat på en stortingsliste, skulle jeg personlig ønske at hun prioriterte det politiske innholdet mer enn det personlige. Det karakteriserer unge mennesker at de gjerne vil stå for noe. Derfor bør de fortelle oss hva de står for.

Sitatet

Lederopplæring
Paulus drev lederopplæring ved å være sammen med unge midt i livet. Slik Jesus gjorde. Det går an å brenne uten å bli utbrent – om vi støtter hverandre.
Ole-Magnus Olafsrud i Vårt Land

Ulike veier til tro

Fra tid til annen blir en minnet om at det finnes ulike veier til tro. For oss som er vokst opp i den norske bedehus- og vekkelsestradisjonen, er det tankevekkende å se hvordan mennesker i dag kommer til tro på helt andre måter enn den vi lærte var – om ikke den eneste ”riktige” – så i hvert fall den mest vanlige.

Veien til tro skjer i dag ofte som ”en stille omvendelse”, som Hans Fredrik Dahl uttrykte det i et avisintervju i fjor vår. (Se bloggen min 24. april 2007.) Og det første møtet med Gud skjer slett ikke alltid gjennom å lytte til tradisjonell forkynnelse fra en talerstol. Det skjer kanskje like ofte gjennom det personlige møtet med enkeltmennesker, gjennom den personlige lesing av bibeltekster, gjennom kunsten eller gjennom en enkelthendelse som slett ikke behøver å være av det dramatiske slaget.

Gud møter mennesker på ulike måter. Også i dag skjer det under at godt voksne mennesker – som kanskje selv aldri trodde de skulle ha noe som helst med Gud å gjøre – legger seg i Guds hånd og tar imot den gave Gud gir i den hellige dåp. Når en opplever at det skjer, blir det som skiller oss i den kristne kirke på jord, mindre viktig enn det vi gjerne vil ha det til.

Sitatet

Konfrontasjonssamfunnet
Konfrontasjonen har fått for stor plass i vårt samfunn. Det er ikke konstruktivt å fokusere på konfrontasjon og feil. Det fører til stagnasjon og utløser store mengder frustrasjon. – Det å ha et politisk system som fremmer konfrontasjon og undergraver innsikt og opplysning er absurd. Dialog og deling mellom mennesker er grunnlaget for stimulering av gode ideer, vekst og mangfold.
Jon Schau og Nicolai Prydz i kronikk i Aftenposten

Gratis heroin

Helseminister Bjarne Håkon Hansen slår i Dagbladet til lyd for at tunge misbrukere skal kunne få gratis heroin. Oslo Venstre har tidligere lansert forslaget. Forslaget vekker rimeligvis debatt. Sentrale rød-grønne politikere, Ap-folk inkludert, går sterkt imot. Heller ikke alle narkomane er for det. Blå Kors-direktøren kaller det misforstått hjelp. Også Landsforbundet mot stoffmisbruk synes det er en dårlig ide.

Aftenposten har i dag et stort oppslag om Sveits som ”lovpriser” gratis heroin. Landet har 23 offentlige klinikker som deler ut heroin. Artikkelen illustreres med et stort bilde av en smilende sjeflege med sprøyta i hånda. Ikke overraskende uttaler han seg bare positivt om ordningen. ”Vi sier ikke at vi ordinerer narkotika, vi sier at vi ordinerer medisin”, sier sjeflegen. Å forandre språkbruken er en vanlig teknikk når man skal vinne gehør for tvilsom praksis.

Aftenpostens medarbeider har ikke ett eneste kritisk spørsmål til den sveitsiske klinikklederen. Denne ukritiske journalistikken følges opp av kommentartegning der motforestillinger får karakteristikken ”moralisme” og avisas redaktør gir forslaget tilslutning i en lederartikkel med tittelen ”Nødvendig nytenkning”.

Mulig det. Jeg tviler ikke på Bjarne Håkon Hansens gode hensikter. Han er en troverdig helseminister, som viser handlekraft og som så langt fra søker de populære utspillene. Situasjonen for stoffmisbrukere er fryktelig vanskelig og uverdig. Svært mange dør av overdoser. Alt må gjøres for å redde liv og gi mennesker et mer verdig liv. Likevel – ville det ikke være bra med noen motforestillinger mot et forslag som har karakter av å gi opp? Et avgjørende spørsmål er dette: Har vi virkelig gjort nok av andre tiltak til at et så drastisk tiltak som gratis heroin er eneste utvei?

Jeg tviler. Det vises til at vi i Norge har 48,1 overdosedødsfall per million innbyggere. I EU er tallet 18,3. Men det er da ikke noe ”bevis” for at Sveits sin ”oppskrift” er løsningen? Få EU-land har den samme ordningen som Sveits. Følgelig må de mange EU-landene ha lykkes mye bedre enn oss med andre tiltak? Dessuten – det er anført metodiske svakheter ved undersøkelsene som dokumenterer de gode resultatene som Sveits påberoper seg.

I Sveits er kriteriene for å få utdelt heroin at man er minst 18 år, har vært avhengig av opiater i minst to år, har vært gjennom minst to mislykkede behandlingsopplegg samt at både helse- og sosialtilstand er preget av misbruket. Men – skal man virkelig gi opp 18-åringer? Og etter bare to mislykkede behandlingsopplegg? Behandling av tunge heroinbrukere er ekstremt vanskelig. Gjennomføres forslaget kan det bli fristende å gi opp for tidlig. Tiltaket kan bli en sovepute.

Sitatet

Markedstroen
Som kirke er det viktigere enn på lenge å fremheve fra prekestolen at etikken har en plass i diskusjoner om økonomien. Vi dyrker tross alt en fattig snekkersønn som var svært opptatt av å belyse økonomiens etiske sider.
Prest Ole Jakob Løland i Klassekampen

Stortingslønn

Jeg hører til dem som ikke har villet være med på hylekoret mot stortingsrepresentantenes materielle vilkår, inkludert deres lønn. Mange innlegg i denne debatten gjennom årene smaker etter min mening alt for mye av smålighet og billig politikerkritikk. Stortingsrepresentantene har en ansvarsfull jobb, og jeg vil tro de aller fleste også arbeider hardt og samvittighetsfullt.

I og med at stortingsrepresentantenes lønn nå har kommet på et rimelig høyt nivå, må det være lov å mene at det ikke er noen grunn til at stortingslønnen skal øke mer enn lønningene til folk flest. SV har gjort seg til talsmann for dette synet. Man kan mene hva man vil om SVs holdning til stortingsrepresentantenes lønnsøkning. Noen vil hevde at det ikke er noe annet enn et populistisk forslag som kan fremmes i trygg forvissning om at det ikke blir vedtatt. Carl I. Hagen og Inge Lønning er provosert over SVs holdning og sier de har sett seg lei på de årlige demonstrasjonsforslagene til SV. De mener det oser av dobbeltmoral. Lønning og Hagen går inn for en ordning med selvbestemt lønn lavere enn den regulativ og vedtak fastsetter. Dermed kan SVere og andre som måtte gå inn for lavere lønn, selv velge.

Jeg er tilbøyelig til å være enig med Klassekampen som på lederplass i dag skriver at dette er et forsøk på ”å framstille motstanderne av økte politikerlønninger som noen store hyklere; på den ene siden går SV-erne imot økte lønninger, men når den månedlige sjekken kommer, tar de gladelig imot. Det er å misbruke Stortingets verdighet å senke argumentasjonen ned på et slikt nivå.”

At Carl I. Hagen legger seg på et slikt argumentasjonsnivå, er ikke overraskende. Men at Inge Lønning gjør det samme, er både overraskende og skuffende. Også for stortingsrepresentanter må det være slik at en vedtatt lønnsøkning skal gjelde for alle. Ingen kan ”kreve” at kolleger skal avstå fra deler av den vedtatte lønnen fordi om man har vært imot lønnsøkningen. Så får den enkelte selv avgjøre hva de vil bruke pengene til. Det har ingen andre noe med.

Sitatet

Vår liberale kultur
I et kulturelt og ideologisk perspektiv er selvbestemt abort slett ingen ”nødløsning”, snarere det mest konsekvente og høyeste uttrykk for vår liberale kultur.
Professor Bernt Oftestad i Vårt Land