Barnet som symbol

Tre av forskerne som har deltatt i evalueringen av forsøksfasen av Trosopplæringsreformen i Den norske kirke, har nylig lagt fram ny rapport – i form av boka ”Når tro skal læres. Sju fortellinger om lokal trosopplæring”. Som tittelen antyder, dreier det seg om resultatet av sju såkalte case-studier. Forskerne har fulgt sju av forsøksmenighetene på nært hold over flere år med deltakende observasjon og intervjuer. I boka gir de inngående beskrivelser av trosopplæringsforsøkene i disse menighetene, og i avsluttende kapitler drøfter de mer tverrgående tema.

Dette er meget interessant lesning, og mange viktige observasjoner og vurderinger kunne vært trukket fram. Her skal jeg nøye meg med Olaf Aagedals interessante drøfting av ”barnet som symbol”. Barnet som symbol på nasjonen er velkjent fra 17. mai-feiringen. Barnetoget – som er selve hovedsymbolet eller hovedritualet i den norske nasjonaldagsfeiringen – er antagelig vel så viktig for dem som ser på, som for barna. ”Det gir mening å si at voksne og særlig foreldre og slektninger feirer dagen gjennom barnas representasjon i toget”, skriver Aagedal. ”Barnet og barnetoget blir et symbol på nasjonen som former våre følelser og forestillinger om hva det vil si å være norsk.”

Vi ser en parallell i kirken. Når barna går i lysprosesjon opp midtgangen i kirken er de ikke de eneste deltakerne. Foreldrene, som sitter i kirkebenkene, er på en måte selv med i prosesjonen gjennom sine egne barn. Dette er et eksempel på at barns religiøse praksis fungerer som en representerende religiøsitet på vegne av voksne. På samme måte ved kveldsritualet ved barnesenga. Når foreldrene synger en aftenbønn med barnet, ber de kanskje også ”for sin egen del”. En kan si det slik at foreldrene tror gjennom barna.