Litteraturfestivalen tok til vettet

Litteraturfestivalen på Lillehammer har høstet fortjent storm for sin underlige idé om å invitere gammelnazisten David Irving til å holde foredrag på neste års festival. Irving er som ”historiker” en notorisk løgner og falskner. Han er ikke minst kjent for å hevde at tyskernes systematiske myrderier i dødsleirene under 2. verdenskrig bare er oppspinn. ”Det døde flere kvinner i baksetet på Edward Kennedys bil enn i gasskamrene i Auschwitz”, er ett av hans utsagn. En ekspertgruppe som har gjennomgått Irvings bøker, konkluderte med at hans bøker om 2. verdenskrig er gjennomsyret av bedrageri og uærlighet.

Denne mannen har ledelsen av litteraturfestivalen funnet det for godt å invitere til en festival der hovedtemaet skulle være ”sannhet”. At festivalen bærer Sigrid Undsets navn, gjør ikke saken bedre. Sigrid Undset kjempet med nebb og klør mot nazismen og alt dens vesen. Hennes etterkommere har bedt om at Sigrid Undsets navn ikke lenger må brukes i tilknytning til festivalen, og Fritt Ord, som sponser festivalen, har bedt om at institusjonens logo blir fjernet fra festivalens nettsted. En del forfattere har faktisk vurdert å boikotte hele festivalen. For eksempel sier Edvard Hoem at det ville vært helt uaktuelt for ham å delta.

I dag har festivalens styre endelig bestemt seg for å trekke invitasjonen til Irving. Det var ikke for tidlig. Grunnen er at styret mener Irvings deltagelse ville skade festivalens forhold til sentrale samarbeidspartnere og viktige støttespillere for festivalen. Styret våger altså ikke å si at det rett og slett var feil å invitere Irving. Styreleder Jesper Holte sier det er ”svært beklagelig at familien til Sigrid Undset føler seg krenket av invitasjonen”. Men det er ingen grunn til å beklage familiens følelser i denne saken. De er meget berettiget. Derimot har styrelederen all grunn til å beklage invitasjonen til Irving. Det gjør styrelederen imidlertid ikke.

Festivalens kunstneriske leder, Stig Sæterbakken, som inviterte Irving, ser ut til å være en mann med liten evne eller vilje til å se at han kan ta feil. I sin redegjørelse opphøyer han sin feilvurdering til et prinsipielt spørsmål. Det dreier seg om ytringsfriheten, får vi vite. Slik bidrar han til å gjøre ytringsfriheten til en parodi.

”Ikke under noen omstendigheter ville jeg ha gått med på å trekke invitasjonen”, skriver Sæterbakken. Dermed var det ingen vei tilbake. Han måtte trekke seg. Det har han da også gjort – med umiddelbar virkning. I Klassekampen raser han mot dem som har kritisert ham. Det gjør han i et språk som bare forsterker inntrykket av at hans avgang nok var det beste.