Kåre Willoch 80 år

Kåre Willoch får mye rosende omtale i forbindelse med at han runder 80 år i dag. Det er fortjent. I mer enn 50 år har han spilt en viktig rolle på den offentlige arena. Toppen av sin politiske karriere nådde han da han i årene 1981-1986 var landets statsminister, først for en ren Høyreregjering – og senere for en koalisjonsregjering av Høyre, KrF og Sp. Etter at han forlot politikken, har han like fram til i dag markert seg som en særdeles aktiv deltager i samfunnsdebatten. Kunnskapsrik og innsiktsfull som han er, finnes det knapt noe samfunnsspørsmål der han ikke kan stille opp med kvalifiserte meninger – som regel framført i en overlegen retorisk form.

Han er ofte overbevisende i si argumentasjon. På ett område har han imidlertid ikke imponert. Når kirken har talt inn i samfunnet i kontroversielle politiske spørsmål der kirken ut fra sitt verdigrunnlag ikke har kunnet tie, er dette ikke blitt tålt av Willoch, og han har bedt kirken holde seg unna.

For en som det meste av sitt liv har arbeidet med familiespørsmål generelt og familiepedagogikk spesielt, har jeg særlig satt pris på Willochs brennende engasjement for en familiepolitikk som først og fremst setter hensynet til barna og barnas beste i sentrum. Ikke minst har han med styrke hevdet at vi fører en familiepolitikk i dette landet som er svært urettferdig overfor unge familier generelt og de fattigste mødrene spesielt.

For eksempel påviste han i en kronikk i Aftenposten i vår at ordningen med fødselspenger både er usosial og helseskadelig. Han kritiserer ordningen for å premiere nybakte foreldre med mye ressurser, mens den i hans øyne straffer de fattigste: En mor som ikke har rukket å få arbeidsinntekt av betydning, vil i år få cirka 35.000 kroner til hjelp etter fødselen. De mest velstående foreldrene vil få over 420.000 kroner til sammen. Forskjellene er økt i senere år, slik at de best betalte foreldrene får opptil tolv ganger så mye som de fattigste mødrene, sier Willoch i kronikken. Han tar derfor til orde for å heve minstebeløpet tilsvarende folketrygdens minstepensjon til alle mødre i det første året etter fødselen.

Ettersom jeg driver et nettsted for besteforeldre, noterer jeg også med glede at Willoch har engasjert seg i debatten om besteforeldrenes ansvar for den unge slekt. I en artikkel på nettstedet besteforeldre.no skriver han at ansvaret for ettertiden ikke kan være tidsbegrenset. Besteforeldregenerasjonen kan ikke frita seg selv for medansvar for mange av de særlige problemer som unge foreldre og barn møter i dag, sier han. Willoch er en klok mann. Han har forstått at et samfunn der de eldre har sluttet å ta ansvar for generasjonene etter seg, er et fattig samfunn.