Fotball fenger, og jeg hører til de mange som liker å se på. Beklager Kristiansand, men som Strømsgodset-patriot hadde jeg en stor stund på Marienlyst i Drammen da Godset snudde 0-2 mot Start til 3-2 sist søndag.
I går kveld gledet jeg meg til semifinalen mellom Lillestrøm og Stabæk. Uten spesielt engasjement for noen av lagene kunne jeg nyte kampen, og jeg så mye bra. Men gleden ble ødelagt ved jukset som Lillestrøms Arild Sundgot presterte ved den andre scoringen. Han vipper med seg ballen med hånden og scorer. En klarere viljehands ser man sjelden! Ikke desto mindre jubler han for scoring. Dommerne så visstnok ikke jukset, og det dømmes mål. Scoringer preger kamper, heter det. Slik også her.
Etter kampen innrømmer en tydelig flau Sundgot etter hvert at det var en klar hands – og han beklager, dog ikke uten bortforklaringer om at det skjer jo så mye ureglementert i fotball. Riktig, men det er stor forskjell på en felling som kan diskuteres – og en udiskutabel viljehands som fører til scoring. Men både innrømmelsen og beklagelsen kommer noe sent. God sportsmannsånd tilsier at man i en slik situasjon sier i fra til dommeren. Det ville vært en handling som hadde påkalt respekt.
Men kanskje enda verre enn Lillestrømspillerens manglende sportsånd var TV-2-kommentatorenes holdning til jukset. Av disse hørte vi ikke et pip om at Sundgot selv både kunne og burde ha ryddet opp i situasjonen. De var kun opptatt av at dommeren ikke så regelbruddet. Så da så. Tenkningen synes å være at så lenge det ikke blir sett av dommeren, så er det OK å jukse.
Dette er et eksempel på en moralsk vurderingsevne som kjennetegner et tidlig stadium i den moralske utviklingen hos oss mennesker: En handling blir vurdert som gal først når den blir oppdaget og straffet. Små barn har ikke tankemessige forutsetninger for å vurdere på noen annen måte. Hos voksne mennesker som skal kommentere idretten på TV burde man kunne vente en mer moden moralsk vurderingsevne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar