Ikke overraskende valgte Nobelkomiteen å bruke årets fredspris til å fokusere på klimatrusselen. FN’s klimapanel og Al Gore deler prisen. Utdelingen vekker straks diskusjon om Nobelkomiteen er i ferd med å utvanne fredsbegrepet. En slik kritikk kan Mjøs og hans komite ta med ro. De menneskeskapte klimaendringene har slike konsekvenser for vår klode og dens befolkning at man må være svært så enøyd for ikke å se at dette spørsmålet har betydning for freden i verden.
FN’s klimapanel har gjennom sitt faglig baserte arbeid påvist for alle som vil se at kloden står overfor klimaproblemer av enorme dimensjoner. Al Gore får prisen for sin store innsats for å kommunisere klimaproblemet til verdens befolkning. Etter denne prisutdelingen skal bli enda vanskeligere for verdens politiske ledere å se bort fra problemet. Mange forsøker, ikke minst i de store landene i verden, som USA, Russland og China.
Al Gore var Bill Clintons visepresident, og den kandidaten som egentlig vant presidentvalget i 2000, da USA’s høyesterett gjennom en tvilsom avgjørelse ga valgseieren til George Bush den yngre. Far og sønn Bush gremmer seg sikkert i dag. De har aldri satt pris på Al Gores engasjement for miljøet. Bush den eldre deltok i latterliggjøringen av Al Gores miljøengasjement ved på sarkastisk vis å omtale ham som ”Mr Ozon”. Nobelkomiteen kan selvfølgelig ikke si det, men de har neppe noe imot at Bushene oppfatter prisen som et spark på leggen og en påminnelse om å skjerpe seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar