7. januar 2011

Uaktsomhet

Omtalen av den fellende dommen over de tidligere stortingsrepresentantene, Talleraas og Stangeland er i mange medier upresis. Mange skriver at de to er dømt for grovt bedrageri, og glemmer en ikke uviktig presisering. De har etter rettens mening gjort seg skyldig i grovt uaktsomt bedrageri. Men det skal sies, det går en fin grense her, ofte er den uklar, og nærmere forsett kommer man ikke. De tidligere stortingsrepresentantene har med andre ord ikke vært aktpågivende nok. De burde ha vært mer påpasselige, de burde ha gitt flere opplysninger til dem som forvaltet pensjonsordningen, de burde ha skjønt at de ikke var kvalifisert for den pensjonen de ba om. De burde altså ha vært mer aktpågivende, slik Kjell Magne Bondevik var da han straks tok affære og fikk rettet opp feilen da han skjønte at han hadde fått mer pensjon enn han hadde rett til. Det var uaktsomheten som felte de to tidligere stortingsrepresentantene og førte til en streng dom, som blir karakterisert som en grundig dom.

Pensjonsordningen for stortingsrepresentantene var tidligere skandaløst gunstig. Regelverket var høyst uklart, og Stortingets eget pensjoniststyre og administrasjon sov ganske godt når de beskjeftiget seg med disse sakene. Det er forståelig at Stangeland og Talleraas påberopte seg dette i sitt forsvar. Men retten lyttet ikke til deres argumenter. Retten tenkte nok slik mange av oss har gjort etter at vi ble kjent med denne saken: Det er lov å tenke selv, ja, det har vi faktisk plikt til. Gjør vi ikke det, kan vi risikere å bli dømt for uaktsomhet. Også i så måte er det likhet for loven.

Oppdatering:
Stangeland anker dommen. Hans advokat finner ankegrunlaget i rettens anvendelse av aktsomhetsnormen. Advokaten mener Stangeland oppfylte aktsomhetskravet når han kontaktet ordningens administrasjon, og stolte på og innrettet seg etter den informasjonen han fikk.
Også Talleraas anker.  

Ingen kommentarer: