1. januar 2011

Statsministerens selvmotsigelse

Statsminister Jens Stoltenberg la vekt på å hylle de eldre i nyttårstalen. Alle som velger å bli pensjonister allerede fra 62 år, fikk høre at det er dem vel unt. Noe annet kan han jo ikke si. Men det lå vel under mye av det han ellers sa at egentlig burde folk stå lenger i arbeid, ja, for det er jo hverandres arbeid vi lever av, fikk vi høre. Nettopp. Men mange av dem som velger pensjonen, slutter da ikke nødvendigvis å gjøre noe for andre? Riktignok gir den arbeidsinnsatsen den eldre generasjon utfører på frivillig basis, og da særlig innenfor familien, ikke lønn i form av penger. Men den er vel ikke mindre viktig og nyttig for samfunnet for det?

Det var en pussig selvmotsigelse i statsministerens tale. Først pekte han med rette på at mange av dagens 65-åringer gir omsorg til sine gamle foreldre. Han kunne ha føyd til at samtidig tar en stor del av besteforeldregenerasjonen på seg enda mer omsorgsarbeid for sine barn og barnebarn. Men når han senere i talen snakket om det store behovet for omsorgshender som den økende levealderen skaper, glemte han fullstendig nettopp familien som en særdeles viktig faktor for å kunne møte nettopp denne utfordringen. Tvert imot hevdet han indirekte at familien i denne sammenhengen er noe som hører fortiden til. Som vanlig er når politikere av Stoltenbergs farge snakker, er det kun løsninger i offentlig regi som er i fokus.

Stor barnehageutbygging til tross vet vi at ganske mange småbarnsfamilier i Norge i dag ikke hadde klart hverdagens utfordringer hvis ikke besteforeldre hadde stilt opp som støtteapparat. Personlig tror jeg familien også blir en nøkkelfaktor når det gjelder omsorgen for eldre i fremtiden. Sammenlignet med de fleste andre land satser Norge mye på offentlig eldreomsorg. Vi ligger på verdenstoppen når det gjelder antall sykehjemsplasser i forhold til befolkningen. Likevel klager vi over dårlig eldreomsorg. Hvordan skal det da bli når den virkelig store eldrebølgen kommer? Mange forventer at det offentlige skal ta hele ansvaret, og Stoltenberg fyrer opp under forventningene. Men vil det offentlige makte å tilfredsstille forventningene?

Jeg har mine tvil, Stoltenbergs forsikringer om økt satsing til tross. Jeg er rimelig overbevist om at vi før eller senere vil måtte erkjenne at uten familiens innsats vil vi aldri klare det. Men det våget ikke, eller ville ikke, Stoltenberg å snakke om.


Les også:
Politiske reaksjoner på talen.
VGs nyttårsintervju med statsministeren.
Historiske feil i talen.

1 kommentar:

Gullstandard sa...

Ja, slik må det gå når ideen er at vi skal leve av hverandres arbeids. Alle blir en byrde for alle andre.