Som så mange andre ble også jeg rørt til tårer da jeg hørte Barack Obamas tale foran 200 000 mennesker i Grand Park i Chicago etter at valgseieren var klar i natt. Spesielt slutten av talen var et mesterverk. Her han trakk fram den 106 år gamle Ann Nixon Cooper i Atlanta, Georgia, som hadde stotret seg av gårde for å gi sin stemme for forandring. Obama brukte denne kvinnens lange liv som utgangspunkt for å minne om begivenheter gjennom hele det forrige hundreåret som eksempler på ”yes, we can” – at vi kan skape forandring hvis vi vil.
En kan si mye om USA – og det meste blir sagt. Men ingen kan frata amerikanerne at Obama har rett når han sier at nettopp i USA er alt mulig. Hvis det fortsatt er noen som tviler på det og som spør om det kraft i vårt demokrati, så er denne dagen svaret, sa Obama i sin tale.
Hadde noen for fire år siden spurt om USA ville velge en farget president i 2008, tror jeg knapt noen hadde våget å svare ja. USA – som for mange står som rasefordommenes land, har vist at man er i stand til forandring. I hvilket annet land kunne dette ha skjedd?
En viktig side ved Barack Obamas storhet er at han har hevet seg over raseforskjeller og andre forskjeller som skiller mennesker. Han falt aldri for fristelsen til å spille på berettiget bitterhet hos undertrykte grupper i det amerikanske samfunnet. Heller ikke la han seg på en argumentasjon av typen "nå er det på tide med en farget president". Han definerte aldri sin kamp som "oss" mot "de andre".
Obamas budskap var et "vi-budskap". Et budskap om at sammen kan vi skape forandring hvis vi vil.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar