Folkelig og frodig

Å lese Eivind Skeies bok om Jon Lilletun gjorde et sterkt inntrykk. Jon Lilletun var en fremragende politiker og et flott menneske. Jeg opplever det som et privilegium i livet at jeg fikk bli kjent med ham. Det vil si – i likhet med de fleste andre kom heller ikke jeg noen gang helt inn på Jon. I sin portrettbok legger Eivind Skeie vekt på at han var et ganske så lukket menneske når det gjaldt sine innerste tanker.

Det forhindret ikke at han var folkelig og frodig – for å bruke karakteristikkene fra bokens undertittel. Dessuten var han utrolig raus og omgjengelig, vidsynt, innsiktsfull og ikke minst tolerant på en måte som måtte få noen og enhver av hans meningsmotstandere til å revidere sin fordomsfulle oppfatning av kristne vestlendinger.

Jon delte mange av de sosialdemokratiske verdiene. Det er ikke overraskende at han hadde særdeles gode relasjoner til mange innenfor Arbeiderpartiet. Det gjorde unektelig et sterkt inntrykk da Thorbjørn Jagland etter Jons død sa at Jon ble som en bror for ham og at han var hans beste venn i politikken.

I likhet med mange andre Krf’ere som har hjertet på venstre side, ble det imidlertid umulig for Jon Lilletun å slutte seg til Arbeiderpartiet på grunn av dette partiets syn på viktige spørsmål som abortloven og friskolene. Jon Lilletun illustrerer i så måte noe av det som etter min mening må sies å være en beklagelig side ved det politiske liv i Norge i etterkrigstiden – at Ap og KrF aldri har kunnet finne sammen i et regjeringssamarbeide. På KrF-siden har antagelig de ”blå” kreftene vært for sterke til at KrF’s ledere har våget å samarbeide til venstre. I Ap har lederskapet aldri våget å utfordre partiets kulturradikale og kristendomskritiske fløy ved å gi KrF det de måtte ha i en del verdispørsmål for at samarbeidet skulle kunne bli mulig.
Jeg tror ingen beklaget dette mer enn Jon Lilletun.