Nylig avgått ekspedisjonssjef i Kirkedepartementets kirkeavdeling, Ole Herman Fisknes, slår i Vårt Land i dag til med en saftig kritikk av Kirkemøtet, som etter hans mening ”i perioder ikke er blitt møtt med voldsom begeistring rundt i menighetene. Snarere som papirprodusent som egentlig var mer til irritasjon enn til inspirasjon og glede.” Han synes debattene er for lukket (i komiteene) og at biskopene er alt for dominerende. Fisknes har også andre motforestillinger mot Kirkemøtets arbeid.
Man skal lytte til kritikk – spesielt når den kommer fra gode venner. Jeg tror han kan ha rett på en enkelte punkter i sin konkrete kritikk av Kirkemøtet, selv om jeg nok synes han også er farlig nær å fyre opp under fordomsfulle holdninger overfor et viktig organ i vår kirke.
Jeg har selv vært medlem av Kirkemøtet. Som leder av Kirkerådet var jeg også i mange år ansvarlig for saksforberedelsen til møtet. Det er derfor med fare for å bli misforstått når jeg ikke kan dy meg for en liten replikk i form av et par-tre retoriske spørsmål: Hvor mange leser med fryd og glede – og blir voldsomt begeistret og inspirert av – stortingsmeldinger fra det departement Fisknes tjente i så mange år? Hvor mange slipper til som tilhørere i stortingskomiteene der Stortingets beslutninger i realiteten tas? Hvor mange løper med begeistring ned fra galleriet i stortingssalen etter å ha lyttet til en stortingsdebatt?
Neppe mange. Ikke desto mindre blir det gjort et viktig og nyttig arbeid på Stortinget. Uten sammenligning for øvrig: Det samme gjelder for Kirkemøtet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar