Skolens formål

De politiske partiene på Stortinget har samlet seg om en ny formålsparagraf for den offentlige skolen. Den er blitt vesentlig bedre enn det Bostadutvalget (NOU 2007:6 Formål for framtida) foreslo og som regjeringen fulgte i sitt forslag til Stortinget. Stortinget har sørget for at de verdiene skolen skal bygge på, har fått en tydeligere forankring og retning.

Bostadutvalgets forslag var enstemmig. Et lite mindretall i Bostadutvalget ønsket primært en formålsparagraf som ga tydeligere uttrykk både for hjemmets ansvar og for at skolen skal bygge på verdier i kristen og humanistisk tradisjon. De ga seg imidlertid og fulgte flertallet for å oppnå konsensus. Nå har altså Stortinget samlet seg om en løsning som nettopp går i dette mindretallets retning. Kanskje burde Bostadutvalgets mindretall har forutsett dette, og tatt dissens i utvalget. Dette desto mer som Bostadutvalget – som var nedsatt i SV-statsråden Djupedal, var alt for ensidig sammensatt.

I tråd med Bostadutvalget foreslo regjeringen i Ot.prp.nr 46 (2007-2008) at opplæringen i skolen skal bygge på en rekke verdier ”slik desse grunnleggjande verdiane kjem til uttrykk (uth. her) i kristen og humanistisk tradisjon og i ulike religionar og livssyn og slik dei er forankra i menneskerettane.”

Stortinget valgte å starte med å si at skolen ”skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon”, for så utlede verdiene av dette. Det blir noe annet. I oppramsingen av eksempler på slike verdier nevnes ”respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som óg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane.” (uth. her)

Det nye her er at Stortinget også bruker begrepet ”kulturarv”. Dessuten har Stortinget supplert rekken av eksempler på verdier med ”tilgjeving”, som er en av de mest sentrale verdiene i kristendommen.

Dette er vesentlige forbedringer. Den innvending at ”kulturarven” er en statisk størrelse, holder ikke. En levende kulturarv utvikles og forandres. Det er bare den kulturarv som ikke har forbindelse til røttene, som blir en statisk og ”død” arv som ikke vil ha noen betydning for verdiformidlingen. Derfor er det så viktig at Stortinget sier tingene i den riktige rekkefølge.

Stortinget har også rettet opp Bostadutvalgets og regjeringens oppsiktsvekkende mangel på forståelse for foreldrenes primære oppdragelsesmandat. Det ble foreslått at hele formålsparagrafen skulle avsluttes med formuleringen ”Skolen skal samarbeide med heimen”. Det er alt for svakt. Stortinget har satt tingene på plass. På samme måte som i den gamle paragrafen, slås det fast allerede innledningsvis at opplæringen skal skje ”i samarbeid og forståing med heimen”. Det er noe annet.

Det er ikke første gangen at Stortinget retter opp et dårlig forslag til formålsparagraf fra en regjeringen. Det viser at statsråder som oppnevner skoleutvalg og fremmer forslag til noe så viktig som lovbestemmelser om skolens verdigrunnlag, bør tenke seg nøyere om og utvise et bedre politisk skjønn enn det statsrådene Djupedal og Solhjell har gjort.