Så har det skjedd igjen. En av de største, ja, den for tiden aller største innenfor sykkelsporten er tatt for doping. De to siste årenes vinner av Tour de France, Alberto Contador, er tatt for doping. Contador vant Touren også i 2007. Contador er tatt for bruk av clenbuterol, et stoff som øker styrken vesentlig hos mennesker i kombinasjon med styrketrening. Som vanlig er nekter Contador for at han har dopet seg. Det må skyldes matforgiftning, mener han. Hørt den før? Contador er ikke den første Tour de France vinneren som mer tatt for doping. Vi husker vinneren i 2006, Floyd Landis, som ble fratatt seieren fordi han hadde dopet seg. Senere har Landis anklaget den sjudobbelte Tour-vinneren Lance Armstrong for doping, og Armstrong er for tiden under etterforskning for doping.
Det er lenge blitt hevdet at sykkelsporten tar doping veldig alvorlig og har skjerpet seg kraftig i kampen mot en juksekultur som knapt har sin like. Det er sikkert riktig at man har skjerpet seg. Det skulle da også bare mangle. Men noe oppgjør med en sportens formidable juksehistorie tar man ikke. Et godt eksempel er den tidligere Tour-vinneren, dansken Bjarne Riis, som etter mange år endelig innrømmet det mange hadde mistenkt ham for, at han var en doper da han var aktiv sykkelrytter. Dette fikk ingen konsekvenser for Riis. Han er i dag en av de store direktørene innenfor den profesjonelle sykkelsporten. Ironisk nok er han leder for et nytt lag som har sikret seg nettopp Alberto Contador som medlem av laget. I så måte kan en si at Contador kom i godt selskap.
TV2-kommentator Johan Kaggestad kaller situasjonen "krise", og den norske rytteren Edvald Boasson Hagen at sykkelsporten går i riktig retning. Kanskje det? Men det røyner unektelig på troverdigheten.
Oppdatering:
Ytterligere to spanske sykkelryttere er tatt for doping
Contador frikjent i Spania
Kaggestad oppgitt
torsdag 30. september 2010
onsdag 29. september 2010
Ny runde om Muhammed-tegninger
Diskusjonens bølger går høyt i Danmark etter at det ble kjent at tidligere redaktør i Jyllands-Posten, Flemming Rose, vil publisere på nytt de omstridte Muhammed-karikaturene i boka ”Taushetens tyranni”, som kommer ut på dagen fem år etter at Rose første gang trykte tegningene i Jyllands-posten.
Danskene er delt i spørsmålet om det var riktig av Jyllands-posten å trykke tegningene. En meningsmåling viser at knapt halvparten av danskene støtter Jyllands-Postens publisering av tegningene, mens 38 prosent mener det var feil. Det er også ulike oppfatninger om man skal trykke dem på nytt i forbindelse med femårsdagen for publiseringen. Kristeligt Dagblad vil ikke gjøre det. Sjefredaktørens begrunnelse for dette kan sikkert diskuteres, men et hovedpoeng synes å være at han anser en trykking av slike tegninger både for fem år siden og i dag er en unødvendig provokasjon. Konstituert sjefredaktør Vebjørn Selbekk i kristenavisa DagenMagazinet, derimot, mener det er veldig bra at tegningene trykkes på nytt i boka.
Danmarks utenriksminister, Lene Espersen, forutser uro i Midt-Østen når tegningene igjen. Så alvorlig ser hun på situasjonen at hun har innkalt ambassadører fra 17 muslimske land for å forebygge en ny Muhammed-krise mot Danmark.
Jeg har mine tvil om det hjelper. Dertil er de kreftene i muslimske land som ønsker en eskalering av konflikten med Vesten alt for sterke. Vebjørn Selbekk, som selv har følt på kroppen at det koster å stå opp for våre demokratiske verdier, peker på noe helt vesentlig når han sier det er viktig å vise at vi ikke bøyer oss for den type press mot ytringsfriheten som vi har opplevd i denne saken.
Danskene er delt i spørsmålet om det var riktig av Jyllands-posten å trykke tegningene. En meningsmåling viser at knapt halvparten av danskene støtter Jyllands-Postens publisering av tegningene, mens 38 prosent mener det var feil. Det er også ulike oppfatninger om man skal trykke dem på nytt i forbindelse med femårsdagen for publiseringen. Kristeligt Dagblad vil ikke gjøre det. Sjefredaktørens begrunnelse for dette kan sikkert diskuteres, men et hovedpoeng synes å være at han anser en trykking av slike tegninger både for fem år siden og i dag er en unødvendig provokasjon. Konstituert sjefredaktør Vebjørn Selbekk i kristenavisa DagenMagazinet, derimot, mener det er veldig bra at tegningene trykkes på nytt i boka.
Danmarks utenriksminister, Lene Espersen, forutser uro i Midt-Østen når tegningene igjen. Så alvorlig ser hun på situasjonen at hun har innkalt ambassadører fra 17 muslimske land for å forebygge en ny Muhammed-krise mot Danmark.
Jeg har mine tvil om det hjelper. Dertil er de kreftene i muslimske land som ønsker en eskalering av konflikten med Vesten alt for sterke. Vebjørn Selbekk, som selv har følt på kroppen at det koster å stå opp for våre demokratiske verdier, peker på noe helt vesentlig når han sier det er viktig å vise at vi ikke bøyer oss for den type press mot ytringsfriheten som vi har opplevd i denne saken.
Nytt Sp-mannskap
Jeg inviterte for en tid tilbake til politisk gjettekonkurranse om hvor lang tid det vil gå før statsministeren kvitter seg med en eller flere av Senterpartiets statsråder i regjeringen. Ripene i lakken og bulkene i skjermen er blitt så mange at alt tyer på at det bare er et tidsspørsmål før regjeringen må få nytt Sp-mannskap.
Nå begynner dette å gå opp også for Sp’s egne. Flere fylkesledere i Senterpartiet skal ha gitt partiledelsen klar beskjed om at olje- og energiminister Terje Riis-Johansen må ut av regjeringen. Meldingen fra Riis-Johansen om at han frykter en ny vinter med rekordhøye strømpriser fordi nivået i norske vannmagasiner er faretruende lavt, tyder heller ikke på at Riis-Johansen vil gå noen roligere tid i møte. Heller ikke Riis-Johansen kan gjøre noe med været, men energiministeren blir gjerne gjort ansvarlig for høye strømpriser.
Nå begynner dette å gå opp også for Sp’s egne. Flere fylkesledere i Senterpartiet skal ha gitt partiledelsen klar beskjed om at olje- og energiminister Terje Riis-Johansen må ut av regjeringen. Meldingen fra Riis-Johansen om at han frykter en ny vinter med rekordhøye strømpriser fordi nivået i norske vannmagasiner er faretruende lavt, tyder heller ikke på at Riis-Johansen vil gå noen roligere tid i møte. Heller ikke Riis-Johansen kan gjøre noe med været, men energiministeren blir gjerne gjort ansvarlig for høye strømpriser.
torsdag 23. september 2010
Godsets største utfordring
Så fikk vi et nytt eksempel på hvorfor fotball er så fascinerende. Det finnes knapt noen annen ballidrett hvor mulighetene for en overraskelse er så stor. Fotball er idretten der bunnlaget kan slå den beste. Knapt noen gang har vi hatt en større favoritt i en fotballkamp i Norge enn Rosenborg mot Follo i cupens semifinale. Rosenborg har ikke tapt en kamp i Norge i år. Follo er bunnlag i 1. divisjon og rykker etter alt å dømme ned i 2. divisjon. Uten å si det var de andre semifinalelagene misunnelige da Rosenborg trakk sensasjonslaget Follo som motstander i semifinalen. Men det er fotball det dreier seg om. Der kan alt skje. Derfor går alt i svart i Trondheim i dag. I Follo-distriktet har jubelen rosa farge.
Årsaken til Rosenborgs tap mot Follo satt mellom ørene. Kampen ble nærmest oppfattet som ”walk-over” for trønderne. Strømsgodset stiller nå i finalen mot Follo som favoritt, om ikke like stor som Rosenborg i semifinalen, så likevel som stor favoritt. Igjen vil det bli sagt at dette er kampen storfavoritten ikke kan tape. Så er det nettopp det de kan. Her ligger Godsets største utfordring før finalen. Den mentale innstillingen til kampen. Når Godset løper ut på Ullevål 14. november må de ikke se på motstanderen som et bunnlag i 1. divisjon, men som det eneste norske laget i Norge som har slått Rosenborg i år – og det i en semifinale. Et slikt lag kan også vinne finalen.
P.s. At det er dumt å ta seieren på forskudd, har Skiensavisen Varden fått erfare etter å ha tabbet seg ut om Odd-tapet mot Godset.
Årsaken til Rosenborgs tap mot Follo satt mellom ørene. Kampen ble nærmest oppfattet som ”walk-over” for trønderne. Strømsgodset stiller nå i finalen mot Follo som favoritt, om ikke like stor som Rosenborg i semifinalen, så likevel som stor favoritt. Igjen vil det bli sagt at dette er kampen storfavoritten ikke kan tape. Så er det nettopp det de kan. Her ligger Godsets største utfordring før finalen. Den mentale innstillingen til kampen. Når Godset løper ut på Ullevål 14. november må de ikke se på motstanderen som et bunnlag i 1. divisjon, men som det eneste norske laget i Norge som har slått Rosenborg i år – og det i en semifinale. Et slikt lag kan også vinne finalen.
P.s. At det er dumt å ta seieren på forskudd, har Skiensavisen Varden fått erfare etter å ha tabbet seg ut om Odd-tapet mot Godset.
mandag 20. september 2010
Samarbeid i ”kaoset”
I dag er det mye ”kaos” igjen i mediene. Valgresultatet i Sverige har gitt grunnlag for mediene til på nytt å slå til med sitt mest misbrukte og forslitte uttrykk når de skal beskrive en problematisk situasjon. Sverige våknet opp til ”politisk kaos”, skriver Vårt Land. I en lederkommentar trøstes imidlertid både vi og svenskene med at det nok bare dreier seg om et ”forbigående kaos”. Også i VG er det ”kaos” dagen etter det som blir kalt et ”innvandringsfiendtlig brakvalg”. (Til orientering for dem som ikke har fått det med seg: Sverigedemokratene fikk 5,7 % av stemmene. Så vet vi hva et ”brakvalg” er.) I Dagbladet er det også ”kaos”, ”fullt kaos” til og med – dog ikke i Sverige, men på Gardermoen.
Det svenske valget har skapt en ny politisk situasjon i vårt naboland. Det er dramatisk nok at et parti som Sverigedemokratene (SD) ikke bare kommer inn i Riksdagen, men de er kommet på vippen. Det stiller de to blokkene i svensk politikk overfor en spesiell utfordring. Men mindretallsregjeringer er vel til å leve med også i Sverige og behøver vel ikke å bety ”kaos”? Begge blokkene har bedyret at de ikke vil ha noe med SD å gjøre. Men da må begge blokker ta ansvar. For også Sverige må ha en regjering.
Jeg er ikke glad for at SD kom inn i Riksdagen. Men at Sverige nå må leve med en mindretallsregjering, behøver slett ikke være så ille. Hvis partiene innenfor de to blokkene virkelig mener noe med den retorikken de har utfoldet når det gjelder SD, bør de også kunne vise at de er i stand til å ta ansvar og sørger for å samarbeide på en slik måte at landet kan styres. Etter at Miljøpartiets ene leder var raskt ute med å avvise et hvert samarbeid med Reinfeldt, har partiets andre leder, Peter Eriksson, uttalt at en ”må jo kunne snakke med hverandre etter et valgresultat som er uklart”. Nettopp.
Oppdatering:
Fortsatt "kaos" i Vårt Land
Det svenske valget har skapt en ny politisk situasjon i vårt naboland. Det er dramatisk nok at et parti som Sverigedemokratene (SD) ikke bare kommer inn i Riksdagen, men de er kommet på vippen. Det stiller de to blokkene i svensk politikk overfor en spesiell utfordring. Men mindretallsregjeringer er vel til å leve med også i Sverige og behøver vel ikke å bety ”kaos”? Begge blokkene har bedyret at de ikke vil ha noe med SD å gjøre. Men da må begge blokker ta ansvar. For også Sverige må ha en regjering.
Jeg er ikke glad for at SD kom inn i Riksdagen. Men at Sverige nå må leve med en mindretallsregjering, behøver slett ikke være så ille. Hvis partiene innenfor de to blokkene virkelig mener noe med den retorikken de har utfoldet når det gjelder SD, bør de også kunne vise at de er i stand til å ta ansvar og sørger for å samarbeide på en slik måte at landet kan styres. Etter at Miljøpartiets ene leder var raskt ute med å avvise et hvert samarbeid med Reinfeldt, har partiets andre leder, Peter Eriksson, uttalt at en ”må jo kunne snakke med hverandre etter et valgresultat som er uklart”. Nettopp.
Oppdatering:
Fortsatt "kaos" i Vårt Land
søndag 19. september 2010
Vel unt
Den amerikanske pastoren som truet med å brenne koranen i forbindelse med niårsdagen for terrorangrepet på tvillingtårnene i New York og Pentagon i Washington, risikerer nå å få en regning fra det lokale politiet på 200 000 dollar for utgifter til sikkerhetsopplegg utenfor pastorens kirke, forteller Vårt Land.
Regningen er ham vel unt.
Regningen er ham vel unt.
torsdag 16. september 2010
Politisk gjettekonkurranse
Statsråd Riiis-Johansen fastholder at han ikke visste noe om pengegaven Senterpartiet fikk av bl a Eidsiva Energi, en gave Eidsiva erkjenner de aldri skulle ha gitt. Men Riis-Johansen burde vel ha visst? Ikke underlig at stortingspolitikere synes det er rart at han ikke visste og kaller ham inn på teppet. Så kan han si at partiet hans burde ha informert ham, og det er det lederen, Liv Signe Navarsete, som har ansvaret for. Hun påtar seg også ansvaret og legger seg nok en gang flat. Statsministeren rekker nesten ikke stort annet om dagen enn å kommentere pengegaver og be om klargjøringer.
Senterpartiets statsråder har nå så mange riper i lakken og bulker i skjermen at det bare er et tidsspørsmål når statsministeren må kvitte seg med en eller flere av dem. Høstens politiske gjettekonkurranse er med andre ord: Hvor lang tid tar det?
Oppdatering:
Visste - visste ikke
Senterpartiets statsråder har nå så mange riper i lakken og bulker i skjermen at det bare er et tidsspørsmål når statsministeren må kvitte seg med en eller flere av dem. Høstens politiske gjettekonkurranse er med andre ord: Hvor lang tid tar det?
Oppdatering:
Visste - visste ikke
tirsdag 14. september 2010
Prinsessens spiritisme
Etter oppslaget i Stavanger Aftenblad om prinsesse Märtha Louises uttalelser om sjelevandring og at hun kan komme i kontakt med døde, regnet jeg med at vi stod overfor en mistolkning av hva hun egentlig hadde sagt og ment. Jeg fant det nesten for fantastisk at hun skulle stå for noe slikt. Men når hun utfordres til klargjøring, svarer hun ikke annet enn å love at hun ikke skal ta kontakt med døde på dette kurset. Hun tar med andre ord ikke avstand fra det hun er sitert på i Stavanger Aftenblad.
Så vet vi det. Ingen kan nekte prinsessen og tro på dette. Men hun har faktisk et problem i og med at hun er nr fire i den kongelige arverekkefølgen i dette landet. I henhold til vår grunnlov har statsoverhodet i Norge faktisk visse forpliktelser når det gjelder forholdet til Den norske kirkes tro. ”Snåsamannen” sier det er umulig å snakke med de døde. Jeg vet ikke om prinsessen lytter til ham. Men kanskje bør hun låne øre til biskoper og teologiske professorer som slår entydig fast at prinsessens spiritiske lære faller klart utenfor Den norske kirkes lære. Det var å håpe at Märtha Louise ville forholde seg noe mer seriøst til dette enn vi har sett til nå. Dessverre ser det ut til at dette er et fåfengt håp.
Røster har allerede hevet seg for at hun bør trekke seg fra arverekken. Kongebiograf Tor Bomann-Larsen sier de mange utspillene fra prinsesse Märtha Louise har gjort det umulig for henne å noen gang overta som Norges dronning. En meningsmåling viser at nesten en av tre mener Märtha Louise bør si fra seg prinsessetittelen så lenge hun driver med kommersiell virksomhet, og over en tredel svarer at prinsesse Märtha Louises kontakt med de døde svekker kongehusets omdømme.
Det faktum at prinsessens englekurs holdes på Det norske Misjonsselskaps kurs- og misjonssenter ”Himmel og hav”, har gjort det nødvendig for Misjonsselskapet å være tydelige på at organisasjonens læremessige ståsted må respekteres av dem som leier misjonssenteret til kurs. Det har prinsessen lovet å gjøre. Men Misjonsselskapet har etter min mening selv et problem. Vårt Land opplyser (i papirutgaven) at initiativtaker og ansvarlig for englekurset på organisasjonens misjonssenter er en kvinne med nær tilknytning til Misjonsselskapet. Hun sier hun aldri ville hatt noe med englekurset å gjøre hvis kontakt med døde skulle være en del av kurset. Men samtidig uttaler hun at selv om hun ikke vil oppfordre til kontakt med døde og en bør la de døde være i fred, vil hun heller ikke fraråde kontakt med døde (!)
Dette er uklart og forvirrende. Hvis den kursansvarlige, som er teologistudent ved Misjonshøgskolen i Stavanger, er sitert riktig, har hun et forklaringsproblem.
Oppdatering:
Vekker internasjonal oppsikt
Så vet vi det. Ingen kan nekte prinsessen og tro på dette. Men hun har faktisk et problem i og med at hun er nr fire i den kongelige arverekkefølgen i dette landet. I henhold til vår grunnlov har statsoverhodet i Norge faktisk visse forpliktelser når det gjelder forholdet til Den norske kirkes tro. ”Snåsamannen” sier det er umulig å snakke med de døde. Jeg vet ikke om prinsessen lytter til ham. Men kanskje bør hun låne øre til biskoper og teologiske professorer som slår entydig fast at prinsessens spiritiske lære faller klart utenfor Den norske kirkes lære. Det var å håpe at Märtha Louise ville forholde seg noe mer seriøst til dette enn vi har sett til nå. Dessverre ser det ut til at dette er et fåfengt håp.
Røster har allerede hevet seg for at hun bør trekke seg fra arverekken. Kongebiograf Tor Bomann-Larsen sier de mange utspillene fra prinsesse Märtha Louise har gjort det umulig for henne å noen gang overta som Norges dronning. En meningsmåling viser at nesten en av tre mener Märtha Louise bør si fra seg prinsessetittelen så lenge hun driver med kommersiell virksomhet, og over en tredel svarer at prinsesse Märtha Louises kontakt med de døde svekker kongehusets omdømme.
Det faktum at prinsessens englekurs holdes på Det norske Misjonsselskaps kurs- og misjonssenter ”Himmel og hav”, har gjort det nødvendig for Misjonsselskapet å være tydelige på at organisasjonens læremessige ståsted må respekteres av dem som leier misjonssenteret til kurs. Det har prinsessen lovet å gjøre. Men Misjonsselskapet har etter min mening selv et problem. Vårt Land opplyser (i papirutgaven) at initiativtaker og ansvarlig for englekurset på organisasjonens misjonssenter er en kvinne med nær tilknytning til Misjonsselskapet. Hun sier hun aldri ville hatt noe med englekurset å gjøre hvis kontakt med døde skulle være en del av kurset. Men samtidig uttaler hun at selv om hun ikke vil oppfordre til kontakt med døde og en bør la de døde være i fred, vil hun heller ikke fraråde kontakt med døde (!)
Dette er uklart og forvirrende. Hvis den kursansvarlige, som er teologistudent ved Misjonshøgskolen i Stavanger, er sitert riktig, har hun et forklaringsproblem.
Oppdatering:
Vekker internasjonal oppsikt
fredag 10. september 2010
KrFs identitet
KrFs sentralstyre har enstemmig sluttet seg til partiledelsens forslag til endrede paragrafer 1 og 2 i partiets lover med utgangspunkt i strategiutvalgets innstilling. Sentralstyret foreslår en formålsparagraf og en forpliktelsesparagraf som skal erstatte nåværende ”bekjennelsesparagraf”. De nye paragrafene bør etter Sentralstyrets mening lyde slik:
§1. KrFs formål er å fremme en kristendemokratisk politikk bygget på det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret. KrFs verdigrunnlag er hentet fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter.
§2. Alle tillitsvalgte og folkevalgte for KrF er forpliktet på og skal arbeide for partiets kristne verdigrunnlag slik det er definert i §1.
Det er grunn til å gratulere KrFs sentralstyre med at de har maktet om å samle seg om et forslag som etter min mening er vesentlig bedre enn de lovbestemmelsene partiet til nå har hatt. Det er å håpe at forslaget vil kunne samle partiet når det nå skal drøftes i partiets ulike organer. Partileder Dagfinn Høybråten har rett når han sier at partiet med dette bekrefter og forsterker sine kristne verdiforankring hentet fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter, og dermed tydeliggjør det kristne verdigrunnlaget partiets tillitsvalgte skal fronte og arbeide aktivt for. Det er å håpe at de som så gjerne ville ha beholdt bekjennelsesforpliktelsen, også kan se det.
§1. KrFs formål er å fremme en kristendemokratisk politikk bygget på det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret. KrFs verdigrunnlag er hentet fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter.
§2. Alle tillitsvalgte og folkevalgte for KrF er forpliktet på og skal arbeide for partiets kristne verdigrunnlag slik det er definert i §1.
Det er grunn til å gratulere KrFs sentralstyre med at de har maktet om å samle seg om et forslag som etter min mening er vesentlig bedre enn de lovbestemmelsene partiet til nå har hatt. Det er å håpe at forslaget vil kunne samle partiet når det nå skal drøftes i partiets ulike organer. Partileder Dagfinn Høybråten har rett når han sier at partiet med dette bekrefter og forsterker sine kristne verdiforankring hentet fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter, og dermed tydeliggjør det kristne verdigrunnlaget partiets tillitsvalgte skal fronte og arbeide aktivt for. Det er å håpe at de som så gjerne ville ha beholdt bekjennelsesforpliktelsen, også kan se det.
torsdag 9. september 2010
Det letes i statsrådenes skuffer
Det foregår åpenbart en hektisk leteaktivitet i statsrådenes skuffer og skap i disse dager, leting etter gaver statsrådene har fått i egenskap av sine offentlige verv. Ikke før har statsråd Liv Signe Navarsete endelig lagt fram dokumentasjon på at hun har betalt skatt for armbåndet hun fikk av en Aker-bedrift, før en annen Sp-statsråd, samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa, nå melder seg på banen med opplysningen om at hun har funnet i en av sine statsrådskuffer et gullarmbånd hun fikk som gave i 2007 av et skipsverft. I går sa Stoltenberg at han var trygg på at alle gaver nå var kommet fram i lyset. Der tok han altså feil, og nå vil han ikke si det samme. Gaven til Meltveit Kleppa er verken registrert i Stortingets register eller oppgitt til skattemyndighetene, angivelig fordi hun aldri har ment å bruke armbåndet. Som om det skulle være noen begrunnelse for å bryte reglene.
Hvem blir den neste som dukker opp med funn fra skuffene?
Oppdatering:
Lundteigen: Skadelig for partiet
Strøm-Erichsen tiet om takst
Stoltenberg og Støre husker ikke
Tilliten til statsrådene stuper
Hvem blir den neste som dukker opp med funn fra skuffene?
Oppdatering:
Lundteigen: Skadelig for partiet
Strøm-Erichsen tiet om takst
Stoltenberg og Støre husker ikke
Tilliten til statsrådene stuper
Kollektbøsser og frivillighet
Det er høyst betimelig når biskop Halvor Nordhaug slår til lyd for at kristne menigheter og forsamlinger bør gi mer penger enn de gjør i dag. Bjørgvin-biskopen er ikke redd for å provosere når han hevder at penger er tabu, og finner det besynderlig at man kan spørre folk hvor ofte de har sex uten at de blir opprørt, men blir oppbrakt hvis man spør hvor mye de tjener og gir.
I en tid da vi har bedre råd enn noensinne, er det paradoksalt at man er blitt så redde for å snakke om å gi til misjon og andre viktige formål i kirken. Det gjelder også i høy grad innenfor de frivillige kristelige organisasjonene, som har hatt frivillighet og kollektbøssene som viktige kjennetegn.
Tradisjonelt har man i Den norske kirkes gudstjenester vært noe tilbakeholdne, egentlig alt for tilbakeholdne, når det gjelder å oppfordre menigheten til å gi. I misjonsorganisasjonenes foreninger, har sterke ”kollekttaler” vært en tradisjon. Det er mitt bestemte inntrykk at dette er mer sjeldent i dag. Kollektbøssene sendes ofte rundt uten noen opplysning om formålet man gir til, og langt mindre med appell om å grave dypt ned i lommeboka, åpenbart fordi man er redd for å støte noen. Når biskop Nordhaug sier han vil ha ”mer pengemas”, så forstår jeg ham rett. Men det er viktig å understreke at ”pengemaset” må gå sammen med en forkynnelse som med utgangspunkt i Bibelens misjonsbefaling og vårt kristne forvalteransvar motiverer for å tjene Gud også ved å gi av våre økonomiske midler. Da jeg i sin tid var valgt leder av en av våre misjonsorganisasjoner, hadde jeg gleden av å samarbeide med en økonomisjef som var en mester i akkurat dette. Hans kollekttaler var oppbyggelige stunder, fordi han forente ”pengemaset” med et brennende hjerte for misjonen, som alltid kom til uttrykk når han ba om penger.
Dette siste aktualiserer spørsmålet om hvordan man bruker de pengene som samles inn. Selvsagt er det fullt legitimt, også i misjonsorganisasjonene, å samle inn penger til ”eget” arbeid, som det heter, dvs midler til å holde virksomheten i egen forening og på eget bedehus i gang. Men når man nå ser en tendens til at misjonsforeninger begynner å distansere seg fra det kirkesamfunn man tilhører og organiserer seg som ”menigheter” med egen pastor og administrativt byråkrati, må en spørre om en forvalter midlene rett. Vi ser eksempler i dag på at man i forsamlingshus ansetter egen ”pastor”, som det heter, der hvor virksomheten tidligere ble drevet av frivillige – og uten at virksomheten blir nevneverdig utvidet i forhold til tidligere. Å ha ansatte, er dyrt i dagens samfunn, fryktelig dyrt. Frivillig arbeid er følgelig desto mer verdt.
Jeg kjenner meg usikker på om dette er god forvaltning – og god strategi, hvis det er misjon som er formålet.
I en tid da vi har bedre råd enn noensinne, er det paradoksalt at man er blitt så redde for å snakke om å gi til misjon og andre viktige formål i kirken. Det gjelder også i høy grad innenfor de frivillige kristelige organisasjonene, som har hatt frivillighet og kollektbøssene som viktige kjennetegn.
Tradisjonelt har man i Den norske kirkes gudstjenester vært noe tilbakeholdne, egentlig alt for tilbakeholdne, når det gjelder å oppfordre menigheten til å gi. I misjonsorganisasjonenes foreninger, har sterke ”kollekttaler” vært en tradisjon. Det er mitt bestemte inntrykk at dette er mer sjeldent i dag. Kollektbøssene sendes ofte rundt uten noen opplysning om formålet man gir til, og langt mindre med appell om å grave dypt ned i lommeboka, åpenbart fordi man er redd for å støte noen. Når biskop Nordhaug sier han vil ha ”mer pengemas”, så forstår jeg ham rett. Men det er viktig å understreke at ”pengemaset” må gå sammen med en forkynnelse som med utgangspunkt i Bibelens misjonsbefaling og vårt kristne forvalteransvar motiverer for å tjene Gud også ved å gi av våre økonomiske midler. Da jeg i sin tid var valgt leder av en av våre misjonsorganisasjoner, hadde jeg gleden av å samarbeide med en økonomisjef som var en mester i akkurat dette. Hans kollekttaler var oppbyggelige stunder, fordi han forente ”pengemaset” med et brennende hjerte for misjonen, som alltid kom til uttrykk når han ba om penger.
Dette siste aktualiserer spørsmålet om hvordan man bruker de pengene som samles inn. Selvsagt er det fullt legitimt, også i misjonsorganisasjonene, å samle inn penger til ”eget” arbeid, som det heter, dvs midler til å holde virksomheten i egen forening og på eget bedehus i gang. Men når man nå ser en tendens til at misjonsforeninger begynner å distansere seg fra det kirkesamfunn man tilhører og organiserer seg som ”menigheter” med egen pastor og administrativt byråkrati, må en spørre om en forvalter midlene rett. Vi ser eksempler i dag på at man i forsamlingshus ansetter egen ”pastor”, som det heter, der hvor virksomheten tidligere ble drevet av frivillige – og uten at virksomheten blir nevneverdig utvidet i forhold til tidligere. Å ha ansatte, er dyrt i dagens samfunn, fryktelig dyrt. Frivillig arbeid er følgelig desto mer verdt.
Jeg kjenner meg usikker på om dette er god forvaltning – og god strategi, hvis det er misjon som er formålet.
tirsdag 7. september 2010
Hagen har valgt isolasjonen
Carl i. Hagens lansering av seg selv som ordførerkandidat i Oslo møter motstand, ikke minst fra innvandrerhold. Det er ikke overraskende. Både innvandrere og andre kan vanskelig se for seg Hagen som den samlende skikkelsen en ordfører i hovedstaden bør være. Selv mener Hagen at vil kan være samlende, og noen, bl a Frank Aarebrot, mener Hagen er i stand til å tilpasse seg en slik rolle.
Jo da, Hagen er sikkert tilpasningsdyktig når det er hensiktsmessig. Men samlende – og troverdig? Neppe. Han kan ikke løpe fra sine holdninger, uansett hvor flink han som ordfører vil være til å dele ut blomster også til innvandrere. Hagen ble fornærmet da han for noen år siden ikke ble stortingspresident. Han har nok aldri tilgitt Bondevik & co at de satte en stopper for den tanken. Livet hadde blitt en del lettere for Bondevik-regjeringen om de hadde gitt Hagen stortingspresidentvervet. Men det er forståelig at de ikke ønsket at en mann med Hagens politiske holdninger skulle fronte landets nasjonalforsamling. De samme innvendingene møter Hagen nå når han vil bli hovedstadens frontfigur.
Høyre betakker seg for å gå inn i en samarbeidsavtale med Frp før kommunevalget, en avtale som bl a skulle innebære at Hagen blir ordfører. Det gjør Høyre klokt i. Frp må nok gjøre et brakvalg av dimensjoner i Oslo neste år for at Hagen skal nå sitt mål. Lite tyder på at det skal skje. Også denne gangen må nok Hagen nøye seg med å drømme. Han har gjennom et langt liv i politikken levd på å distansere seg fra dem han gjerne foraktelig har kalt nettopp ”politikere”. Slik har han selv valgt isolasjonen. Han bør ikke være overrasket når han høster fruktene av den mangel på tillit han selv har hatt overfor andre.
Jo da, Hagen er sikkert tilpasningsdyktig når det er hensiktsmessig. Men samlende – og troverdig? Neppe. Han kan ikke løpe fra sine holdninger, uansett hvor flink han som ordfører vil være til å dele ut blomster også til innvandrere. Hagen ble fornærmet da han for noen år siden ikke ble stortingspresident. Han har nok aldri tilgitt Bondevik & co at de satte en stopper for den tanken. Livet hadde blitt en del lettere for Bondevik-regjeringen om de hadde gitt Hagen stortingspresidentvervet. Men det er forståelig at de ikke ønsket at en mann med Hagens politiske holdninger skulle fronte landets nasjonalforsamling. De samme innvendingene møter Hagen nå når han vil bli hovedstadens frontfigur.
Høyre betakker seg for å gå inn i en samarbeidsavtale med Frp før kommunevalget, en avtale som bl a skulle innebære at Hagen blir ordfører. Det gjør Høyre klokt i. Frp må nok gjøre et brakvalg av dimensjoner i Oslo neste år for at Hagen skal nå sitt mål. Lite tyder på at det skal skje. Også denne gangen må nok Hagen nøye seg med å drømme. Han har gjennom et langt liv i politikken levd på å distansere seg fra dem han gjerne foraktelig har kalt nettopp ”politikere”. Slik har han selv valgt isolasjonen. Han bør ikke være overrasket når han høster fruktene av den mangel på tillit han selv har hatt overfor andre.
mandag 6. september 2010
Tid for nytt testament
Helsedirektoratet bør ta initiativ til å utforme et standardisert livstestament som ikke er knyttet til kampen om aktiv dødshjelp, skriver overlege Morten Horn i en kronikk i Aftenposten. Han peker på en rekke svakheter og uheldige sider ved ”Mitt livstestament”, som er utformet av og administreres av ”Foreningen retten til en verdig død”. Dette livstestamentet har ikke vært noen suksess, skriver han i kronikken, som anbefales.
torsdag 2. september 2010
Krf - det nest største medlemspartiet
KrF har mistet medlemmer, kan Vårt Land fortelle, og VG følger opp. Siden nyttår er 1.330 medlemmer blitt borte. Fung. gen.sekr. i partiet sier at det store frafallet i medlemsmassen kommer hvert år i mars/april når giroen med medlemsavgiften sendes ut. Hvert år de seneste årene er det flere som melder seg ut enn inn. I fjor meldte ca 2.500 seg ut av KrF, mens knapt 1.200 meldte seg inn. I 2008 lå netto nedgang i medlemstallet på ca 900.
Nedgangen i medlemstall er imidlertid ikke noe spesielt for KrF. Medlemstallet i norske partier, bortsett fra Frp, har gått kraftig ned de siste tiårene. For eksempel hadde Arbeiderpartiet 128.000 medlemmer i 1990, mens medlemstallet i dag ligger på godt under 50.000. Tilsvarende hadde Høyre for 20 år siden 146.000 medlemmer mot ca 25.000 i dag. I 1970 hadde Sp ca 70.000 medlemmer, i dag under 10.000.
Tross sin beskjedne velgeroppslutning er KrF et av våre største medlemspartier. Partiet har ca 35.000 medlemmer. Arbeiderpartiet har bare vel 10.000 flere, og Høyre ca 10.000 færre. Den store nedgangen i partienes medlemstall skjedde på 1990-tallet. Det siste tiåret har nedgangen vært mindre. Ikke bare i KrF, men i alle partier ser det ut til å være en overrepresentasjon i medlemsmassen av eldre mennesker.
Nedgangen i medlemstall er imidlertid ikke noe spesielt for KrF. Medlemstallet i norske partier, bortsett fra Frp, har gått kraftig ned de siste tiårene. For eksempel hadde Arbeiderpartiet 128.000 medlemmer i 1990, mens medlemstallet i dag ligger på godt under 50.000. Tilsvarende hadde Høyre for 20 år siden 146.000 medlemmer mot ca 25.000 i dag. I 1970 hadde Sp ca 70.000 medlemmer, i dag under 10.000.
Tross sin beskjedne velgeroppslutning er KrF et av våre største medlemspartier. Partiet har ca 35.000 medlemmer. Arbeiderpartiet har bare vel 10.000 flere, og Høyre ca 10.000 færre. Den store nedgangen i partienes medlemstall skjedde på 1990-tallet. Det siste tiåret har nedgangen vært mindre. Ikke bare i KrF, men i alle partier ser det ut til å være en overrepresentasjon i medlemsmassen av eldre mennesker.
Gaver til misunnelse
VG har store oppslag om at rødgrønne regjeringsmedlemmer med statsministeren i spissen har tatt imot relativt dyre gaver under besøk i land som bl a Afghanistan. Dette er naturligvis en sak som er egnet til å trigge sansen for misunnelse og politikerforakten. Med sin velutviklede sans for overdrivelser smører VG overskriften ”Fyller sine hjem med luksusgaver fra Afghanistan” ut over hele forsiden. Og et armbåndsur til ca 7.365 kroner som Anne-Grete Strøm-Erichsen fikk av sin sveitsiske kollega da hun var forsvarsminister, blir karakterisert som en ”luksusklokke”.
Kanskje kan det være grunn til en viss besinnelse. Strøm-Erichsen sier at hun har holdt seg til regelverket som gjelder for politisk ledelse når det gjelder gaver, og jeg har ingen grunn til ikke å tro henne. Både Gahr Støre og Strøm-Erichsen oppgir at de har skattet av gavene de har tatt med seg hjem.
Men når det er sagt, tror jeg både statsministeren og statsrådene gjør klokt i å følge en meget streng praksis når det gjelder å motta private gaver. Selv om vi forhåpentligvis befinner oss milevis unna den korrupsjonspraksisen som er velkjent i land vi ikke ønsker å sammenligne oss med, kan politikere neppe være forsiktige nok på dette området, nettopp for å unngå at avstanden til nevnte praksis skal bli kortere. Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen sier at man vil endre reglene slik at politikere på linje med statsansatte ikke skal kunne motta personlige gaver. Det er sikkert fornuftig.
Oppdatering: Støre vil sjekke om han har skattet for lite
Kanskje kan det være grunn til en viss besinnelse. Strøm-Erichsen sier at hun har holdt seg til regelverket som gjelder for politisk ledelse når det gjelder gaver, og jeg har ingen grunn til ikke å tro henne. Både Gahr Støre og Strøm-Erichsen oppgir at de har skattet av gavene de har tatt med seg hjem.
Men når det er sagt, tror jeg både statsministeren og statsrådene gjør klokt i å følge en meget streng praksis når det gjelder å motta private gaver. Selv om vi forhåpentligvis befinner oss milevis unna den korrupsjonspraksisen som er velkjent i land vi ikke ønsker å sammenligne oss med, kan politikere neppe være forsiktige nok på dette området, nettopp for å unngå at avstanden til nevnte praksis skal bli kortere. Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen sier at man vil endre reglene slik at politikere på linje med statsansatte ikke skal kunne motta personlige gaver. Det er sikkert fornuftig.
Oppdatering: Støre vil sjekke om han har skattet for lite
Abonner på:
Innlegg (Atom)