29. oktober 2009

Bekkemellem i Hagens fotspor

Det er lenge siden Karita Bekkemellem annonserte at hun skulle skrive bok, og hun passet på å antyde at det ville komme ”avsløringer”. Men i sin edelmodighet ville hun vente til etter valget med å gi ut boka. Dermed hadde hun skapt forventninger som ville bidra til et godt salg.

Nå er boka kommet, og oppslagene i mediene viser at hun føyer seg inn i rekken av politikere som tydeligvis synes det er prisverdig å kaste skitt på tidligere kolleger. Carl I. Hagen høstet økonomisk suksess i 2007 på denne sporten med sin selvbiografi, der han gjorde sitt beste for å følge opp suksessen til sin kone fra året før, der Eli Hagen hun strødde om seg med grovt nedsettende personkarakteristikker av mennesker hun hadde møtt – i politikken spesielt. Gerd Liv Valla gjorde det samme, og alle med den tilsynelatende edle begrunnelse at det gjaldt å være ”ærlig”.

Nå følger Karita Bekkemellem opp, og vi hører allerede kommentatorer berømme henne for hennes ”ærlighet”. Jeg har aldri forstått at den ukulturen som nå brer om seg i kjendisenes litterære aktiviteter skal fortjene honnørkarakteristikker som ”ærlig”. Å være ærlig er en egenskap vi alle verdsetter. Men også ærlighet må forvaltes med moderasjon. Spesielt når det overordnede motivet åpenbart er ”hevn” og økonomisk vinning. I et intervju i NRK Radio gjentar Eli Hagen hvilken salgsuksess hennes bok var. Og nettopp fordi hun ønsket å selge, tok hun sterkt i når det gjaldt personkarakteristikkene, innrømmer hun uten å blunke. Hun har også gitt Bekkemellem råd om hvordan hun skal skrive for å selge godt, og hun ser gjerne at Bekkemellem selger mer enn hun gjorde. For Karita er ei flott jente, og de er så gode venner, kan hun fortelle nasjonen.

Ifølge mediene forteller Bekkemellem i boka bl a at Jens Stoltenberg er en konfliktsky og svak leder i vanskelige personalsituasjoner. Denne ”avsløringen” er noe alle som har fulgt litt med, har klart å registrere, og vi trenger faktisk ikke Bekkemellems hjelp til å forstå det. Når hun som nær og betrodd medarbeider skriver dette, blir det bidrag til et karaktermord og et hevngjerrig takk for sist fordi hun ble sparket som statsråd og vraket som sentralstyremedlem og leder av Aps kvinnenettverk. At Bekkemellem i boka også skriver om store personlige kriser som det er all grunn til å ha både respekt og sympati for, forandrer ikke det faktum at det er skittkastingen på tidligere kollegere som har vist henne tillit, som vil bli stående igjen som hovedbudskapet i boka.

Så må alle som ønsker det, gjerne si at jeg bedømmer ei bok uten selv å ha lest den. Til det er å si at det ikke er nødvendig å spise dritten for å konstatere at den er uspiselig. Som regel er det nok å kjenne lukta. Og her er lukta ganske så intens. I likhet med ekteparet Hagens litterære ”drittprodukter” kommer jeg heller ikke til å ønske meg denne under juletreet.

10 kommentarer:

Anonym sa...

Veldig bra skrevet, og jeg er helt enig. :)

Anette

zildete sa...

Enig med Anette. Tiltredes!! Drittsleng om tidligere venner og kolleger samt den oppskriftsmessige uoriginale husmorporno-livskrisen. Hvem gidder å få slikt under juletreet?Og - stakkars Veggimellem som måtte finne seg i at statsministeren delegerte saker til statsråden, og at hun måtte ta avgjørelser på egen hånd.

Anonym sa...

Det er snart ikke en politikker
som forlater Løvebakken frivillig
eller ikke som skriver bok.
Enting disse ikke skal gjøre
er og dolke tidligere kollegar
i ryggen.

JILL

Anonym sa...

Helt enig med det du skriver, det må bli slutt på disse utleverende biografiene fra hevngjerrige ekspolitikere.

Men bare som en digresjon, dersom du har spist surstrømming eller lutefisk så vet du at ikke all god mat lukter godt ;)

Oddbjørn sa...

Til Anonym:
Kjent med begge deler, og liker spesielt lutefisk veldig godt. Synes derfor ikke det lukter vondt! - Men du har selvfølgelig et poeng.

Anonym sa...

Hvorfor søker ikke damen psykolghjelp?
Først Walla og Yssen og så dette Karita mennesket.
Hvis politikken er for krevende for disse kvinnene så hold dere da til kjøkkenbenken for fan,,,,,

Anonym sa...

Bekkemellem deler navlebeskuende detaljer, som hører hjemme sammen med rødvinsglasset i godt venninnelag.

Det må være rom for anektoder fra politisk liv i biografier. Men forfatteren vil være tjent med å servere dem som sådane, og evt med et skjevt smil eller "understatement".

Bekkemellem er istedet pompøs og gravalvorlig når hun krever nasjonens medynk over måten hun fikk avskjed på. Hennes subjektive oppfatning av Stoltenbergs ordvalg og hans mangel på koseprat med henne iettertid, skal liksom bevise hvor dårlig leder han er.

Hun gjør det vanlige forfattertekniske grepet: Gjengi ssamtalen tilsynelatende ordrett, spe på med eget føleri, og ignorèr den annen parts perspektiv på situasjonen.

Helt greit i den umiddelbare selvterapien med gode venner for. Noen: "Ja, det var virkelig dårlig gjort av Jens. Stå på du, Karita. Dette fortjente du ikke!", hører med da.

Så blir man ferdig med saken.

Karita mener åpenbart hun trenger hele nasjonens deltagelse i kjøkkenpraten.

"Det var dårlig gjort av Jens! Men stå på du, Karita!" - er herved oversendt til den forsmådde.

Håper hun føler seg litt bedre.

raagraaum sa...

Nå er jo ikke den gode Karita den første som blir vraka som statsråd: Andre har fortalt om det samme. Ene dagen er du statsråd og hentes og bringes i limousin, har livvakter etc. - og så plutselig er du "ingen."

Har ingen sympati med Karitas "stakkars meg" (på barnehagenivå). Men det er et generelt problem der: Hvordan behandler vi, og ja, det er vi, for Jens Stoltenberg er ikke utypisk her; hvordan behandler vi de som har gjort en jobb for oss alle når det av forskjellige grunner er bedre å la andre gjøre jobben?

Andre mennesker har et betydelig vern mot usaklig, og ikke bare det, oppsigelse. Politikere skal og må ha det annerledes. Det gjelder både de som vrakes som statsråd og som valgt representant.

Gir vi dem den - om ikke respekt (for noen av dem er jo noen av oss sterkt uenige med) - et anstendig farvel?

På samme måte som vi i vårt samfunn kanskje har behov for ritualer eller normer, vaner omkring samlivsbrudd (sier man gratulerer eller så leit?) - trenger vi kanskje institusjonaliserte overgangsritualer/prosedyrer for de som i dag er i posisjon, og plutselig i morra ikke er det?

Anonym sa...

Her er det mye drittsleng om boka og forfatteren. Hvem har lest den? Vi har snart en politisk kultur her i landet som ikke hører hjemme noe sted. Hvis noen våger å kritisere Jens Stoltenberg og/eller regjeringa skal man helst oppsøke en psykolog snarest mulig. Ingen truer noen til å lese boka,
men hvis man ikke har lest den skal man heller ikke kristisere den.

Anonym sa...

Har akkurat hørt Bekkemellem kommentere selv på "Senkveld". Skjønte fort at jeg ikke trenger å lese avisa. Hun bekrefter det mange av oss trodde: Hun er bitter og syns synd på seg selv - uten noen grunn. Hun oppsummerte ved å si: "Jeg måtte skrive om det fordi det har vært så vanvittig stor interesse rundt min avgang de siste to årene". Ekstrem selvopptatthet, spør du meg. Hvem er alle disse som har vært "vanvittig interessert" i hennes avgang - og at den var så voldsom spesiell? Noen journalister, muligens..?