Bekkemellem i Hagens fotspor

Det er lenge siden Karita Bekkemellem annonserte at hun skulle skrive bok, og hun passet på å antyde at det ville komme ”avsløringer”. Men i sin edelmodighet ville hun vente til etter valget med å gi ut boka. Dermed hadde hun skapt forventninger som ville bidra til et godt salg.

Nå er boka kommet, og oppslagene i mediene viser at hun føyer seg inn i rekken av politikere som tydeligvis synes det er prisverdig å kaste skitt på tidligere kolleger. Carl I. Hagen høstet økonomisk suksess i 2007 på denne sporten med sin selvbiografi, der han gjorde sitt beste for å følge opp suksessen til sin kone fra året før, der Eli Hagen hun strødde om seg med grovt nedsettende personkarakteristikker av mennesker hun hadde møtt – i politikken spesielt. Gerd Liv Valla gjorde det samme, og alle med den tilsynelatende edle begrunnelse at det gjaldt å være ”ærlig”.

Nå følger Karita Bekkemellem opp, og vi hører allerede kommentatorer berømme henne for hennes ”ærlighet”. Jeg har aldri forstått at den ukulturen som nå brer om seg i kjendisenes litterære aktiviteter skal fortjene honnørkarakteristikker som ”ærlig”. Å være ærlig er en egenskap vi alle verdsetter. Men også ærlighet må forvaltes med moderasjon. Spesielt når det overordnede motivet åpenbart er ”hevn” og økonomisk vinning. I et intervju i NRK Radio gjentar Eli Hagen hvilken salgsuksess hennes bok var. Og nettopp fordi hun ønsket å selge, tok hun sterkt i når det gjaldt personkarakteristikkene, innrømmer hun uten å blunke. Hun har også gitt Bekkemellem råd om hvordan hun skal skrive for å selge godt, og hun ser gjerne at Bekkemellem selger mer enn hun gjorde. For Karita er ei flott jente, og de er så gode venner, kan hun fortelle nasjonen.

Ifølge mediene forteller Bekkemellem i boka bl a at Jens Stoltenberg er en konfliktsky og svak leder i vanskelige personalsituasjoner. Denne ”avsløringen” er noe alle som har fulgt litt med, har klart å registrere, og vi trenger faktisk ikke Bekkemellems hjelp til å forstå det. Når hun som nær og betrodd medarbeider skriver dette, blir det bidrag til et karaktermord og et hevngjerrig takk for sist fordi hun ble sparket som statsråd og vraket som sentralstyremedlem og leder av Aps kvinnenettverk. At Bekkemellem i boka også skriver om store personlige kriser som det er all grunn til å ha både respekt og sympati for, forandrer ikke det faktum at det er skittkastingen på tidligere kollegere som har vist henne tillit, som vil bli stående igjen som hovedbudskapet i boka.

Så må alle som ønsker det, gjerne si at jeg bedømmer ei bok uten selv å ha lest den. Til det er å si at det ikke er nødvendig å spise dritten for å konstatere at den er uspiselig. Som regel er det nok å kjenne lukta. Og her er lukta ganske så intens. I likhet med ekteparet Hagens litterære ”drittprodukter” kommer jeg heller ikke til å ønske meg denne under juletreet.