Svimle kirkeledere?

”Kirke” og ”kultur” ligger under samme departement. Ansvarlig statsråd er Trond Giske. I går kunne statsråden sole seg i glansen og applausen fra kulturledere på pressekonferansen der kulturbudsjettet ble presentert, et budsjett som nok en gang kjennetegnes ved en enorm vekst. Ikke rart kulturlederne applauderte. ”Vi har fått masse, masse penger. Jeg blir helt svimmel”, sa en av dem til Aftenpostens medarbeider.

Kontrasten til Giskes kirkebudsjett er påfallende, for å si det mildt. Vi hører ingen applaus fra kirkeledere. Det er det heller ingen grunn til, og Giske bryr seg katten. Han vet at klager eller applaus fra det holdet betyr null og niks for hans image i offentligheten. For heller ikke mediene bryr seg i særlig grad om kirkebudsjettet. Bortsett fra avisa Vårt Land, er stillheten overdøvende.

Mens kulturfeltet fikk 810 millioner kroner mer enn i 2009, fikk kirken 30 millioner økning sammenlignet med 2009. Tjue av disse millionene er en økning i bevilgningen til trosopplæringen, og det er en ren oppfølging av stortingsvedtaket. Men det er den laveste bevilgningen siden reformen ble igangsatt, mindre enn forutsatt og i strid med Giskes uttalelse under fjorårets Kirkemøte om at han ønsket en raskere innføring av trosopplæringsreformen.

De siste årene har det vært nærmest krisestemning i bispedømmene på grunn av mangel på penger til helt nødvendig prestetjenester. Det foreslåtte budsjettet til presteskapet er 15 millioner mindre enn hva regnskapet for presteskapet viste for 2008. ”Jeg forstår ikke hvordan vi skal klare oss med mindre enn vi gjorde i 2008”, sier Kirkerådets leder Nils Tore Andersen. Det er det visst bare Giske som forstår. Andersen karakteriserer Giske som en dyktig politiker. Men desto større grunn er det til å kritisere ham. ”For det betyr at han får gjennom det han vil. Men kirken har han ikke vilje til å gjøre noe med”, sier Andersen, som kanskje vil få oppfylt sitt ønske om en ny kirkestatsråd. Spørsmålet er om det vil hjelpe. Vi har en regjering som er lite interessert i kirken, bortsett fra når de skal utnevne dens ledere.

Nils Tore Andersen treffer spikeren på hodet når han sier at dette er en struping av folkekirken. Statsråden bruker store ord i festtalene om ”folkekirken”. Men når det kommer til praksis, er holdningen en helt annen. Hvis kirkeledere blir svimle av å lese budsjettet, er det nok av helt andre grunner enn av glede.