Det gode forbilde

Så har vi igjen hatt en debatt om bruk av fysiske straffemetoder i barneoppdragelsen. Denne debatten dukker stadig opp igjen. Forrige gang spørsmålet var framme i mediene var for nøyaktig to år sien (se min blogg 26. oktober 2007). Det er underlig at når barneoppdragelse skal diskuteres i mediene, er det de negative metodene som er temaet. Sjelden ser en diskutert de positive virkemidlene, for eksempel prinsippet om det gode forbilde.

Knapt noe oppdragelsesmiddel har større effekt enn det gode forbilde, jf. uttrykket "eksemplets makt". I valget mellom å gjøre som foreldrene sier eller som det de gjør, har barn som kjent en tendens til å etterlikne atferden. Det velkjente utsagnet "Gjør som jeg sier og ikke som jeg gjør" er nok mer et fromt ønske enn det har grunnlag i realitetenes verden.

Styrken ved forbildet som oppdragelsesmiddel ligger i at det levendegjør på en anskuelig og realistisk måte de normer og idealer som oppdrageren ønsker at barnet skal tilegne seg. Det minner barnet om det rette og viser at det er mulig å leve opp til reglene og normene. Her ligger det en viktig motiverende faktor. Det gode forbildet appellerer ikke bare til intellektet, men enda mer til barnets følelse og vilje. Når barnet bevisst prøver å etterlikne forbildet, skjer dette mer av egen lyst enn av tvang. I så måte er forbilde et frihetsorientert virkemiddel.

Forbildet har sitt psykologiske grunnlag i læringsprosessene observasjon og imitasjon. Kanskje den viktigste læringen i tidlig barnealder skjer ved at barnet rett og slett iakttar nøye hva andre gjør og tar lærdom av dette (modellæring). Undersøkelser viser at de personene barna velger som modeller, gjerne er slike som er følelsesmessig varme og sosiale og/eller personer som barnet beundrer og gjerne vil likne, fordi de kan noe som barnet også gjerne vil kunne.

Forbildet er en spesielt virkningsfull metode når det gjelder å utvikle sosial holdning og atferd hos barnet. Undersøkelser viser at mennesker som i voksen alder viser vilje og evne til hjelpsomhet og generøsitet overfor andre, kan fortelle at de hadde foreldre som ikke bare "prekte" moralske normer, men som også selv praktiserte hva de lærte. Den gode oppdragelse ligger i kombinasjonen av selv å gjøre det en vil at barnet skal gjøre, samtidig som en forklarer hvorfor barnet bør handle slik en sier.

Også aggressiv og asosial atferd blir tilegnet gjennom modellæring. "Vold avler vold". Undersøkelser viser at barn lett imiterer aggresjon som utføres av personer de opplever som autoriteter. Dette er en av grunnene til at fysiske straffemetoder ikke bør brukes i oppdragelsen.

Klapset

Jeg må innrømme at jeg i løpet av et tre barns-liv har gitt et par klaps på en barnestump i ren fortvilelse og oppgitthet. Nei, jeg er ikke stolt av klapset, men skammer meg ikke så mye heller. Og jeg mener det er stor forskjell på et klaps i et øyeblikk av oppgitthet, og dermed en god klem noen sekunder seinere, og dette at noen foreldre utøver vold mot sine barn.
Journalist Marie Rein Bore i Stavanger Aftenblad

Likestillingsombudets årsregnskap

Likestillingsombudet har lagt fram sitt årlige samfunnsregnskap som måler likestillingen mellom kvinner og menn. Ombudet konstaterer at 2008 har vært et godt år for likestillingen, bl a fordi Stortinget har vedtatt en kjønnsnøytral ekteskapslov.

Likestillingsombudet rapporterer også om likestillingen i idretten. Rapporten mangler en redegjørelse for hvordan det går med kjønnsnøytraliteten i konkurranseidretten. Her fortsetter diskrimineringen som før. Fortsatt konkurrerer de to kjønnene i egne klasser.

Partimedlemmer uten kunnskap

Ifølge Aftenposten i dag har SV’s Akhtar Chaudhry vervet nye medlemmer som ikke vet hva partiet står for. – Har noen undersøkt i andre partier hvor mange det er som ikke vet hva partiet står for?

Sitatet

Språket
Grammatikk er språkets logikk. Språk er ikke tilfeldig, det er logiske sammenhenger. Det var færre feil i avisene før, fordi maskinsetterne kunne norsk. Nå som korrekturleserne er borte, kommer alt ufiltrert ut i spaltene.
Tore Rygh til A-magasinet

Eksklusjonsvåpenet

Pussig at straks det blir litt støy i en organisasjon, er makthavere raskt ute med krav om eksklusjon. Jeg har selv erfaring med dette i kristelig organisasjonsarbeid. Nå opplever vi det i forbindelse med nominasjonene i politiske partier. Vi så det Østfold Høyre etter Georg Apenes’ infame angrep på Martin Engeset. Også i Hordaland Krf har man hatt turbulens i forbindelse med nominasjonen. Framstøtet fra en gruppe aksjonister for å få Anita Apelthun Sæle nominert mislyktes. Nominasjonen endte bl a med Ingebrigt Sørfonn, som har sittet på Stortinget fra 1997, ble vraket til fordel for en atskillig yngre mann. Fylkeslederen i Krf karakteriserer vrakingen som en ren hevnaksjon fra aksjonistenes side.

Etter det jeg forstår mener ledelsen i Hordaland Krf at aksjonistene har gjort seg skyldig i urent trav i nominasjonsprosessen. Jeg har ingen forutsetninger for å vurdere hva som har foregått. Jeg kjenner fylkeslederen, Kristian Helland, som en sindig og fornuftig mann. Når han går til det skritt å be Krf sentralt om å vurdere å innføre en eksklusjonsparagraf i partiets vedtekter, har han antagelig rett i at det har foregått kritikkverdige aksjoner.

Ikke desto mindre mener jeg det blir feil å diskutere eksklusjon. Verken sterke personkarakteristikker eller tvilsomme aksjonsmetoder bør møtes med et slikt våpen. Urent trav i den politiske kamp i demokratiske partier kan bare møtes med engasjert argumentasjon i åpent lende. Når det er mulig å få kastet en kandidat gjennom lite høvisk ordbruk eller gjennom organiserte hevnaksjoner, skyldes det mangel på politisk engasjement blant folk flest og et nominasjonssystem som gir rom for tilfeldigheter. Det burde bekymre partiledere både lokalt og sentralt mer enn at folk som har sittet både to og tre perioder på Stortinget, ikke blir nominert på nytt.

Sitatet

Boikott
Det er nødvendig å spørre: Når skal norsk venstreside samle seg til boikott av regimer som ikke er i nærheten av å være så demokratiske og frie som Israel, men som er autoritære, nær totalitære stater? Syria, Iran, Saudi-Arabia er blant verdens verste menneskerettighetskrenkere. Og hva med norsk venstresides kritiske opposisjon mot de nyautoritære regimene i Russland og Kina? Den er svært vanskelig å få øye på.
Kulturredaktør Knut Olav Åmås i Aftenposten

Momsfritak for frivillige organisasjoner

Frivillige organisasjoner betaler 1 milliard kroner i moms på varer og tjenester. Næringslivet og det offentlige slipper. En hjelpeorganisasjon som Røde Kors må betale moms for sine anskaffelser, mens samme anskaffelse gjort av en kommune eller næringsliv, ikke er momspliktig.

Alle burde forstå at dette ikke bare er urimelig, men dårlig samfunnspolitikk. De frivillige organisasjonene har i mange år i krevd fritak for moms. I Soria Moria-erklæringen lovet de rød-grønne å vurdere å innføre en slik ordning. Det ble naturlig nok tolket slik at momsfritaket ville komme. Det har ikke skjedd. Opposisjonspartiene foreslår at nå må ordningen innføres. Regjeringspartiene går imot. ”Frivillighet Norge”, som representerer 180 medlemsorganisasjoner,mener at regjeringen bryter momsløftet i Soria Moria.

Det norske samfunnet kjennetegnes ved en sterk frivillig sektor. De frivillige organisasjonene gir rom for et stort engasjement blant folk. Titusener av mennesker gjør en stor samfunnsmessig innsats uten noe økonomisk vederlag. I de frivillige organisasjonene lærer unge og eldre å ta ansvar. Her får de trening i demokrati. I stedet for å måtte bruke tid og krefter på å samle inn penger som går til staten, burde staten hjekpe organisasjonene til å øke sin aktivitet.

Som finansminister har Kristin Halvorsen hovedansvaret for å få løst saken. Beklageligvis velger hun og hennes rød-grønne partnere å løpe fra løftet og slik svikte frivilligheten.

Sitatet

Dagens standupkomikere
Mye av humoren og den såkalte ironiske distansen de påberoper seg, er bånn i bøtta, spør du meg. Det holder ikke å drite ut folk, raljere og fortelle bløte vitser. Den beste latteren sitter nemlig fast i halsen. Det vet en god klovn. En gjøgler må ha vidd og sting for å bli farlig.
Poeten Triztan Vindtorn til Vårt Land

Sitatet

Budsjett
Torsdag vedtar Stortinget et statsbudsjett for 2009 som gir stor grunn til bekymring. Budsjettet er tilpasset en verden der norsk økonomi fortsatt går for full musikk.
Leder i Adresseavisa

Svar som fortjent

Som andre varemesser dreier også bokmessen på Lillestrøm seg om å markedsføre og fremme salg av en vare, i dette tilfelle bøker. Da er det ille nok at man skal betale dyrt (110 kr) for i det hele tatt å komme inn. Men når arrangørene så i tillegg tar 75 kr for å komme inn på hvert enkelt av de mange seminarene der forfatterne driver ren markedsføring av sin egen bok, blir det ”utenfor enhver rimelighet”, som en av de frammøtte uttrykte det. Ifølge Aftenposten begrenset mange av ”seminarene” seg til at en forfatter stod i 20 minutter og snakket om sin bok for deretter å signere boka for salg.

Ikke rart at publikum reagerer. Mange av ”seminarene” samlet ytterst få tilhørere. På ett av dem kom det én tilhører. En kjent svensk forfatter trakk åtte tilhørere og en nylig prisbelønnet norsk forfatter i underkant av tjue.

Publikums labre interesse er svar som fortjent.

Apenes ikke alene

Georg Apenes var åpenbart ikke alene om sin misnøye med Martin Engesets innsats på Stortinget. På Østfold Høyres nominasjonsmøte i dag, tapte Engeset førsteplassen på Høyres liste ved stortingsvalget neste år med knappest mulig margin. Tidligere sosialminister Ingjerd Schou ble nominert på førsteplass med bare én stemmes overvekt, 29 mot 28. Men det er nok, og Apenes kan sprette champagnen.

Jeg har ingen forutsetninger for å si noe om hvorvidt Engeset er så udugelig som Apenes vil ha det til. Han er vel en blant mange relativt anonyme stortingsrepresentanter. Derimot mener jeg det bare er positivt at det blir debatt og kamp om nominasjonene. Alt for mange av nominasjonene skjer nærmest automatisk. I så måte er det som har skjedd på Østfold Høyres nominasjonsmøte etter min mening helt OK.

Derimot er det atskillig mer betenkelig at kun 29 mennesker avgjør hvem som skal bli stortingsrepresentant. Høyrenominasjonen i Østfold er en god illustrasjon på hva jeg skrev onsdag – at det norske nominasjonssystemet er lite demokratisk.
Linker: VG og Dagbladet.

Sitatet

Sjeldent KrF-talent
Lørdag lyttet jeg til Hilde Ekeberg (24) fra Lillehammer, «student» og nå toppkandidat for KrF i Oppland. Det slo meg mens hun holdt en gnistrende engasjert og god KrF-tale at hadde hun vært en tilpasset AUF-er, hadde hennes karriere på Stortinget vært udiskutabel. Det er ikke ofte en som politisk reporter opplever slike unge talenter innta en topplass.
Politisk redaktør Hallvard Grotli i GD

"Ekspertkommentatorene"

Skjønner ikke redaksjonene i etermediene at folk går lei av gjengangerne som innkalles som såkalte ekspertkommentatorer i nyhets- og aktualitetssendingene? Når en ser hvor snever denne kretsen er, skulle en tro det ikke finnes folk med vett og innsikt utenfor den Oslo sentrum.

Olav Østrem skriver om fenomenet Klassekampen sist onsdag: ”Ambisjonene om å være folkeopplysende forlates i det øyeblikk dagens utsendte fra Versto–Simensen–Stanghelle–Skarsbø Moen–Nakkim–Strand inntar stolene og får drøye fem minutter til å forklare seerne hva man nettopp har vært vitne til.” – Østrem kritiserer hvordan gjengangerne blir satt til dommere over politikere som er invitert til studio for å debattere. Han irriterer seg med rette over at kommentatorene er freidige nok til å uttale seg om hva ”velgerne” måtte synes og mene, og avslutter med å spørre om det ikke kunne være et alternativ å ”droppe kommentatorene til fordel for gjester med innsikt i debattens faktiske tema? Så kunne alle vi "velgerne" fått et bedre grunnlag for selv å finne ut hva vi skal tro?”

Tiltredes – idet jeg viser til innlegg på bloggen min 16. februar 2007 og 9. mars 2007.

Sitatet

SV's flystyrt
SV kan vanskelig vri seg unna at de må regnes som tilhenger av at det kjøpes inn nye amerikanske jagerfly.
Magne Lerø i Ledelse

Nominasjon og demokrati

De politiske partienes nominasjonsprosesser foran stortingsvalget neste år er inne i sin avgjørende fase. Igjen opplever vi at en håndfull medlemmer av de politiske partiene i virkeligheten bestemmer hvem som skal bli stortingsrepresentanter.

De samme politikerne som ynder å snakke om mangelen på demokrati i kirken fordi så få deltar i menighetsrådsvalgene, holder fast ved et system der bare 1,7 % av velgerne deltar i prosessen som avgjør hvem som skal sitte på Stortinget. Det hører med til bildet at stadig færre melder seg inn i de politiske partiene. Når hele nominasjonsprosessen dertil er svært så lukket, er bare to ord dekkende for situasjonen – lite demokratisk.

”Alle” hyller USA for valget av Barack Obama som president. Med det norske nominasjonssystemet ville han aldri blitt valgt. Hillary Clinton hadde da blitt demokratenes
presidentkandidat. Selv om det ikke hadde vært noe dårlig valg, forteller det oss at med det norske systemet ville en kandidat som ikke har gått gradene i partiet, neppe ha nådd opp.

I Akershus Venstre brukte en av Abid Rajas motkandidater mot ham at han ikke hadde politisk erfaring (les: gått gradene i partiet). Etter min mening er det bare fint at noen kommer ”direkte inn”, som det heter. Vi opplever stadig at stortingsrepresentanter som har sittet både en, to og tre perioder, blir fornærmet hvis de ikke blir renominert.

Representanter med lang stortingsansiennitet ser ut til å mene at de har en slags moralsk rett til fortsatt stortingsmandat. Satt på spissen: snarere tvert imot. Riktignok kan det være bra at enkelte i topplederverv i politikken bør sitte en tid av hensyn til kontinuiteten. Men det bør gjelde de færreste. Det er sunt med utskifting. Politiske tillitsverv bør ikke bli en jobb blant andre jobber. Det skal ikke være stillingsvern for politikere. Det undrer meg at de politiske partiene er så såre fornøyd med situasjonen. Det kan se ut til man er mer opptatt av å verne om sine posisjoner enn å gjøre systemet mer demokratisk.
Link: VG og Dagbladet.

Folkeavstemning om statskirken

Så er Einar Gelius ute igjen. Denne gangen har han sammen med en teologiprofessor fått med seg Senterungdommen – eller kanskje er det omvendt – på et utspill om at statskirkespørsmålet må legges ut til folkeavstemning.

Forslaget er fullstendig urealistisk og dødfødt. Det vil i praksis være umulig å formulere et meningsfylt spørsmål som egner seg for et ja eller nei i en folkeavstemning. En statskirke kan være så mangt. Statskirken i dag er noe helt annet enn den var for bare få år siden. Noen vil også si at den vi vil få når stortingspartienes kirkeavtale i vår settes ut i livet, fortsatt vil være en slags statskirke ”light”.

”Gjennom kirkelig statsråd sikrer man at Kirken er i tråd med folkemeningen til enhver tid. Kirkelig statsråd er selve fundamentet for folkekirken”, sier Gelius. Dette er folkekirketenkning på villspor, en kirketenkning som er totalt uten forståelse for at vår kirke er en bekjennelseskirke. Den norske kirke er framfor alt kalt til å bekjenne troen på Jesus Kristus, og føre videre til nye generasjoner det profetiske og apostoliske vitnesbyrd i Den Hellige Skrift, slik vår kirke har formulert det i sine bekjennelsesskrifter. Folkekirken er ikke folkets kirke i den forstand at det er folkemeningen som er høyeste autoritet i kirken. Bare så lenge kirken er seg bevisst hva den tror - og på hvem den tror, kan den gjøre sin egentlige gjerning i folket og for folket.

Hva en folkekirke er, må forstås ut fra hva som er siktepunktet og målet for folkekirken. Folkekirketanken er ikke uttrykk for en faktisk identitet mellom folk og kirke, men et uttrykk for det siktepunkt at hele folket skal omfattes med evangeliets og sakramentenes tilbud, skrev Støylen-kommisjonen i 1969. - I sin bok "La kirken være kirke" uttrykker Andreas Aarflot det slik: Kirken er folkekirke ikke etter sitt vesen, men etter sin intensjon.

Den prosessen som ble satt i gang ved kirkeavtalen i vår, vil ikke kunne stoppes. Heller ikke av politikere som måtte ønske å bruke påstått mangel på demokrati i kirken som påskudd for å opprettholde statlig makt over kirken. Dertil har saken alt for mye med religionsfrihet og menneskerettigheter å gjøre. Som på andre områder er folk med reaksjonære holdninger dømt til å mislykkes også her.

Skolegudstjeneste

Det nærmer seg jul og igjen blir det debatt om skolegudstjenester og andre markeringer av julens kristne innhold i skolen. I fjor ble Danvik skole i Drammen nasjonalt kjent fordi noen klasser ved skolen skulle av gårde for å se et julespill i en lokal kirke i skolens nærområde. Julespillet er en mangeårig tradisjon og har en høy kvalitet. En forelder-aktivist full av fordommer overfor kristne trossamfunn klarte gjennom en krass e-post å få rektor til å avlyse elevenes besøk i kirken. Det hjalp ikke at flere av elevene ved skolen var med i julespillet Heller ikke at Foreldreutvalget ved skolen mente elevene burde få se det eller at elevene hadde gledet seg. Rektors offisielle begrunnelse var at hun ikke hadde informert foreldrene godt nok om julespillet.

Også i år oppføres julespillet i den samme kirken. Drammensskolene er invitert til å se julespillet. Ingen skoler har meldt seg. Heller ikke Danvik skole. Mindretallstyranniet har vunnet fram.

I år har rektorene ved Lillehammer-skolene med tilslutning fra skolesjefen bestemt at det ikke skal arrangeres noen skolegudstjenester før jul i kommunen. Foreldre reagerer og sier at dersom ikke skolelederne går tilbake på vedtaket, er de ikke fremmed for å starte et foreldreopprør. ”Jeg tar gjerne på meg å kjøre hele skolen opp og ned for å få barna til kirken”, sier en av foreldrene ved Røyslimoen skole, som ligger høyt oppe i åsen ovenfor Lillehammer sentrum. En enquete i lokalavisen viser at mer enn tre firedeler av nesten 700 svarere er uenig i skoleledernes avgjørelse.

I Stortingets spørretime i desember i fjor slo kunnskapsminister Solhjell fast det er helt greit å ha en skolegudstjeneste som en del av skolens generelle virksomhet så lenge foreldrene har rimelig tid til å gi melding om eventuelt fritak og man har godt organiserte alternativ. Ifølge statsrådens uttalelse til Vårt Land i dag er det heller ikke i strid med den nye formålsparagrafen som nylig ble vedtatt, å gjennomføre slike skolegudstjenester.

På denne bakgrunn er det virkelig grunn til å spørre hva som får skoleledere til å si nei. De kan umulig skylde på hensynet til det mindretallet som ikke ønsker å være med. Det er gitt klare retningslinjer for hvordan hensynet til disse skal håndteres med likeverdige alternative tilbud. Begrunnelsen fra en av Lillehammer-rektorene om at elevene til tross for alternativt tilbud kan føle press til å delta, holder ikke. Her er det snakk om at skolene gjør jobben sin. De kan heller ikke vise til at skolelov og læreplan hindrer skolene i å delta i skolegudstjenester. Som profesjonelle yrkesutøvere bør de vite bedre. Til alt overmål har altså skolestatsråden slått uttrykkelig fast at noen hjemmel for sine nei kan skolelederne i hvert fall ikke finne der.

Jeg nøler i det lengste med å tro at skoleledernes uvilje bunner i egne ideologiske holdninger eller kristendomsfobi. Årsaken ligger antagelig i engstelse. Spørsmålet er om ikke en del skoleledere rett og slett er redde for aggressive reaksjoner fra kritiske foreldre, som gjerne er dyktige til å gå ut i mediene med sine reaksjoner. Det kan oppleves tøft for skoleledere når slike situasjoner oppstår. Da er det tryggere å droppe det hele for å slippe bråk - under dekke av honnørord som toleranse, respekt for mindretallet og nøytralitet.

Derfor må foreldre som ønsker at deres barn skal lære vår religiøse og kulturelle tradisjon å kjenne, gjøre nettopp det foreldreopprøret som Lillehammer-foreldre maner til.

Pensjonistbloggerfenomenet

Sjefredaktøren i Drammens Tidende, Geir Arne Bore, kommenterer på sin blogg Drammensgranitt det han kaller ”pensjonistbloggerfenomenet” (!) Utgangspunktet for kommentaren er at hans far, Thor Bjarne Bore, tidligere sjefredaktør i Vårt Land og Stavanger Aftenblad, nylig har etablert en blogg. Thor Bjarne satser på å lage en sitatblogg.

Bore junior konstaterer at det ikke er så mange pensjonister som blogger. Han er hyggelig nok til å nevne min blogg som eksempel på at nettet dog ikke er fritt for pensjonistbloggere.

Som det går fram av Bloggarkivet mitt, har jeg blogget i et par års tid. Det er morsomt å blogge. Jeg har alltid likt å følge med i samfunnsdebatten og har aldri kunnet være den daglige avislesingen foruten. Nyhetssendingene i etermediene morgen og kvekd er et "must", og etter at nettavisene kom, går det unektelig en del tid også til disse. Å skrive blogg med kommentarer til aktuelle hendelser, debatter og spørsmål i tiden, skjerper oppmerksomheten. Å formulere sine tanker og meninger skriftlig bidrar til å holde de små grå i gang.

Å blogge anbefales. Mange mennesker som har levd noen år, kvier seg fordi de mener de ikke takler det rent tekniske med å komme på nett. Men det er mye, mye lettere enn mange tror. Den bloggen du nå leser, er rett og slett så enkel å komme i gang med at det nesten ikke er til å tro. Det er bokstavelig talt gjort på en-to-tre. Å legge inn det du så skriver er tilsvarende enkelt. Klikk på ”Opprett en blogg” øverst til høyre på denne siden og følg anvisningene.

Bloggen bør ikke bare være de unges arena. Også mennesker litt opp i årene bør ta nettet i bruk. Jeg sier bare – sett i gang!

Kirkemøtet - Alt som før, nesten

Det er ti år siden jeg siste gangen møtte som medlem på Kirkemøtet. I år har jeg fulgt møtet fra tilhørerplass på bakerste benk. Jeg konstaterer at det meste er som før. Sakene behandles grundig og seriøst i komiteene. Innleggene fra talerstolen er stort sett saklige og konstruktive. At noen få finner det nødvendig å bruke plenummøtenes dyrebare tid til pinsettkritikk av komiteinnstillinger og forslag av typen ”kommafeil”, er også som før.

Også som før er det sosiale og åndelige fellesskapet godt, selv om et alt for trangt møterom, som ikke på langt nær ga plass til alle møtedeltagerne, ikke akkurat er det mest velegnede til de daglige morgenandaktene. Kirkemøtet vil utvilsomt tape noe meget verdifullt hvis man ikke legger til rette for at så mange som mulig av deltagerne slutter opp om det åndelige fellesskapet.

Årets Kirkemøte hadde for en gangs skyld ikke homofilispørsmålet på dagsorden. Dermed var det glissent på pressebenken. Også det som før. I mediene blir kirken ofte anklaget for å være alt for opptatt av homofili og sex. Mulig det. Men på dette området slår kirken i hvert fall ikke mediene selv. Jeg opplevde selv i min aktive kirkemøtetid hvordan kameraene ble rigget ned og mange journalister forduftet straks Kirkemøtet avsluttet behandlingen av en homofilisak og gikk over til å behandle saker av typen miljøvern og trosopplæring.

Men på ett punkt har Kirkemøtet virkelig forandret seg. Det gjelder de unges plass og innsats. Ungdommens kirkemøte har nå fire representanter med tale- og forslagsrett på Kirkemøtet. Disse representantene imponerte med sine spenstige innlegg - preget av ungdommelig Kristusglød, og med sine konstruktive forslag.

Jeg har alltid ment at ungdom skal tas på alvor – i den forstand at deres innlegg og forslag skal behandles akkurat like seriøst som det alle andre kommer med. Det har vært en tendens til at mer ”voksne” i kirkelige sammenhenger uhemmet bejubler de unges innlegg og slutter seg til deres forslag – uavhengig av saklighet og fornuft. De unge på årets Kirkemøte signaliserte både gjennom ord og handling at de fraber seg en slik misforstått omfavnelse.

En av de unge representantene, Jenny Skumsnes Moe, sa i en hilsen under Kirkemøtets jubileumsmarkering mandag: ”Å oppleve vår deltakelse som meningsfull er veldig viktig for oss her. Og det hviler et spesielt ansvar på oss unge som allerede er deltakere i den kirkelige strukturen. For å tenke etter og arbeide fram det som gjør opplevelsen av å være deltaker her bra. Rett og slett. Å oppleve å bli løftet opp som ung i kirken er bra, men vi er nødt til å ta skrittet videre. Vi unge må komme oss ned fra pidestallen, komme ned og finne en åpning i ringen og at vi kan bli med i den. På samme plan.” - - Nettopp.

Kirkemøtets basis og oppgave

Den tredje dagen på Kirkemøtet her i Øyer ble avsluttet med et seminar i går kveld. Kirkemøtets 25 års jubileum ble viet oppmerksomhet gjennom innlegg fra tidligere og nåværende sentrale kirkeledere. Blant foredragsholderne var biskop emeritus, Andreas Aarflot, som har mye av hovedæren for at Den norske kirke har et Kirkemøte. Aarflots tema var Kirkemøtets basis og oppgave som åndelig lederorgan i kirken. Han tydeliggjorde denne basisen og oppgaven på en måte som bør gi Kirkemøtets deltagere stor frimodighet i deres arbeid.

Aarflot slo fast at Kirkemøtet slik det nå er etablert i Den norske kirke, representerer det Guds folk som har sitt hjem i denne kirke. ”Det er et Kirkemøte som springer frem av det lokale troens fellesskap hvor Kristi venner samles til gudstjeneste, bønn og lovprisning. Det er et organ som har sine røtter i det forkynnelsens og sakramentenes fellesskap som finnes der døpte mennesker i vårt land samles som menigheter i sine kirker,” sa Aarflot og fortsatte: ”Fra disse mennesker har Kirkemøtet sitt mandat, dem er dere satt til å tjene, det er gjennom deres valg og kall delegatene er utpekt til den felles oppgave å stå for lederskapet i kirken. Det er for dem og for Gud dere skal gjøre regnskap for forhandlinger og beslutninger. Det er dette som gir Kirkemøtet en prinsipielt annen karakter enn et politisk forum, eller et vanlig demokratisk organ.”

Aarflot unnlot ikke å komme med et par kritiske merknader til aktuelle saker. Idet han understreket at kirkens embetsbærere har en uavhengig basis i det kall og den ordinasjon de har fått fra kirkesamfunnet, mente han det er prinsipielt betenkelig at de nye forslag til en demokratireform i Den norske kirke kan komme til å forrykke balansen mellom den leke representasjon i Kirkemøtet og det antall medlemmer som representerer ordinerte og vigslede personer eller kirkelig tilsatte med instruksfestet tjenesteansvar i kirken.

Med referanse til Apostelkonsilet i Jerusalem (beskrevet i Apostelgjerningene 15) minnet han også om at når en beslutning er fattet, må det bety slutten på all kontrovers. ”Det er behov for å skjerpe bevisstheten om Kirkemøtets både åndelige og formelle autoritet, hvis det skal fremstå som det lederorgan det er ment å skulle være”, sa Aarflot, og føyde til: ” Det er også behov for å styrke viljen til grunnleggende solidaritet hos medlemmene overfor de beslutninger som fattes.”

De av møtets deltagere som har levd noen år, var neppe i tvil om at Aarflot her siktet til konkrete eksempler på at bl a enkelte biskoper ikke har levd opp til dette solidaritetsprinsippet.

Både Aarflot og de andre innledernes foredrag finnes på kirken.no

Kirkemøtet - En evangelists gjerning

På hvert Kirkemøte blir det holdt et hovedforedrag. Det blir gjerne holdt av en invitert gjest. Denne gangen var presten, salmedikteren og forfatteren Eivind Skeie foredragsholder. Jeg tror jeg har hørt omtrent halvparten av hovedforedragene gjennom Kirkemøtets 25-årige historie. Som regel har det vært gode foredrag. Men jeg har aldri hørt noe bedre enn det Eivind Skeie ga oss her i Øyer i formiddag.

Temaet var Kirkemøtets hovedtema denne gangen – ”Jeg tror på Jesus Kristus”. Gjennom tale og gjennom salmer ga Eivind Skeie oss et bilde av bredden, dybden og høyden i Kristus-skikkelsen jeg knapt tror jeg har hørt maken til. Det er umulig å referere et slikt foredrag. Det må høres!

Skeie gikk heller ikke av veien for å levere en rekke kraftige, men godt begrunnede utfordringer til kirken. Jeg nevner noen få: Hvordan skape begeistring for troen? Hvor er kildene for vår felles spiritualitet for tilbedelsen av mysteriet? Er det mulig for vår kirke å kunne si noe samlet om Ordets og Skriftens autoritet i kirken, og skulle vi prøve å formulere det? Hvem er utrustet til å stå med den kristne inkarnasjonstanke på tidens religiøse torg? Hvor er troens glade evangelister i vår kirke?

Noen ord om den siste utfordringen – etterlysningen av evangelistene i vår kirke. Med fare for å bli litt selvopptatt minnes jeg at nettopp dette spørsmålet stilte jeg selv i min siste åpningstale på Kirkemøtet. Det var i 1998. Jeg stilte da spørsmålet: Er vi opptatt av Jesus i kirken? Et retorisk spørsmål, naturligvis. Visst er vi opptatt av Jesus i kirken. Dagens hovedtema viser det. Ikke desto mindre bør spørsmålet stilles, stadig på nytt. Den dag noe er blitt selvfølgelig, er vi i ferd med å miste det.

Også for ti år siden ble spørsmålet stilt hvor det er blitt av evangelisten. Jeg spurte da og gjentar i dag: Hva tenker vi om denne spesielle tjenesten i kirken? Er vi er i ferd med å plassere evangelisten på mørkeloftet? Bibelen lærer oss at Gud "satte noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere", alt gitt til å bygge menighetens enhet. Vi er alle kalt til å vitne om vår Herre og Frelser. Ikke desto mindre er det en særskilt oppgave som Skriften omtaler som "evangelist", som svarer til en bestemt nådegave.

I vår kirke har evangelist-tjenesten tradisjonelt særlig fått rom innenfor de frivillige organisasjonene for indre og ytre misjon. Innenfor denne sammenhengen er mennesker blitt kalt - og forstått seg å være kirkelig sett rettelig kalt - til å gjøre en evangelists gjerning i vårt folk. I dag er det knapt noen igjen. Hvordan stiller vi oss til det? Synes vi at det kan være like greit? Hva tenker de frivillige organisasjonene, som her har ansett seg å utføre et særlig oppdrag på kirkens vegne, om dette? Satser man på å be og lokke fram evangelist-gavene, eller har man nærmest gitt opp å tro at de finnes? Den tjenesten som de frivillige organisasjonene har ivaretatt på dette punkt på kirkens vegne, kan kirken ikke være foruten, hvis vi vil være en levende kirke som vil fornyelse og vekst. Derfor må de frivillig organiserte evangeliseringsbevegelsene i kirken utfordres til å fornye sine visjoner om å arbeide fram evangelist-nådegavene, kalle mennesker med slike gaver til tjeneste og sende dem ut med det oppdrag å rope ut til menneskene budskapet om det ene nødvendige - at "du må omvende deg å tro på Jesus skal du bli frelst".

Evangelisten hører til i det nådegave- og tjenestespektrum som må finnes i en levende kirke. Hvis ikke de frivillige organisasjonene ser seg i stand til å ivareta denne oppgaven, må kirken gjennom sine rådsorganer ta opp utfordringen.

Kirkemøtet – Tankevekkende innlegg

Det mest tankevekkende innlegget i Kirkemøtets generaldebatt her i Øyer i dag, ble holdt av Torstein Husby, som representerer Oslo bispedømme på Kirkemøtet. Husby undret seg bl a over det faktum at Den norske kirke blør i begge ender. ”Ingen styrtblødning”, sa han, ”men en stille blødning”.

Husby konstaterte at på den ene siden har vi en avskalling til høykirkeligheten, som ønsker en kirke med et fast fundament og som tør være utrendy, og på den annen side lavkirkeligheten, der man ser klare tegn til at man ønsker å forlate Den norske kirke. ”Det er interessant å se at høy- og lavkirkeligheten finner hverandre i et spennende fellesskap om kristne grunnsannheter, slik mottagelsen av pavens Jesus-bok er et eksempel på”, sa Husby, som også minnet om Frikirkens nei til å inngå samarbeidsavtale med Den norske kirke.

”Jeg håper jeg tar feil, men jeg engster meg litt når Den norske kirkes kommunikasjon med politiske styringsstrukturer er bedre enn den ser ut til å være i møte med nære kristne trosfeller i andre samfunn”, sa Husby, og fortsatte: ”Jeg er noe bekymret for at vår kirke kan bli stående på et sidespor i full harmoni med tidens melodi og i gjennomdemokratisert forståelse med våre politiske myndigheter, men ute av rytme i forhold til medkristne som det er nærliggende å samarbeide med.”

Husby sa han trodde kirken vår står ved et veiskille. Han mente at vi på mange måter er tilbake til utgangspunktet, hvor vi må erkjenne at vi lever i en etterkristen tid. Derfor var det hans mening at Kirkemøtet i årene fremover i økende grad må sette dagsorden selv, skjele mindre til politiske trender og mer til det gode og økende økumeniske samarbeide med brødre og søstre i andre kirkesamfunn.

Kirkemøtet – Generaldebatten

Etter at Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen og statsråd Trond Giske hadde talt på Kirkemøtets åpningsmøte i går kveld, var det på morgenen i dag klart for generaldebatt her i Øyer. For en gangs skyld opplevde vi at kirkestatsråden ikke forlot møtet rett etter sin tale, men ble igjen og lyttet til hva Kirkemøtets deltagere hadde å si. Dermed rettet mange av deltagerne i debatten sine innlegg til statsråden. Ikke overraskende kanskje. Det er jo ikke ofte kirkens folk får kirkeministeren i tale.

Men dermed ble det relativt få innlegg som knyttet an til kirkerådslederens tale. Alt for få – etter min mening, for Nils-Tore Andersens tale hadde et innhold som dannet et bedre grunnlag for en meningsfull debatt om kirkens mest sentrale oppgaver. Derimot var enkelte mer opptatt av kirkerådslederen ikke sa. Det gjaldt først og fremst dem som mener at kirken må utarbeide en liturgi for likekjønnete par. Kirkerådslederen kommenterte ikke dette temaet i åpningstalen. Han sa i det hele tatt ikke et ord om homofilispørsmålet. Jeg tror mange var glad for endelig en gang å slippe dette temaet. Ja, til og med statsråd Giske ga uttrykk for at han satte pris på det.

Derimot var det altså enkelte som mente at Kirkerådet nå må sette i gang arbeide med å utarbeide en slik liturgi. Disse talerne så med andre ord glatt bort i fra at fjorårets Kirkemøte med mer enn fire femdelers flertall vedtok å holde fast ved kirkens tradisjonelle syn på ekteskapet som en institusjon bare for tokjønnende og gikk imot regjeringens forslag til ny ekteskapslov. Det er denne manglende respekt for Kirkemøtets egne vedtak som skaper fortvilelse i store deler av kirkefolket, og som bidrar til å stille Kirkemøtet i miskredit hos mange.

Kirkerådslederen satte imidlertid tingene på plass og gjorde det krystallklart at det for hans vedkommende ikke ville komme på tale å ta opp noe arbeide med å utarbeide en liturgi for en type ”ekteskap” som kirken ikke anerkjenner som ekteskap.

Kirkemøtet – Kraftfull ledertale

Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen, holdt i går kveld en kraftfull, innholdsmettet og inspirerende tale ved åpningen av årets Kirkemøte her i Øyer. Det var en tale preget av Andersens kjærlighet til Den norske kirke, hans tro på denne kirkens muligheter i dagens samfunn og fremfor alt hans brennende iver når det gjelder kirkens primære oppgave – å forkynne budskapet om nåden i Jesus Kristus.

”Det er i Jesus vi er kirke”, sa kirkerådslederen. ”I kirken skal nåden forkynnes grenseløs høy, grenseløs bred, grenseløs lang og grenseløs dyp”, fortsatte han, og siterte Martin Luthers ord om at kirkens ansikt er en synders ansikt. ”Kirken er et nådens sted for syndere. Oppreisningens og forsoningens fellesskap. Det høye himmelhvelv i kirkerommet forteller meg at Gud er høyere enn min tanker, romsligere enn mine rammer og videre i sin kjærlighet enn hva jeg er i min.”

Kirkerådslederen tok også et oppgjør med forestillingen om at Den norske kirke ikke skulle kunne klare å styre seg selv. Vi møtte denne oppfatningen senest i vår i stortingsdebatten om kirkens forhold til staten. ”Sannheten er at man i kirken finner et demokrati som er langt sterkere enn det man enkelte ganger får inntrykk av fra politisk hold, sa Andersen. ”I hvilke andre institusjoner eller organisasjoner er mer enn 600 personer med og gir stemme på kandidater til lederstillinger slik som i Den norske kirke når det gjelder utnevnelse av biskoper? - I Den norske kirke er ca 17.000 frivillige med og styrer Den norske kirke gjennom menighetsråd, fellesråd og bispedømmeråd. Hvert år har hovedgudstjenestene i Den norske kirke vel 5,2 millioner deltakere. Tre ganger så mange som
det er tilskuere i tippeligaen året gjennom, sa Den norske kirkes øverste tillitsvalgte, Nils-Tore Andersen.

Kirkemøtet 25 år

I dag begynner årets Kirkemøte i Øyer. Møtet – som gjerne blir kalt ”kirkens storting” – er det 25. i rekken. Møtet åpner med gudstjeneste i Nordre Ål kirke på Lillehammer i ettermiddag, og fortsetter med jubileumsmarkering og festmiddag i Øyer senere i ettermiddag og i kveld. I anledning av jubileet har også Kongen tilsagt sitt nærvær.

Jeg har deltatt på mange Kirkemøter, og har alltid likt meg der, selv om det er svært så slitsomme dager for dem som er deltagere. Jeg ser fram til å være til stede som gjest. Det er unektelig mindre slitsomt!

Enkelte ynder å snakke nedsettende om Kirkemøtet. Det burde man ikke gjøre. Kirkemøtet er beinhardt arbeid med viktige saker for kirken. Jeg tror de fleste som kommer til Kirkemøtet for første gang, blir slått av hvor godt møtet er organisert og hvor profesjonelt det arbeides med sakene. Og minst like viktig, til tross for at det til tider kan gå en kule varmt i debattene, er det alltid et godt åndelig fellesskap på Kirkemøtet. Ja, for mange er kanskje gudstjenestene det man husker best.

Selvsagt blir det en del papir. Alt for mye, synes noen. Kanskje det. Personlig foretrekker jeg at saker er godt forberedt før det skal fattes vedtak. Så får man lese det man rekker. Men vil man ha innflytelse, står man seg nok på å være godt forberedt. Det synes jeg faktisk er greit nok. Jeg har aldri forstått at lettvint og overflatisk saksbehandling og uforberedte beslutningstagere skulle være spesielt prisverdig.

Noen synes at biskopene er for dominerende på Kirkemøtet. Biskopene sitter gjerne i mange perioder og kjenner møtet og ”spillet” bedre enn mange av de leke medlemmene, som ikke er med på så mange møter. At biskopene er sterkt engasjerte i debattene, er for øvrig ikke unaturlig. Men min erfaring er at mange lekfolk hevder seg meget godt og har satt både biskop og statsråd på plass i debattene. Det gjelder ikke minst dyktige kvinner, som det er mange av på Kirkemøtet. Men Anne Louise Tveter, som har møtt på mange kirkemøter, har nok rett når hun sier til kirken.no at det tar tid å lære å lese spillet på møtet. Min oppfordring til alle, enten de er leke medlemmer eller representerer ansatte i kirken, er at en bare må kaste seg ut i det. Alle blir lyttet til med interesse, og jeg har mange ganger opplevd at tydelige nervøse og usikre førstegangstalere har hatt gode og konstruktive innlegg som er blitt tatt vel imot.

Godt Kirkemøte!

Fisknes og Kirkemøtet

Nylig avgått ekspedisjonssjef i Kirkedepartementets kirkeavdeling, Ole Herman Fisknes, slår i Vårt Land i dag til med en saftig kritikk av Kirkemøtet, som etter hans mening ”i perioder ikke er blitt møtt med voldsom begeistring rundt i menighetene. Snarere som papirprodusent som egentlig var mer til irritasjon enn til inspirasjon og glede.” Han synes debattene er for lukket (i komiteene) og at biskopene er alt for dominerende. Fisknes har også andre motforestillinger mot Kirkemøtets arbeid.

Man skal lytte til kritikk – spesielt når den kommer fra gode venner. Jeg tror han kan ha rett på en enkelte punkter i sin konkrete kritikk av Kirkemøtet, selv om jeg nok synes han også er farlig nær å fyre opp under fordomsfulle holdninger overfor et viktig organ i vår kirke.

Jeg har selv vært medlem av Kirkemøtet. Som leder av Kirkerådet var jeg også i mange år ansvarlig for saksforberedelsen til møtet. Det er derfor med fare for å bli misforstått når jeg ikke kan dy meg for en liten replikk i form av et par-tre retoriske spørsmål: Hvor mange leser med fryd og glede – og blir voldsomt begeistret og inspirert av – stortingsmeldinger fra det departement Fisknes tjente i så mange år? Hvor mange slipper til som tilhørere i stortingskomiteene der Stortingets beslutninger i realiteten tas? Hvor mange løper med begeistring ned fra galleriet i stortingssalen etter å ha lyttet til en stortingsdebatt?

Neppe mange. Ikke desto mindre blir det gjort et viktig og nyttig arbeid på Stortinget. Uten sammenligning for øvrig: Det samme gjelder for Kirkemøtet.

Skolens formål

De politiske partiene på Stortinget har samlet seg om en ny formålsparagraf for den offentlige skolen. Den er blitt vesentlig bedre enn det Bostadutvalget (NOU 2007:6 Formål for framtida) foreslo og som regjeringen fulgte i sitt forslag til Stortinget. Stortinget har sørget for at de verdiene skolen skal bygge på, har fått en tydeligere forankring og retning.

Bostadutvalgets forslag var enstemmig. Et lite mindretall i Bostadutvalget ønsket primært en formålsparagraf som ga tydeligere uttrykk både for hjemmets ansvar og for at skolen skal bygge på verdier i kristen og humanistisk tradisjon. De ga seg imidlertid og fulgte flertallet for å oppnå konsensus. Nå har altså Stortinget samlet seg om en løsning som nettopp går i dette mindretallets retning. Kanskje burde Bostadutvalgets mindretall har forutsett dette, og tatt dissens i utvalget. Dette desto mer som Bostadutvalget – som var nedsatt i SV-statsråden Djupedal, var alt for ensidig sammensatt.

I tråd med Bostadutvalget foreslo regjeringen i Ot.prp.nr 46 (2007-2008) at opplæringen i skolen skal bygge på en rekke verdier ”slik desse grunnleggjande verdiane kjem til uttrykk (uth. her) i kristen og humanistisk tradisjon og i ulike religionar og livssyn og slik dei er forankra i menneskerettane.”

Stortinget valgte å starte med å si at skolen ”skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon”, for så utlede verdiene av dette. Det blir noe annet. I oppramsingen av eksempler på slike verdier nevnes ”respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som óg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane.” (uth. her)

Det nye her er at Stortinget også bruker begrepet ”kulturarv”. Dessuten har Stortinget supplert rekken av eksempler på verdier med ”tilgjeving”, som er en av de mest sentrale verdiene i kristendommen.

Dette er vesentlige forbedringer. Den innvending at ”kulturarven” er en statisk størrelse, holder ikke. En levende kulturarv utvikles og forandres. Det er bare den kulturarv som ikke har forbindelse til røttene, som blir en statisk og ”død” arv som ikke vil ha noen betydning for verdiformidlingen. Derfor er det så viktig at Stortinget sier tingene i den riktige rekkefølge.

Stortinget har også rettet opp Bostadutvalgets og regjeringens oppsiktsvekkende mangel på forståelse for foreldrenes primære oppdragelsesmandat. Det ble foreslått at hele formålsparagrafen skulle avsluttes med formuleringen ”Skolen skal samarbeide med heimen”. Det er alt for svakt. Stortinget har satt tingene på plass. På samme måte som i den gamle paragrafen, slås det fast allerede innledningsvis at opplæringen skal skje ”i samarbeid og forståing med heimen”. Det er noe annet.

Det er ikke første gangen at Stortinget retter opp et dårlig forslag til formålsparagraf fra en regjeringen. Det viser at statsråder som oppnevner skoleutvalg og fremmer forslag til noe så viktig som lovbestemmelser om skolens verdigrunnlag, bør tenke seg nøyere om og utvise et bedre politisk skjønn enn det statsrådene Djupedal og Solhjell har gjort.

Folkelig og frodig

Å lese Eivind Skeies bok om Jon Lilletun gjorde et sterkt inntrykk. Jon Lilletun var en fremragende politiker og et flott menneske. Jeg opplever det som et privilegium i livet at jeg fikk bli kjent med ham. Det vil si – i likhet med de fleste andre kom heller ikke jeg noen gang helt inn på Jon. I sin portrettbok legger Eivind Skeie vekt på at han var et ganske så lukket menneske når det gjaldt sine innerste tanker.

Det forhindret ikke at han var folkelig og frodig – for å bruke karakteristikkene fra bokens undertittel. Dessuten var han utrolig raus og omgjengelig, vidsynt, innsiktsfull og ikke minst tolerant på en måte som måtte få noen og enhver av hans meningsmotstandere til å revidere sin fordomsfulle oppfatning av kristne vestlendinger.

Jon delte mange av de sosialdemokratiske verdiene. Det er ikke overraskende at han hadde særdeles gode relasjoner til mange innenfor Arbeiderpartiet. Det gjorde unektelig et sterkt inntrykk da Thorbjørn Jagland etter Jons død sa at Jon ble som en bror for ham og at han var hans beste venn i politikken.

I likhet med mange andre Krf’ere som har hjertet på venstre side, ble det imidlertid umulig for Jon Lilletun å slutte seg til Arbeiderpartiet på grunn av dette partiets syn på viktige spørsmål som abortloven og friskolene. Jon Lilletun illustrerer i så måte noe av det som etter min mening må sies å være en beklagelig side ved det politiske liv i Norge i etterkrigstiden – at Ap og KrF aldri har kunnet finne sammen i et regjeringssamarbeide. På KrF-siden har antagelig de ”blå” kreftene vært for sterke til at KrF’s ledere har våget å samarbeide til venstre. I Ap har lederskapet aldri våget å utfordre partiets kulturradikale og kristendomskritiske fløy ved å gi KrF det de måtte ha i en del verdispørsmål for at samarbeidet skulle kunne bli mulig.
Jeg tror ingen beklaget dette mer enn Jon Lilletun.

Yes - we can!

Som så mange andre ble også jeg rørt til tårer da jeg hørte Barack Obamas tale foran 200 000 mennesker i Grand Park i Chicago etter at valgseieren var klar i natt. Spesielt slutten av talen var et mesterverk. Her han trakk fram den 106 år gamle Ann Nixon Cooper i Atlanta, Georgia, som hadde stotret seg av gårde for å gi sin stemme for forandring. Obama brukte denne kvinnens lange liv som utgangspunkt for å minne om begivenheter gjennom hele det forrige hundreåret som eksempler på ”yes, we can” – at vi kan skape forandring hvis vi vil.

En kan si mye om USA – og det meste blir sagt. Men ingen kan frata amerikanerne at Obama har rett når han sier at nettopp i USA er alt mulig. Hvis det fortsatt er noen som tviler på det og som spør om det kraft i vårt demokrati, så er denne dagen svaret, sa Obama i sin tale.

Hadde noen for fire år siden spurt om USA ville velge en farget president i 2008, tror jeg knapt noen hadde våget å svare ja. USA – som for mange står som rasefordommenes land, har vist at man er i stand til forandring. I hvilket annet land kunne dette ha skjedd?

En viktig side ved Barack Obamas storhet er at han har hevet seg over raseforskjeller og andre forskjeller som skiller mennesker. Han falt aldri for fristelsen til å spille på berettiget bitterhet hos undertrykte grupper i det amerikanske samfunnet. Heller ikke la han seg på en argumentasjon av typen "nå er det på tide med en farget president". Han definerte aldri sin kamp som "oss" mot "de andre".

Obamas budskap var et "vi-budskap". Et budskap om at sammen kan vi skape forandring hvis vi vil.

Viktig valg

Dagens presidentvalg i USA er blitt kalt det viktigste siden Franklin D. Roosevelt ble valgt første gang i 1932. Det skyldes nok ikke minst at amerikanerne er dyktig lei av George W. Bush, ønsket om forandring og den økonomiske krisen.

Med mindre meningsmålingene bommer fullstendig tyder det meste på at det blir Barack Obama. Muligens er resultatet klart allerede ved 2-tiden i natt, ja, så tidlig som ved ett-tiden kan vi få en klar pekepinn om hvor det bærer. Da foreligger valgdagsmålingene fra Indiana. Viser denne en klar seier til Obama, kan løpet være kjørt for McCain. Indiana har tradisjonelt stemt republikansk. At denne staten er konservativ, merket jeg tydelig da jeg bodde der en tid på slutten av 1980-tallet. De politiske holdningene som møtte en i denne midt-veststaten, gjorde til sammenligning Carl I Hagen til en venstre-raddis. Til og med i unviversitetsmiljøet hvor jeg levde, så man på de skandinaviske landene som illrøde sosialistland. Men når den økonomiske krisen har rammet USA, har endog Bush vært nødt til å reagere med ”sosialistiske” virkemidler.

Det sier mye om holdningsskiftet i USA at Barack Obama faktisk har muligheter til å vinne Indiana. Han er dog ikke avhengig av denne staten, som har 11 valgmannstemmer.

Hvorvidt det politiske holdningsskiftet som nå etter alt å dømme sender den første fargede presidenten inn i Det hvite hus, vil vare, får tiden vise. Uansett hvem som overtar når USA og verden endelig nå snart kan si farvel til Bush, vil den nye presidenten stå overfor formidable utfordringer. Jeg tror det bør unge krefter til for å takle disse.

Høyre i klemme

Høyre insisterer på at de vil ha et regjeringssamarbeide som inkluderer både Frp, KrF og Venstre. Men de to sentrumspartiene har gjort det krystallklart at det ikke blir aktuelt med noe regjeringssamarbeid med Frp. Høyres primære ønske er med andre ord ikke realistisk.

Denne klemma burde Høyre nå komme seg ut av ved å gjøre klart hva de velger. Det burde etter min oppfatning ikke være vanskelig – med mindre partiet heller vil regjere sammen med Frp alene. Det meste tyder på at Frp blir større enn Høyre ved valget neste år. Dermed blir spørsmålet: Kan Høyre virkelig tenke seg å være juniorpartner alene sammen med Frp i en regjering? Stilt overfor et slikt alternativ er det uforståelig for meg at det skulle være vanskelig for Høyre å velge sentrum fremfor Frp.

Selv om sannsynligheten ikke er stor, foreligger naturligvis muligheten for at Frp og Høyre til sammen får flertall i Stortinget. Da er Høyre dømt til å regjere sammen med Frp. Jeg anser det ikke usannsynlig at mange Høyre-folk skjelver i buksa bare ved tanken.

Tøffe tider

”Finanskrisen truer barskapet” er budskapet som fyller nesten en helside i Aftenposten i dag. Det er økningen i prisene på vin og brennevin, som bekymrer avisen. Vi kan nemlig risikere at prisen på en flaske rødvin vipper over ”den magiske grensen på 100 kroner”, som en av importtørene uttrykker det. Og det kan få katastrofale følger, skal vi tro samme kilde. Men vi biter tennene sammen og prøver å tenke langsiktig, sier en annen.

Om vi ikke har skjønt det før, forstår vi nå at vi går mot tøffe tider i dette landet.