Diskusjonen bak dagens OL-avgjørelse har nærmest fortonet seg som et spørsmål om hvilken norsk by som skal arrangere vinter-OL i 2018. Man synes å ha oversett en liten detalj: Det er faktisk den internasjonale OL-komiteen som avgjør hvem som skal bli arrangørby! Dessuten må regjeringen gi den nødvendige økonomiske statsgarantien for at det i det hele tatt skal være aktuelt å søke.
Prosessen som har ført fram til dagens avgjørelse er ganske pussig. Her har vi å gjøre med en ganske så lukket kultur. Høringen som ble gjennomført med søkerbyene, var lukket. Martinsen-utvalgets innstilling har vært holdt hemmelig. Det er opp til de enkelte idrettstyremedlemmene om de vil sin noe offentlig om sine prioriteringer. De deltar ikke i noen offentlig debatt. Offentlighetens deltagelse i debatten om hvem som bør velges, er dermed blitt begrenset til ren synsing og lokalpatriotiske hurrarop, samt statsråd Hagas utidige og latterlige utspill om hvem som ”fortjener” OL best.
Og hvem er så de 12 personene i idrettstyret som med presidentens dobbeltstemme har fattet beslutningen om at Tromsø skal få bli en eventuell søker? For en som i mange år har vært engasjert i styre og stell i kirken, er det interessant å dra en parallell. Medlemmene av Kirkemøtet og Kirkerådet blir i mediene framstilt som ukjente mennesker som arbeider i mørke. De er valgt ved indirekte valg, har få stemmer bak seg gjennom menighetsrådsvalgene og er derfor lite representative for kirkemedlemmene, har vi fått høre om igjen og om igjen.
Over til idretten: De som nå har fattet en beslutning som kan innebære utbetalinger i milliardklassen av fellesskapets penger er nærmest totalt ukjente mennesker for den store offentlighet. Ta en titt på bildet av idrettstyret. Kjenner du noen? Hvor mange har du hørt om? Man må vel høre til den innerste ”menighetskjernen” i idretten for å kjenne noen av idrettstyrets medlemmer. De er for øvrig valgt til idrettstyret ved indirekte valg. Dessuten – hvor mange av Idrettsforbundets hundretusener av medlemmer stemmer ved valgene i idrettslagene? Vel, idrettsstyrets medlemmer gjør helt sikkert en meget samvittighetsfull jobb, og ære være dem for at de tar ansvar for den idretten de er glad. Men det er faktisk den samme type ansvar kirkens tillitsvalgte også viser. Forskjellen er bare at de blir uthengt og fratatt legitimitet når de gjør det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar