Voldtekt - ansvar og kunnskap

I de siste ukene har en i mediene kunnet følge en ganske besynderlig debatt. Temaet er noe så alvorlig som seksuelle overgrep mot kvinner. For noen uker siden kommenterte redaktøren i Aftenposten Aften, Hilde Haugsgjerd, de mange voldtektene i hovedstaden. ”Det kan synes urettferdig og opprørende”, skriver Haugsgjerd, men ”de mest effektive forebyggende tiltak mot overfallsvoldtekter er det de potensielle ofrene selv som kan sørge for. For det handler om å la være å gå alene gjennom byen nattetid. Om å bruke penger på drosje hjem, om å sørge for å få følge med noen, eller om å gå hjem tidlig nok til at det ennå er folkeliv i gatene. Den som vil være mest mulig sikker på å unngå å bli voldtatt av en ukjent, rår selv over de mest effektive tiltakene.”

Men dette skulle hun nok aldri har skrevet. Haugsgjerd legger med dette ansvaret for voldtektene på kvinnene, har vi gjentatte ganger fått høre fra noen av hennes medsøstre på venstresiden i norsk politikk, en statssekretær inkludert. Men noe slikt har Haugsgjerd verken sagt eller ment. Om igjen og om igjen har vi hørt henne uttale krystallklart at ansvaret og skylden for en voldtekt alltid ligger hos overgriperen alene. Ja, om kvinnen spaserer naken ute klokken tre om natten, ligger ansvaret for en eventuell voldtekt hos overgriperen, uttalte hun i en debatt senest i går. Men åpenbart til ingen nytte.

For noen er det visst umulig å ha to tanker i hodet samtidig. Å la være å ta visse forholdsregler for å verne seg mot skade og overgrep, anses på alle andre områder høyst naturlig. Ingen ville finne på å frikjenne f. eks. en innbruddstyv for ansvaret for tyveriet, selv om man skulle ha glemt å lukke vinduet. Samtidig skal selvfølgelig både politi og andre myndigheter i samfunnet gjøre alt de kan for å hindre både voldtekter og andre typer kriminaliet. Men det er naivt å tro at vi noen gang skal få bukt med all kriminaliteten. Derfor må den enkelte også ta ansvar for seg selv. "Men venstresiden tror samfunnet kan løse ethvert problem", sier Haugsgjerd, som selv har bakgrunn fra ytterste venstre fløy.

Haugsgjerds vennlige oppfordring til sine medsøstre om å vise aktsomhet i en farlig verden, har godt forskningsmessig grunnlag. Professor Willy Pedersen har i en undersøkelse av overgrep mot barn og unge identifisert noen faktorer som medfører økt risiko for å bli utsatt for seksuelle overgrep. For jenter i de tidligste tenårene viste det seg at den sterkeste risikofaktoren var lav alkohol-debutalder og høyt alkoholforbruk, i kombinasjon med dårlig tilsyn og støtte fra foreldre.

Når det gjelder omstendighetene rundt overgrepene, var mønsteret var klart: Det var gjerne på nyttårsaften, fester med mye alkohol, i russetiden eller på fuktige ferieturer til Ibiza eller Kypros at overgrepene fant sted. Ofte var både overgriper og offer beruset. Overraskende mange av jentene som ble intervjuet, hadde vært helt uforberedt på at det skulle skje, skriver Pedersen.
Pedersens erfaring fra mange foredrag for ungdom er at ungdommene selv er fullt i stand til å forstå at overgriperen har skylden og ansvaret. Selv om jenta måtte opptre i miniskjørt og er full, ligger like fullt ansvaret for et eventuelt overgrep hos overgriperen, sier ungdommene. I så måte skjønner de unge tydeligvis mer enn en del høyt utdannede og ressurssterke kvinner, som hevder at ”vi jenter vet allerede nok om dette, og trenger derfor ikke råd om forholdsregler".

Pedersen spør med rette. Hvem er dette ”vi’et” som vet? Hans undersøkelse viser nemlig at mange av ungdommene nettopp ikke vet. Det er slett ikke alle jenter som kjenner risikofaktorene. Derfor blir de også så fryktelig overrasket når overgrep skjer. Burde det ikke da være en oppgave å opplyse ungdommene litt om dette?