Agnete G. Haaland leverte i Aftenposten i går et lavmål i den offentlige debatt. Det byr meg egentlig imot å gi referanse til et slikt innlegg, men et hvert anstendig menneske bør vite hva en som vil kalle seg kulturarbeider er i stand til å prestere i sin hets av Ole Chr. Kvarme. Her finnes det åpenbart ingen grenser for hva man kan tillate seg.
Haaland mener seg kvalifisert til å be Oslo-biskopen om å gå av. Selv om hun i innlegget titulerer seg ”medlem av statskirken”(!), kan hun ikke løpe fra at hun i offentligheten er kjent som leder av Norsk Skuespillerforbund. Dermed synes det atskillig mer nærliggende å antyde at Norsk Skuespillerforbund heller burde skaffe seg en ny leder.
Hennes utgytelser ligger på et slikt nivå at det har liten hensikt å diskutere med henne. Men i anstendighetens navn bør noen protestere – også mot det debattnivået Aftenposten med dette legitimerer. Det ville ikke være urimelig om bispekollegiet nå lot høre fra seg. Oslo bispedømmeråd likeså. Hvis man mener alvor med forsikringene om at homofilispørsmålet ikke skal splitte kirken, er det tvingende nødvendig at også Kvarme og alle dem som er enig med ham, blir respektert for sitt syn. I dag mangler det mye på det. Her har de biskopene som nå bejubles av den dominerende presse og av alle opinionslederne som har gjort homofilt samliv til tidens store spørsmål, et særlig ansvar.
Jeg sendte i går et såkalt ”kortinnlegg”, som Aftenposten trykker i dag. Og takk for det! Men følgende setning ble strøket av redaksjonen under henvisning til at det ikke var plass: ”For Aftenposten må publiseringen av et innlegg som ligger på et slikt lavmål være direkte pinlig.” Også en setning om at kulturell dannelse synes å være et ukjent begrep for skuespillerlederen, ble strøket med samme begrunnelse. OK, en avis må ta plasshensyn, og det må respekteres. Men å redigere er å prioritere. Jeg konstaterer at det ikke stod på plassen når Haaland ønsket å utgyte seg.
3 kommentarer:
Det er fristende å karakterisere Haalands artikkel som barnslig og kvalmende klebrig.
Men artikkelen er rett og slett FOR pompøs, latterlig og irrasjonell.
Man kan jo ikke annet enn å le når Haaland med klump i halsen trekker inn grufullheter i Irak, Sør Afrikas frihetskamp, militærjuntaen i Argentina på 70- og 80-tallet, som om det var hun selv som reddet verden fra disse ondskapene, mens Kvarme vel må ta på seg skylden for både dette og klasebombing i Irak.
Spesielt komisk blir det når hun skriver: "..det fantes kirkesamfunn og teologer som kjempet mot frigjøringen av Sør-Afrika. Også her i Norge."
Hvorfor legger hun ikke med det samme til at det sannsynlivis finnes skuespillere i enkelte land som var for invasjonen i Irak. Kanskje til og med i Norge, og at hun nå derfor vurderer sin stilling som leder av Skuespillerforbundet?
Jeg tror hun glemte det i iveren over å klistre seg selv til alt det positive kirkesamfunn står for verden over, som om det gav henne legitimitet til å plassere ansvaret for døde barn og militærjuntaer i Sør Amerika på en biskop i Oslo - og dermed kreve hans avgang..
En Oslobiskop med navn Kvarme
blir møtt med spott, hån og harme,
men han står på Guds Ord
som bærer vår jord,
selv om verden vil bråke og larme.
En Oslobiskop med navn Kvarme
blir møtt med uro og harme
for han tolker Guds ord
slik at homse blir hor,
mens Jesus sa størst er
kjærlighetens varme.
Legg inn en kommentar