Det aktive kirkefolket i folkekirken

I debatten om kirken opplever vi stadig at det aktive kirkefolket blir mistenkeliggjort og forsøkt stigmatisert. De blir beskrevet som ”mørkemenn” o.l. som vil sikre seg makten i kirken og holde kirkemedlemmer flest utenfor kirkens styrende organer. Det interessante er imidlertid at alle som engasjerer seg og blir med i menighetsråd, bispedømmeråd og kirkemøte, kan vitne om at de opplever en helt annen virkelighet. Men så er det da også en sosialpsykologisk sannhet at fordommene gror best der kunnskapen og kjennskapen mangler.

Snarere enn å kjefte på de ca 9.000 menneskene som hvert fjerde år påtar seg den lite attraktive dugnadsjobben det er å sitte i menighetsrådene, burde ansvarlige politikere med kirkestatsråden i spissen gi honnør og ros til dem som gidder å engasjere seg for å holde folkekirken i gang i vårt land. Ja, for et aktivt kirkefolk er faktisk en avgjørende forutsetning og referanse for folkekirkeligheten.

Forskning har vist at det brede lag av folkekirkens medlemmer oppfatter det aktive kirkefolket (ofte kalt ”trosfellesskapet” i kirken) slik at dette både manifesterer og representerer det større folkekirkelige fellesskapet som de selv utgjør. Mye tyder på at de fleste av dem som er seg noenlunde bevisst at de tilhører folkekirken, men som har valgt å plassere seg litt på avstand fra det som gjerne blir kalt den aktive menighetskjernen, er glad for at det finnes noen som er aktive, som driver søndagsskoler, kristent ungdomsarbeide og går noenlunde regelmessig til gudstjeneste, i det hele tatt – at det er noen som bekjenner troen og representerer noe mer enn det de selv står for, og slik manifesterer den tro som de også ønsker å betrakte som sin.

Dette er et viktig poeng også når vi diskuterer menighetsrådsvalgene. En forståelse av det aktive kirkefolket (trosfellesskapet) som manifestasjon av det folkekirkelige fellesskap må bety at dette fellesskapet har en grunnleggende betydning for konstitueringen av kirkens institusjonelle side. Det ser med andre ord til at de fleste av folkekirkens medlemmer tenker slik at det er helt greit at jeg ikke deltar i menighetsrådsvalgene, for det tar de seg av som er mest engasjert og interessert. Jeg tror statsråd Liv Signe Navarsete er svært representativ for folkekirkens medlemmer når hun i Vårt Land begrunner sin manglende deltagelse i menighetsrådsvalgene på denne måten: ”Mitt forhold til kirken går nok mer på innhold enn organisasjon.”