Kirke på egne ben

”Vi vet hva vi har, men vet ikke hva vi får”. Argumentet, i den grad det kan kalles et argument, høres stadig i stat-kirke-debatten. Ettersom ingen kan spå om fremtiden, kan ingen si sikkert hva som blir resultatet hvis stat og kirke skiller lag. Men vi vet hva vi kan få, hvis vi vil.

I en bok som ble lansert i går, har biskop emeritus Andreas Aarflot og juristen John Egil Bergem, gitt et konkret eksempel på hvordan en selvstendig folkekirke kan se ut. Det vil si, de har i boken ”Mot en selvstendig folkekirke” lagt fram et gjennomarbeidet, helhetlig og begrunnet utkast til lover og regler som kan tenkes utformet for en selvstendig evangelisk-luthersk folkekirke. Utkastet er i hovedsak laget etter de retningslinjer som har avtegnet seg i det kirkelige Bakkevig-utvalget og i det offentlige Gjønnesutvalget.

Forfatterne viser at det slett ikke er så vanskelig å få til en kirke med et eget rettsgrunnlag, men som samtidig ivaretar vanlige folks ønske om fortsatt tilhørighet og bruksrett til kirken. Det dreier seg ikke om en ny kirke, men om en kirke som står på egne ben, sier Aarflot.

Det går an å ha innvendinger mot detaljer i forslaget. Det har forfatterne heller ikke noe imot. Og mange detaljer står igjen. Poenget – og det fortjenstfulle – er at de har vist at det er fullt mulig å endre relasjonene mellom stat og kirke på en fullt forsvarlig måte, og uten at noen vil miste kirken sin, som er kronargumentet i skremselspropagandaen mot en selvstendig kirke. Etter denne boken burde det i saklighetens navn ikke lenger være mulig å bruke slike argumenter.