Alder og geografi

På begynnelsen av 1990-tallet uttalte Kirkemøtet ønsket om at andelen unge mennesker i kirkens rådsstruktur lokalt, regionalt og sentralt måtte bli større. Valget av nytt kirkeråd viser at noe har skjedd. En tredel av Kirkerådets medlemmer er under 35 år, og bare to av medlemmene er over 60 år. Gjennomsnittsalderen ligger på under 44. Hvor mange offentlige organer i dagens Norge kan oppvise noe tilsvarende?

Det ungdommelige engasjementet i kirkens ledelsesorganer er gledelig. Samtidig kan det være grunn til å minne om at gjennomsnittsalderen i Norge øker år for år. Størstedelen av alderspensjonistene er høyst oppegående mennesker. Vi konstaterer at ingen av Kirkerådets medlemmer er over 65 år. En meget stor andel av kirkens medlemmer er eldre enn dette, og denne aldersgruppen er ikke den minst aktive. Er vi i ferd med å utelukke disse fra tillitsverv på høyeste nivå i kirken?

Jeg tror man her skal være litt obs. Ingen er tjent med at én aldersmessig skjevhet skiftes ut med en annen skjevhet. Når det er sagt, skal vi minne om at det til syvende og sist er helt andre egenskaper enn alder det kommer an på. Jeg har møtt mange eldre mennesker som tenker nytt og skapende. Jeg har også møtt unge mennesker som er utrolig ”gamle” i hodet.

Geografisk tilhørighet er et annet kriterium som gjerne tillegges stor vekt ved valg. Men bosted gir heller ikke noen garanti for at man har de rette egenskapene for å styre. Jeg har vært på generalforsamlinger i kristelige sammenhenger der debatten i forkant av valg har skapt inntrykk av at bostedet er det eneste som teller.

Alder og geografi kan være viktig nok. Den symbolske betydningen av disse kriteriene er udiskutable. Derfor skal de tas hensyn til – sammen med mange andre minst like viktige egenskaper.