onsdag 13. desember 2006

Bispevalg

Hva resultatet enn måtte bli når det gjelder forholdet mellom kirke og stat, må retten til å utnevne biskoper og proster overføres til et organ som har sin basis i kirkelige valg. Vi kan ikke lenger fortsette med at staten skal utnevne et trossamfunns viktigste ledere. Det får ikke hjelpe at kirkestatsråder av ulik partifarge åpenbart elsker å ha denne makten. I dagens samfunn er en slik form for statlig makt på det trosmessige området prinsipielt helt forkastelig.

Men også valgordningen bør endres. Det har lenge vært et krav fra kirkelige organer at man skal være forpliktet til å utnevne en av de tre som har fått flest stemmer. Erfaringen viser at en slik ordning har liten praktisk betydning. Ordningen gir dessuten ingen garanti for at voteringsresultatet blir hørt i tilstrekkelig grad– i den forstand at den kandidat som har fått størst tilslutning i den kirkelige voteringen, blir utnevnt. Vi har mange eksempler på at en suveren vinner av voteringen ikke er blitt utnevnt. (Se "Bispestrid i 70 år".) Hvis ikke valgordningen endres, vil vi dette kunne fortsette, uansett hvem som skal utnevne.

Etter min mening bør regelen være at den som vinner voteringen, blir utnevnt. Dagens ordning har den svakhet at det ofte er uklart hvem som har vunnet voteringen. Det har vært foreslått at man kan vekte stemmene. Så sant man kan bli enige om reglene for vektingen, kan dette være en vei å gå. En annen og kanskje enklere løsning er at man bare får stemme på én kandidat.
Et viktig spørsmål er hvem som skal delta i voteringen. Større lokal innflytelse har vært et gjentatt krav. Erfaringen fra den siste bispevoteringen (Sør-Hålogaland) styrker ikke akkurat kravet. At mer enn en tredel av menighetsrådene i Sør-Hålogaland lot være å stemme, er oppsiktsvekkende. På den annen side kan det tenkes at menighetsrådene er frustrert over at hele menighetsrådet bare har én stemme. Innflytelsen kan oppleves så ubetydelig at det har liten hensikt å delta i voteringen. Den forklaringen kan ikke brukes om prestene. Bare en av tre prester i bispedømmet brydde seg om å avgi stemme om hvem de ville ha som sin tilsynsmann. Betyr dette at prestene mener at de like gjerne kan droppes som deltakere i voteringen?

Ut fra prinsippet "én mann én stemme” bør det vurderes om ikke hvert enkelt menighetsrådsmedlem bør ha sin stemme. Det vil imøtekomme kravet om større lokal innflytelse på en måte som monner og som forhåpentligvis vil styrke engasjementet. Tilsvarende bør gjelde for bispedømmerådets og Kirkerådets medlemmer. Dermed ansvarliggjøres hvert enkelt medlem.

2 kommentarer:

Anonym sa...

En god ide at hvert enkelt menighetsrådsmedlem får stemme. Men hvis den bare skal kunne stemme på én kandidat, må en vel holde omvalg hvis ingen får over halvparten av stemmene?

Oddbjørn sa...

Omvalg er en mulighet, dvs. på den måten at de to som har fått flest stemmer, går videre til en finaleomgang. Fordelen ved en slik ordning er at det alltid vil være helt klart hvem kirken ønsker som biskop. På den annen side må en ikke nødvendigvis ha omvalg. Det har skjedd mange ganger med den ordningen vi nå har, at den som er blitt utnevnt, har hatt mindre enn halvparten av stemmene.